KFLs Historie

Fra Kanari-Fansen Lillestrøm
Hopp til navigering Hopp til søk

FORHISTORIE OG OPPSTART!

På slutten av 70-tallet feide LSK inn i norsk fotball som en eplekjekk oppkomling. Anført av Tommy ble fugla snart en storhet som gjorde at man på kort tid kom opp i over 8000 i snitt på Åråsen. Dette var jo grande saker når man spilte i Østland Nordre noen år tidligere. I tillegg kunne det komme over 1500 stk på Åråsen under bortekamper, der Tore Sandberg fra Dagsrevyen, Liland-saken m.m. var kommentator for de frammøtte, som sikkert koste seg med datidens godbit. Buljong. På tribunen var det ikke noe voldsom aktivitet, selv om en del gikk med utstyr og man faktisk også lagde en del tostangsflagg. De fleste gikk på kamp i sine hvite T-skjorter (norsk fotballs nasjonalpåkledning til langt ut på 90-tallet) og hadde på seg pappskjermer som skygga for sola. På slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet sank både snittet og interessen rundt LSK. I LSK-posten fra tidlig 80-tall kan du lese at "Åråsen-publikummet ble overdøvet av ivrige mossekråker" etc. På den gamle ståtribunen var det en tv-bu midt på. Under den var det en viss aktivitet, selv om sanga kom like ofte som Klanen har for vane de siste åra, med andre ord ikke akkurat ofte. Rundt 1985/86 var det en del synging på de største kampene, blant annet fikk Roger Albertsen gjennomgå noe jævlig på semin mot RBK i 1986. Vi kom oss også til cupfinalen, der vi skulle møte TIL. Den nye kanalen "SportN" viste for en tid siden hele denne kampen i reprise. Det knøyt seg i magan av å tenke på møkkakampen over alle møkkakamper. Tenk deg et par tusen LSK-fans omringa av 15 000 drita rorbuløker i røde kjeledresser som skriker "Lillestrøm e dålig". Hat! Verdt å nevne er også den såkalte André-klubben, som var en slags fanklubb for kulthelten André Krogsæter, mannen som scora fire mål mot Søpla i 85. Etter 1986-sesongen ble denne gjengen splitta opp, og en liten gjeng med folk i tenåra prøvde å holde liv i en klack. Disse folka som dro i gang fra 1987, er "gudfedrene" til KFL, og stort sett alle er aktive på tribunen i dag. Mot Bryne i 1987 var vi sju mann i klacken, blant andre en ung Tom Buer med større afro enn Jon Bon Jovi i videoen til "Living on a prayer".


På slutten av 80-tallet var figuren med klengenavnet "Megamann" en selvutnevnt leder av LSK-fansen. Han fløy rundt i en gul kjeledress sammen med noen fjortiser og prøvde å dra i gang noe liv med en megafon. Han arrangerte også reiser i samarbeid med noe som de kalte Lillestrøm Supporterklubb. Vi under tv-bua hata MM som bare faen, men var faste deltagere på bussturene hans. På en tur til Hamar i 1987 ble det slagsmål på tribunen, med stenger og full pakke, storturene den gang gikk til nevnte by, Vinger og Moss. Til Bislett hadde vi aldri noen organiserte turer på denne tida. I 1989 arrangerte folka under tv-bua vår første bortetur. Turen gikk til Tønsberg, der vi skulle støtte fugla videre fra kvarten i cupen. Vi tapte 3-1, og et vertshus med navnet "Det Gyldne Skjold " hadde ikke så mange varer igjen da vi dro derfra. Synginga og ropa på denne tida var ofte atale. Vi kan nevne:

- "Send ham hjem med Widerøe, send ham hjem med Widerøe, send ham hjem med Widerøe, dem lar deg dø! Vi kan nevne at flyselskapet på seint 80-tall hadde et noe frynsete rykte.

- "Mini bruker bleie." Komikeren fra Bodø var sammen med Eggen og Sørloth de store hatfigurene.

- "Olé, olé, olé, olé, LSK, LSK.” Dette ropet var ultrapopulært i1988..

Rasa var spinnville. Ras er for den oppvoksende slekt følgende: Når LSK scora, føyk hele folkemassen framover, sånn at du kunne tryna skikkelig i forflytninga på 5-10 meter, du kan ikke sammenligne med de korte rasa på de moderne tribunene i dag. Ikke sjelden kunne du risikere å miste sko, øreringer, capser m.m. når du spratt forover som et prosjektil. Verst var det på semin mot KIL i 92, da tribunen revna foran tv-bua, ei jente brakk beinet tvert. Mentaliteten var ultraengelsk. Sanga skulle komme spontant, ingen konkrete forsangere, masse pisspreik og mye energi brukt på å skjelle ut enkeltspillere. Man så også mange engelske trøyer på tribunen, ofte like mange som LSK-relaterte ting. I 1990 kom den berømte episoden da Esten O Sæther i Dagbladet kalte folka under tv-bua for Bøffelberget, et navn som hang på oss i mange år. Selv om vi var mot navnet, sang vi sanger med "bøfla" i hele tida, lagde T-skjorter etc. 1990 begynte jo veldig bra med serieledelse og RBK-knusing, men ble til slutt en nestenkatastrofe. Etter en bedriten høst landa vi ute i kvalik høsten 1990. Foran den siste og avgjørende kampen på Åråsen var scenariet følgende: Vi MÅTTE vinne over Bryne for å holde oss i eliten. Dagen opprant med knallblå himmel og varmt vær. På tribunen var det noen hundre sangklare fuglafans rundt tv-bua omkransa av et hav med Bryne-fans i røde kjeledresser og bjeller. Vi omsetter til 2007: KFL står rundt forsangerfeltet, mens resten av Kanari-Feltet er fylt til bristepunktet av for eksempel Fredrikstad-fans. Surrealistisk er forordet. Heldigvis greide vi brasene, jeg og mange andre har aldri før vært så nervøse før og under en fotballkamp. Det å rykke ned er faan steike meg det verste du kan værra med på som fotballfan. Festen ble tatt på Flisbyens tre vannhull, CIty Pub, Project og Kims. På sistnevnte sted satt gutta og drakk seg drita fulle mens sjefsfeiten Svein Rustad (NFF-pamp) satt og vifta med tusenlappene. Dette året var det også et veldig anstrengt forhold mellom fansen og ledelsen i LSK, mye spanere og mas på tribunen m.m.


Foran året 1991 var på en rar måte optimismen tilbake, selv om Tom Lund ga seg i mars. Vi fikk sjølsikre og meget fansvennlige Ivar Hoff som trener, og gløden fra den sinnssyke dagen mot Bryne var der ennå. Vi gikk på med krum hals for å greie vårt store mål, som var å fylle en buss til Bergen til første seriekamp. 28.4. 1991 kl. 02.00 rulla en full buss ut fra parkeringsplassen foran Concordiabygget. Bussen var et skue uten like. Ingen dass, mye rein sprit, ufattelig vonde seter og dårlig luft. Pisset gikk rett i en tiliterskanne, som selvfølgelig velta med en gang. I tillegg dro vi av en eller annen grunn om Haukeli, noe som medførte 12-13 timers reisetid begge veier. Framme i Bergen gikk vi rundt og sulla med skjerf rundt huet før vi drakk oss møkkings på Lilliken på Bryggen. På Brann stadion var det på denne tida stort sett alltid knallstemning. Bortefansen sto under tak lengst borte på Store Stå, noe som gjorde at akustikken var veldig god. Det var jo stort sett bare her og på Ullevaal man sto under tak. Problemet på borteturer var at folk var totalt utkjørt under selve kampen. Hysterisk synging på buss og pub gjorde at stadionsynginga var ræva i store perioder. Bergen var faktisk et av de bedre stedene mht. dette, mye pga av taket. Matchen vant vi 2-1 etter en meget god kamp av Ivailo Kirov, den godeste bulgareren som er herostratisk berømt for å ha fått fyken av LSK for å ha kjørt i fylla i en rundkjøring på Kjeller. Synginga på hjemmebane var mye bedre enn i 1990, litt Aalesund-/ Vikinghordene-preg. Det vil si like T-skjorter, mye gladfyll og stram svettelukt.

Store sanger i disse åra:

- "Vi er bøfla, vi er bøfla

Vi er bøfla, vi er bøfla

Vi er bøfla fra Åråsen, vi har kommet for å synge, for vi er Norges beste fans. (Mel.: Vi er på vei til Ullevaal etc.)

- " Ua - Tom Buer, Vi sier Ua Tom Buer". (Mel.: ”The power” med Snap)

- "Stein, nå må du bytte bein osv." Denne sangen hadde faktisk ingen slutt. Den handla om Stein Amundsen, en slags antihelt, som var vaksinert mot å score.


Før 92-sesongen ville vi kvitte oss med Bøffelberget-navnet. Vi fant fram til et offisielt navn som jeg trur er ganske så ukjent for de fleste, vi kalte oss for:

LILLESTRØMS GULE OG SVARTE

I ettertid ser vi at dette var et vagt og merkelig navn, alle andre kalte jo oss jo fortsatt for Bøffelberget. Sommeren 92 lagde vi ei T-trøye med påskriften "Lillestrøms gule og svarte". Er det noen der ute som har den, er det bare å kontakte KFL. Til slutt var det en kjent kar som sa fra. Sitat: "Hva er detta for navn? Vi høres ut som en sekt for negre og filippinere." Det var heldigvis slutten på det navnet. Dette året hadde vi et veldig bra lag, og interessen var på vei opp i hele Norge, mye på grunn av at Drillos var kommet skikkelig i siget utover året. I tillegg var det en ny vår for fanklubber. De fire store var oss, Brann, Vif og Godset, sistnevnte med to fanklubber, der den ene het "Fugleberget". Starts fans kalte seg Tigerberget, en gjeng som vi hadde et dritdårlig forhold til. Lederen dems het Feiten og er den fotballsupporteren som har fått slengt mest dritt etter seg i norsk historie. Med seieren over KIL i semin i cupen var vi klare for cupfinale mot RBK i oktober 1992. Siden vi ikke hadde noe medlemsregister, og dette var før mobil og internett, hadde vi liten eller ingen koll på hvem som skulle få billettene til finalen. Vi fikk utdelt 600 billetter. Noen solgte vi på skoler og gjennom vennegjenger, noen solgte vi fra et bord inne på Martins. Hvem som fikk billettene, var helt lemfeldig, en del trøndere hoppa av glede nedover Storgata etter å ha fiksa seg en billett på fuglas kvote. Cupfinalehelga var en stor opplevelse for denne tida å være, Martins og gamle Randis funka bra som partysteder, men i resten av byen var det nesten helt dødt. Foran 2005-finalen brukte vi dette bevisst som skremmeskudd, aldri mer triste gater à la 1992, noe vi fikk til med glans i den ufattelig kule cupfinalehelga i november 2005. Et av de mer bisarre høydepunktene den helga var et innslag på TV3-programmet "Løs på tråden". Programmet ble leda ev den überglatte Ragnar Otnes, den tidas Sturla Berg Johansen. Til stede var også Roger Ruud, Margit Sandemo, Martin Schanche, 10-20 trøndere med bart og 15-20 fuglagutter med 17 i promille. Ultimatumet var greit: Enten får vi noen kasser øl i studio, eller så smeller det!!! TV-3 valgte husfreden. Helga ble avslutta med gravøl på Fagerborg, der alle LSK-gutta ga bort de mintgrønne og lilla dressjakkene sine til fansen som deppa. For et bilde på tidsåndens klessmak. Mintgrønt og lilla!

Cupfinalehelga hadde uansett gitt oss mersmak så det holdt. Nå var det på tide å satse skikkelig på en fanklubb som skulle bli noe helt annet enn det vi hadde hatt før. Det ble innkalt til møte hos Kent Dysterud i Baglergata 18. Navnevalget var det store diskusjonstemaet, det mest kuriøse forslaget var "Nazipudla", et sarkastisk forslag som selvsagt kom fra Sykkelmann. Valget falt allikevel på:

KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Den skulle samle alle LSK-fans i en fanklubb, støtte gutta i med- og motgang, ha betalt medlemskap, arrangere turer, bestille utstyr, samarbeide bedre med klubben og ha et ordentlig styre. Den moderne tid var i gang.

ÅRENE 1993-1998

DEN MODERNE FANKLUBBEN TAR FORM Ja, så var stiftelsen over og det var bare å ta fatt på jobbinga. Det som passa dritbra, var at det i januar 93 var en ny cup inne i Østfoldhallen. Et slags Inne-NM med forskjellige lag med i gruppespill i Østfold og Skarphallen i Tromsø. Den første helga i januar var det klart for den første av veldig mange turer ned til hallen på grensa mellom Særp og Freksta. Vi solgte turen i såkalte helgepakker med buss både lørdag og søndag uansett resultat lørdag, noe som ofte førte til jallaoppmøte søndag. Vi jobba som gale for å få et bra oppmøte til selve jomfruturen med nytt navn. Lørdagen opprant, og vi var over 40 stk klare til å synge ut de fem fra Drøbak/Frogn. Wow, vi var i gang. På bussen var det full hålligång fra tidlig av, og vi kom alltid nesten for seint til kampen. ØH var den første fotballhallen på Østlandet. Den var et merkelig skue, med veldig stor baneflate, en lav tribune på den ene sida og en stor, flat plass med ingen ting på bak tribunen. Alle fans måtte inn den samme døra, nesten en sånn "komme inn på velhus”-følelse. På den andre sida var det en liten inngang som førte inn til paradiset. Sjølveste nirvana var kafeen Mesanin, som etter hvert skulle bli en kultklassiker. Stedet var en ultradøll kafé med gamliser som spiste rekesmørbrød, men når KFL kom på besøk, ble det andre boller. Det var en del som ikke fikk med seg andre omgang. Mesanin frista mer, veit du. Vi var over 40 stk på søndagen også, da fikk Start med Myggen og co unngjelde. Sluttspillet gikk alltid langt borte, så det blei aldri noen sluttspilltur for fugla. Helgas opplevelse var at vi dro ut det store flagget fra cupfinalen, men ikke hadde sjekka at noen var under det. Etter et minutt kikker det fram et kjent hue. Egil Drillo Olsen hadde blitt fanga av KFL-flagget, litt av et syn å se Drillo komme ut av flagget. Årets første seriekamp gikk i Stavanger, og vi satte oss tidlig et mål om å bli mange. Vi blei to stappa busser som dro fra Stortorvet. Når vi dro derfra, var det alltid litt av et fesjå. Smelling av knallskudd og fyrverkeri, besøk av politi etc. På turen hadde vår Sykkelmann en litt spesiell tur. Etter litt for mange bayere på Martins var det spysjuken som tok han. Med kun korte pauser satt han på bussdassen hele veien bort til Rogaland. En skjebne verre enn døden, vil mange mene. På kaia var det klart for en tur til Beverly, puben i Stavanger er den vi har vært flest ganger på, sammen med Fotballpuben i Bergen. Selvfølgelig tapte vi kampen, mange bortetap de første åra med KFL. Etter kampen gikk det ikke akkurat en sesongkortinnehaver på Old Trafford, med andre ord. 16. mai samme året var det klart for tidenes tur med KFL, og da mener jeg TIDENES tur med KFL. 107 stk var samla inn på to busser med 6-7 ståplasser på hver buss. Tyske pornofilmer nonstop, gitarspill og full guffe med samsynging i bussa. En kar fra Korset trudde han skulle ta nattbussen hjem, men i stedet våkna han på Koppang. Tiurn Kro på samme sted glemte nok ikke KFL med det første. Stikkord er vannpistoler med div guffe i. Framme i Trondheim brukte vi alltid puben Gasolin/Fantasi, eid av Micke fra Big Brother 2003. Et lite, men dritdøvt sted, hvor det ikke skjedde noe vanligvis, men akkurat på denne turen var det motsatt. Lysekrona i taket var bare noen sekunder fra å smelle i huet på en del kanaris. Utpå dagen møtte vi en fyr utafor puben som mente kampen var avlyst på grunn av overvann. Vi trudde ikke noe på han, men tok veien til et hotell der vi trudde LSK og RBK-spillere/-trenere var samla. Oppe på hotellet traff vi ingen ringere enn Nils Arne Eggen, som forklarte at det ikke var hans feil, selv om mange ikke delte hans mening og ga han et par verbale kilevinker. Vi skjønte etter hvert at det kjipeste av det kjipe hadde inntruffet, det vil si å dra på en lang bortetur uten at det ble kamp. På vei til bussa ble vi transportert av en haug av politi. Vi fikk syngi et par hatsanger før vi dro hjemover. Styret i LSK likte ikke oppførselen i Bart City og forbød oss å dra på borteturer samla. vi valgte derfor å arrangere en "fisketur" til Hamar. På veien hjem skulle vi ta en avstikker til Briskeby. Noen stilte med vadere og fiskeutstyr etc. Styret syntes dette var litt moro, og vips så var vi inne igjen og kunne arrangere turer. Den store kampen i 1993 var 3-1-seieren over RBK i cupen, med nesten 14 000 på Åråsen. Mons Ivar Mjelde, eller Mens Ivar Molde, som vittige tunger kalte han, dundra inn 3 mål og stoppa kjeften på Eggen og co. Runden etter røyk vi for Fyllingen, og vi fikk også reisepass av Torino i E-cupen. En tredjeplass i serien var heller ikke godt nok, Ivar Hoffs tid som LSK-trener var en saga blott. Inn kom Teitur Thordarson, og vi så jo lyst på 94-sesongen.


Ryktet Teitur hadde på den tida, var et helt annet enn nå. Han hadde hatt suksess med Brann, virka seriøs og hadde et positivt gemytt mot alle. Som alltid med LSK-fans, som er litt enten eller i tankegangen, var det nå ikke måte på hvor gode vi skulle bli. Det var en syk fotballrus i 1994, Norge var klare for VM og interessen for fotballen var skyhøy. Vi skulle møte nyopprykkede VIF på Ullevaal i årets første seriekamp, noe som medførte en voldsom mobilisering på begge sider. Vårt store prosjekt før 94-sesongen var utgivelsen av vår nye fanzine. Navneforslagene var mange, det mest kuriøse var GULT OG FORPULT. Vi valgte til slutt Humbug og Kanari, og etter nitid arbeid ble den klar til seriestart. På kampdagen var det første gang vi hadde vår legendariske seriestartfest med liveband, fotballvideoer og fullt opplegg. Vi dro samla inn til byen med tog og t-banetur opp til Ullevaal. En helt sinnssyk stemning på t-banen ble fulgt opp av en utrolig dårlig stemning på stadion. KFL var dessuten veldig medgangs på den tida. Spilte ikke spillera bra, kunne det være det samme med støtten. Andreutgaven av Humbug, som kom ut i juli, ble forresten inndratt LSK. Sånt søppel skulle man ikke selge på Åråsen. Det skal nevnes at injurieduften lå tett over innholdet, her hadde vi dratt til tungt med personkarakteristikker. At Vidar Davidsen var en skinkerytter, har vi da aldri ment, eller? Etter at vi hadde tapt i cupen for TIL, var det klart for en ny tur til Trondheim. En knallvarm tropenatt dro vi av gårde, uten å vite at denne turen skulle bli skjebnesvanger. Uten å gå så mye i detaljer mht bobilbråket, gjorde episoden at vi ble utestengt som fanklubb på Åråsen og bortebane på ubestemt tid. Mafiastyret var nå urokkelige, og for folk som har kommet til i KFL de siste åra, er det nesten ufattelig å skjønne HVOR klysete og arrogante dette styret var. I kampen mot Brann sto Brann-fansen på vår plass og sang. Sjukt, men sant. Uka etter dro vi til Drammen med en rekke privatbiler, vi kunne jo ikke arrangere busstur. På stadion sto vi samla og klappa når LSK gjorde det bra. På en av scoringene gikk Ståle Solbakken bananas og hang på gjerdet foran oss. En enorm gest for et pressa KFL, en av mange episoder som gjør Ståle til KFLs største helt gjennom tidene. "Det er bare en Ståle" het sangen, og aldri har vel en tekst passa så bra. Dagen etter fulgte han opp med å si at "LSK trenger bøflene" (det gamle navnet hang igjen), noe som var utrolig viktig for oss i kampen for å komme inn. Via noen mellommenn starta vi en prosess som fikk oss inn på Åråsen igjen som en samla klack. Sesongen 94 ble en nedtur, selv om vi fikk sølv. Vi var allerede rundt 1. mai langt bak RBK, og i cupen røyk vi for middelmådige TIL. KFL var vel på det jevne den tida vi var inne, men absolutt ikke noe år som blir huska.

Laget vi hadde i 1995, var et mektig lag. Kåre I og Ronny Johnsen kom jo sommeren 94, og i tillegg kom Geir Frigård fra KIL utpå høsten samme år. All hypen rundt laget spora jo KFL til stor innsats, vi var klare for å revansjere oss fra den middels 94-sesongen. Vårens store prosjekt var utgivelsen av en ny LSK-CD. Duoen Øyvind og Egil kontakta oss høsten 94 for å høre om vi var klare for en fuglaskive. Vi kjørte på, og i april kunne vi nyte det ferdige produktet på slippfesten på Martins, eller som vi sa på nittitallsk: releaseparty. Den kvelden konka to anlegg ut, så Ø/E måtte spille låtene sine på et anlegg som så ut som det var laga av en som var drita. Samma faen, kvelden ble legendarisk på alle måter, vi var stolte som haner over å ha fått til et såpass stort prosjekt. Husk at KFL var mye mindre enn i dag og med utrolig mye mindre økonomisk styrke. Turkontakten vår i 95 var litt av et skue. Arne Stubrud het gubben, og selskapet het Manitur. Bussparken hans så ut som en middels bulgarsk bussarmada anno 1979. Hans egen godlørje var en buss merka med skiltet "St. Petersburgekspressen". Komforten på den var omtrent like god som på en vanlig buss i rushtida i Bangkok. For dere som ikke har vært i Thai-hovedstaden: Glem å tenke på standarden! Arne sjøl hadde et temperament godt over Tom Nordlie. På turen til Brøndby på høsten skulle han for eksempel banke opp halve danskebåten. For en karakter! Den første kampen i 1995 var mot Start hjemme, og KFL hadde en veldig god dag på jobben. Dette var en av de beste syngekampene vi hadde på betongen, utenom kampene mot VIF og RBK. 1995 var det siste året da vi var utelukkende anglofilt inspirert, i 1996 kom jo kasterullene, et symbol på den sydlandske kulturen. Turen til Brøndby var et veiskille, her fikk de 50 tilreisende kanariene seg en real leksjon av Brøndby Support. 4000 mann i svingen som sang sydlandskartede låter var noe nytt for KFL. Vi fikk tilsendt medlemsbladet til BS i mange år etter E-cup-turen i 95. På Åråsen stilte Brøndby opp med 300-400 syngende, selv om man i praksis var videre etter 3-0 hjemme. Vi gjorde store øyne da vi så hvor massive Brøndby var på den tida, til forskjell fra tribunescenen her hjemme, der ingen klack hadde jevnt over 1000 syngende. I 1995 hang vi også mer med i både serie og cup, selv om storspillet uteble. Det bedritne tapet i semin orker jeg ikke skrive om engang, jeg tar kun en historie om en gammal traver i KFL. Han var meget full både på toget til Bergen, i hansabyen og også på toget etterpå. Så full at han faktisk ikke huska hvem som hadde vunnet. I et slags delirium hadde han fått for seg at LSK var videre til finalen. Da han våkna opp i Hallingdal, skjønte han at fugla hadde ryki i semin. Blåmandag er vel forordet. En fjerdeplasse i serien ble fasiten, etter et tap i Kristiansand i siste serierunde. Turene dit var alltid knall, fem år på rad (92-96) hadde vi overnattingsturer ned dit. 11 i kasjotten ble resultatet etter lørdagsfylla dagen før kampen i 95. Teitur fikk sparken, og inn kom "drømmetrioen" Pellerud, Brogeland og Erlandsen.

Da var det klart for sesongen 1996. Den begynte dramatisk. I februar ble en i styret ramma av brann, han kom seg ut av huset, men hele medlemsregisteret brant opp. Vi hadde ingen skikkelig back-up, men gjennom noen gamle lister vi fant ble det etterhvert bygd opp igjen.Også dette året ga vi og Øyvind og Egil ut en CD. Den ble ikke den samme klassikeren som året før, mye på grunn av at det var få og halvgode låter. Dessuten hadde Bjelleklang ei låt, "De beina" som mer ble en kultlåt en kort tid enn en virkelig godsang. Sangen som ble favorittlåta til Arne Sandstø, Peter Werni og Rune Stakkeland. Når de var på fylla, noe de var OFTE i 96, sang de alltid med på den sangen mens de tok en jenka rundt på gamle Martins.14. april var første kamp, da skulle vi møte VIF på Åråsen. Oppladninga til denne kampen var helt koko, vi skulle bare vinne denne tribunekampen. Det skulle bli en mytisk dag. En armada av fuglafans gikk oppover Alexen, nå skulle vi vise alle hva vi var gode for på tribunen. Før kampen solgte vi de nyanskaffede kasterullene bestilt fra Danmark. Vi solgte enormt mange, og når kampen starta, var det et hav av gule og svarte ruller som føyk opp i lufta. Et herlig syn, den moderne tifoalderen var i gang. Kampen gikk også veien, vi vant 2-0 etter scoringer av Ståle og Arne Sandstø. Hele resten av våren var som en drøm. Storkamper hele tida, masse folk på bortekamper, mye medieinteresse rundt klubben og KFL i tidenes medvind. Rundt 1. juni nådde vi 1000 medlemmer, en milepæl på den tida. Den store kampen var selvsagt kampen vi pissa på trøndera. 3-0 vant vi foran 12 000 mennesker. Å forklare de yngre i KFL hvor god Ståle var i denne kampen, er nesten ikke mulig. En i KFL lånte meg en video med opptak fra årene 94-97. Når jeg har kikket på denne, skjønner jeg hvor jævlig god han var. SJEF er forordet. Sommeren 96 tok serien en EM-pause, og dette gjorde mildt sagt ikke LSK noe godt. Du skulle tro gutta hadde fått noe i drinken i ferien, hele resten av sesongen var ræva eller middels. Først røyk vi for Falk i cupen, da en 40-åring fra Somalia, Mohammed Idris, lekte seg med forsvaret vårt. Et minutt før slutt gjorde Sandstø selvmål, og vips så var vi ute av cupen. På den tida gikk liksom all lufta ut av sesongen hvis du røyk ut av cupen. Ok, cupen er stor nå også, men ikke prosentvis så stor som da. Serien nå er jo blitt kongestor og mye jevnere. RBK var ofte langt av gårde tidlig i sesongen, de siste tre åra har det jo vært jevnt helt inn. Ellers var det mye fyll blant spillera, dessuten hadde de vel ikke den nødvendige respekten for Brogeland. Spesielt Rune Stakkeland fikk seg en ny vår. Borte fra bibelbeltet strålte han opp, før hadde han vel aldri drikki eller pult, men det forandra seg nå. En gang måtte vi bære han forbi Martins på en lørdag fordi han var for full til å komme inn. Selv om mye av høsten var dårlig, fikk vi en oppsvinger de siste kampene. På den siste kampen kunne vi feire sølvet og selvsagt også at talentløse VIF hadde rykka ned. Optimismen var tilbake, vi visste ikke at det neste året skulle bli et mareritt. Gjør dere klar for: 1997, SESONGEN FRA HELVETE.

Nå var Pellerud i gang som hovedtrener, og han var sikkerheten selv. Alle kunne spille back, vi hadde nok spillere etc. I tillegg ga han Schillern kicken og fikk inn Ollie Martinsen. Bergdølmo fikk seg selgerjobb av Rune Bratseth i Trondheim. Jaja, vi hadde jo fått Jørgen Vålemark, storscoreren fra Ljungskile. Interessen var stor i klacken, som den ofte var før sesongen på den tida. På 90-tallet skrudde man alltid forventningene opp i været før det hele starta.. På seriestarten mot Stabæk fikk vi i hop 10 busser ut til Nadderud, der vi faktisk greide å få ned 23 kasser med øl bare fra Lillestrøm til Bærum. Konfettishowet dekte halve langsida, men synginga var helt natta, som den ofte er ute i tennisland. Uka etter kom en kamp som aldri blir glemt, mest på grunn av etterspillet. Siden Bergdølmo var selveste Judas Iskariot, var det spesielt å møte RBK i første kamp på Åråsen. Trykket rundt kampen var gedigent, Frank Strandli og KFL gikk ut i RB og ba hele Åråsen synge for laget. Kampen var spennende som bare faen, og blir vel mest huska for tabben til Jamtfall på et LSK-mål. Ojsann, der føyk den inn, tenkte trønderen med den merkelige evnen til å gjøre en tabbe i hver kamp. Oppe på tribunen var det som å være på akuttmottaket på Gaustad, her var det hæla i taket på et mentalt vis. Nils Arne Eggen har aldri vært noen god taper, og dagen etter gikk han til angrep på KFL over hele Medie-Norge. Norske journalister på den tida torde ikke stille kritiske spørsmål til guden fra Orkdal, derfor ble hans historie om "drapstrusler" tatt for god fisk. Artikkelforfatteren sto selv som forsanger på gjerdet den dagen, rett ved gjerdet, og det var ingen sånne ting som skjedde, selv om stemninga var hatsk. Vi måtte slå retrett, og her begikk noen i LSK-styret den fatale feilen å gå mot sine egne. Vi ble innkalt til et møte, og her kommer historien som aldri har vært kjent før nå:

Et sentralt styremedlem i LSK var i Asia på dette tidspunkt, noe som var veldig heldig for utfallet. En annen i styret, kjent som en spyttslikker av rang, tok kommandoen og krevde at KFL skulle flytte til svingen mot lillestrøm, den med lecablokker på. En helt ufattelig latterlig idé, som ville føre til KFLs sikre død. Etter en lang tautrekking ble det tatt en avgjørelse mot dette. Vi fikk lov til å fortsette under bua. Spyttslikkeren har ALDRI hatt noe verv i LSK etter dette, og kommer ALDRI til å ha det heller. Hvis noen trur dette er tilfeldig, tru om igjen. KFL bestemmer mer enn du aner. Personen som prøvde å hive oss ut, du skal være glad vi ikke nevner navnet ditt her, din forbanna gnom!


Vi skjønte utover at dette ikke skulle bli en bra sesong. Midt på sommeren gjorde man en del kjøp som i ettertid redda oss fra verre skjebne. Kippe, Normann, Kristinsson og Diallo ble henta inn. Sistnevnte var en tegneseriefigur av de sjeldne. Han gjorde spektakulære kamper og sa masse rare ting. Noen utvalgte sitater:

- Play the ball to me, I will score goal - Journalist: Are you going to be topscorer this year? Diallo: Of course, I will score at least 20 goals. - I like Lillestrøm. That’s were my fanatics are.

Samtidig som vi møtte sportslig motgang, fikk klacken en ny mentalitet. Vi hadde aldri møtt massiv motgang før, nå gjorde vi det. I stedet for å sippe, gikk vi motsatt vei. Synginga var konstant, innstillinga var hakka meg helt mental. Etter kampen mot Sogndal, som vi tapte, sto vi igjen en halvtime og sang. VG hadde en kåring av beste fans det året, og den vant vi. Sesongen ebba ut med et grisebittert tap for Twente i E-cupen, for en møkkasesong. Det kunne ikke bli annet enn sparken for Pellerud. Inn kom Arne Erlandsen og Hallvar Thoresen.


Sesongen 1998 opprant, og aldri hadde ståa rundt klubben vært verre. Stadionutbygginga var satt på is, dårlig mannskap, urutinerte trenere, liten medieinteresse, Ståle hadde dratt til Wimbledon, og samtidig levde våre gamle rivaler RBK og VIF høyt på strå, sistnevnte med en helt sjuk hype etter cupfinalen 97. En del personer i KFL skjønte at vi også måtte inn i klubben for å bestemme hvilken retning klubben skulle ta. På årsmøtet i LSK i februar 1998 fikk vi inn to personer i styret til klubben, en revolusjon, intet mindre. I stedet for å gå imot klubben, som en del svenske fans tragisk nok driver med, satte vi oss ned med klubben og bestemte oss for at LSK faen ikke skulle forsvinne som toppklubb. Vi visste det skulle bli hardt, men vi ga full gass i forberedelsene. De to første kampene ble en katastrofe, 0-3 for KIL og 0-4 mot Molde på stadionåpninga på Røkkeløkka var ikke bra signaler. Foran kampen mot VIF var hele klubben og KFL nede i kne. En eller annen høyere makt må ha forbarma seg over oss, vi vant til slutt 3-2 etter en sjukt spennende kamp. Mange superlativer nå, men vi følte oss så ufattelig pressa mot veggen i 98. Den kampen utløste ketsjupflaska, fordi Arne og Hallvar fikk mye ut av det noe begrensa mannskapet vi hadde. KFL innførte dette året en tribunegruppa kalt "eLSKe", som hadde i oppdrag å lage tifoer og bedre stemninga på Åråsen. Tifoene ble mislykka stort sett overalt, utenom de sedvanlige kasterullshowene. Synginga ble bedre på storkampene, fordi vi piska opp stemninga på asfalten på indre bane. Vi løp fram og tilbake som noen innkastere i Syden og pusha folk om å ta opp arma, synge og være "gærne". Den store kampen var 5-1-seieren over VIF på Bislett i august. Fire mål av Diallo og ett av kulthelten Svein Are Andreassen sikra oss en magisk kveld på skøytearenaen. Høsten 98 var tragisk. De siste fem kampene hadde vi under 3000 tilskuere på Åråsen, nå var det på tide med et bedre stadion. Heldigvis gikk våre drømmer i oppfyllelse, høsten 98 ble det bestemt at man skulle rive den gamle ståtribunen før 99-sesongen for å gjøre plass til den nye hovedtribunen. Noen hundre kanaris tok gravøl på betongen etter den siste kampen mot Moss, et kapittel i kanarihistorien var over.

Noen kjente sanger og rop denne tida:

- Hva var vel uten livet uten deg?

- Sola, den skinner

- La, la, la, la, la etc. (samme mel. som "For vi, holder med Lillestrøm”)

- Lars Bohinen-sang à la den vi har om Tom Nordlie nå

- Ståle, det er bare en Ståle (Blue Moon)

- Det klassiske klapperopet med FUGLA til slutt.

- My, my Diallo (Delilah)

- Kåre I aaha, Kåre Ingebrigsten aaha, Kåre Ingebrigtseeeen (Voulez Vouz med Abba)

- Lillestrøm er de beste – Heia Heia Heia kanaris

ÅRENE 1999-2004

VI FLYTTER TIL SOLSIDA, den første utgaven av Kanari-feltet.

Høsten 98 hadde vært en katastrofe for LSK og KFL. Tap, regnvær, publikumssvikt og en mindre og mindre klack.Den gamle lørja av en ståtribune skulle rives i løpet av vinteren 98/99.Farvel betong, gammalt treverk, piggtråd og gamle minner. Hørtes nesten ut som en tekst av Bjørn Eidsvåg den der.Hva som ble det nye samlingsstedet for KFL var ennå usikkert. De to store tredelene fra den gamle ståtribunen skulle settes der hvor RB er nå og nåværende SS var ikke ferdig før i 2000.Vi hadde en prinsippavstemning om om folk ville stå bak mål eller på en langside. 98 prosent ville stå på langside. De som var for svingen sitter i dag på Felt C eller andre steder på Notar. Liv og lære er ikke alltid enkelt.LSK sjøl var grisehissige på å ha oss i svingen. Hele 1900-tallet satte jo de rike klubbeierne " subben " i svingen, der hvor de dårligste plassene var. Fansen i England valgte ikke alltid sjøl hvor de skulle stå, det gjorde klubbene for dem. En del romantikere trur fortsatt på bullshiten om svingen som det beste stedet. I Norden står FCK, Bajen, Dif, LSK og VIF på langsida, ikke akkurat de dårligste fanklubbene.Allikevel så var det tanken på å stå uten tak som var det verste, fy og faen hvor lei jeg var av å være klissblaut etter kampene. Utover i januar fikk vi en slags " eureka-ide " etter mønster av Petter Smart i Donald. Vi ville med forsterkning under den nåværende Notar-tribunen få et ståfelt på G og H-feltet. Etter litt om og men gikk vi i stedet inn for Felt A og B. Det lå nærmere inngangen og doene og i tillegg var det enda mer kompakt. Vi var redd for å få et for stort felt, sånn at det så altfor glissent ut på storkamper. Med hjelp fra en velvillig ingeniør på kommunen fikk vi til en plan som vi kunne legge fram for styret. Etter mye om og men fikk vi dette i gjennom på årsmøtet i LSK. Vi skulle være med å lage forsterkningene på tribunen, ta en ekstra tikrone pr snute på Feltet og generelt hjelpe til med bl.a å ta av stolsetene. Dette var, og er, helt sjukt at vi fikk til. PÅ en stadion med bare to tribuner, og med sterkt minska kapasitet ( ca 7000), fikk vi til en ståtribune på langsida med tak. Unikt den gangen, unikt i dag. Den som skal ha størst takk for dette er uten tvil Per Ckristain Eidevik, som nå jobber i LSK. Han var KFLs svar på Petter Stordalen den vinteren, fyren må jo ha drømt om tribuner i flere mnd etterpå.Påsken 99 gikk med på å forsterke tribunen. Å, for et lekkert syn det var å se et fiks ferdig ståfelt med bølgebrytere, gjerde og TAK over. Nå var det slutt på å skrike uti " verdensrommet " som Tifo- Glenn Iversen alltid uttalte. Den første kampen dette året gikk til Bergen. Vi var mildt sagt underdogs mot et Brannlag alle trudde skulle bli et gulllag. Hørt den før ? Bussen bortover var befolka med tidenes karaoke-crew, som også hadde fetisj på Lasse og Geir og Pelle og Proffen. I tillegg lanserte vi en stor hit på 99-turene, den berømte " Polster-stafetten ". Den gikk ut på at diverse folk drakk øl ut av mokkasinene til en viss lakkerer fra Lørenskog. Skoa hadde det klingende navnet Polster, uvisst om dette hadde noe sammenheng med Mr Hockeysveis fra Østerrike, Tony Polster. Etter drikkinga skulle man løpe rundt en kirkegård. Vinneren vant så vidt jeg husker en øl på puben. Hva gjør man ikke for å glede fuglafolket ? Framme i Bergen fikk vi se en sjeldent god kamp der fugla cruisa inn til en sikker seier. Uka etter var det klart for kamp mot RBK og åpning av det nye feltet. Det skulle bli nok en mytisk dag. Allerede i 12-tida var det mye folk på Martins, det lå et eller annet stort i lufta. Rundt en og en halv time før kampen fikk vi beskjed ned til puben om at det var masse folk på feltet allerede . Jeg husker jeg raska meg oppover og det synet som møtte meg sist i Alexen glemmer jeg aldri. Feltet var velfylt av syngende fans, bare et halvt år tidligere hadde vi vært 100 sulliker borte på betongen. I tillegg var det første gang vi hadde stor Tifo på Åråsen som inneholdt noe annet enn konfettiregn. Da gutta kom ut på banen møttes de av et massivt hav av ark og strpies m.m på et fullt felt, supplert av Felt C og D. Kampen var en tegnefilm verdig. Fete mål, stor spenning, hat mot Bergdølmo og knepen fuglaseier med 3-2. En vill fest fulgte på Martins. Vi fikk bl.a inn en stor bursdagskake til Arild Sundgot som fylte 21 år den dagen. Vi hadde vist Norge en ny side av LSK-publikummet direkte på tv. Husk at dette var midt i den verste Klanen-hypen, det var viktig for oss å komme oss opp fra det bedritne 98-nivået.Sukessen fortsatte på banen og i mai ble en klassiker født, Skiensturen. PÅ den ene bussen hadde vi tre fat med øl som vi drakk tom før Larvik. En velkjent drosjemann fra Korset kjøpte lodd for 500 kr. Premien var et Cats-blad til 59.50. Bra deal ! Et slags klimaks for det gode spillet kom mot Stabæk i august. Vi vant 6- 1 over golfgutta etter 4 scoringer av Heidar H. Villmannen fra Island hadde bøtta inn mål hele sesongen og nå var han på alles lepper. Han tackla ikke helt dette. Arne Erlandsen har seinere sagt " Etter Stabæk gride ikke Heidar å dempe en balll ". Mr Kløfta sa mye rart, men her hadde han rett. I all rusen rundt Stabæk gjorde LSK sin sedvanlige feil om å sove i timen. Man leide ut Diallo til et hardt kjempende VIF, noe som var en umidddelbar suksess for søpla. Samtidig begynte nedturen for oss reint sportslig. Høste 99 endte med tap for Molde i kvarten og 4 plass i serien, I forhold til forventningene veldig bra, men litt skuffende med tanke på hvor sinnsykt bra vi var på seinsommeren. Det jævligste øyeblikket var å se Diallo score to mål mot oss på Bislett for så å løpe bort til oss etterpå.Sosial intelligens på et ikke akkuart høyt nivå.KFL derimot hadde et jevnt høyt nivå. Det nye feltet hadde gikk oss et megakick i ræva.

Før sesongen 2000 var forventningene mye høyere. I februar dro fugla til Sør-Afrika på treningsleir. Der sreiv Espen Solbakken om at vi hadde et av tidenes beste fuglalag på gang. I tillegg hadde Arne og Hallvar fått kjørt inn laget mye mer enn årene før. En strek i regninga var det at Heidar ble solgt til Watford, islendingen var blitt superhelt i løpet av kort tid. Vi skulle bare være med i toppen denne første sesongen i det nye årtusenet.Vi gleda oss også over den nye tribunen som skulle stå ferdig. Den skulle hete Østkraft-tribunen og ta ca 3300 tilskuere samla sett. 2700 på nedre felt og ca 700 på den nye Vip-en. Tretribunene bak mål sto fortsatt der, mens Leirsund-svingen var tom ala årene før. UKa før seriestart var ingen vanlig uke i Flisbyen. Først fikk vi 70 cm nysnø på mandag og tirsdag, skulle tru du var på Nordpolen når du gikk gjennom gatene. Osndagen opprant og ut på dagen kom det medling om en meget alvorlig ulykke i Lillestrøm. Det var mulig det var blitt en gasslekkasje på togstasjonen. Eksperter mente at hvis det skulle eksplodere gikk halve Fuglabyen i lufta. Reine Star Wars med andre ord.Nesten alle utsalgsstedene var innafor faresona så det gikk ingen billetter til en kamp man ikke var sikker på skulle gå. Frank Grønlund sa noe om at man ikke spiller fotballkamper når halve byen evakuerer husa sine. Utover uka gikk det allikevel vegen og søndag ved middagstider var faren over. Symptomatisk nok starta også da sola å skinne. Kampen mot Molde var middelmådig, stemninga var middelmådig og kjammen var ikke også tilskuertallet skuffende. 6000 tilskuere var slett ikke ille når du tar med forutsetningene, men så var det dette med forventningene da. 2000-sesongen sleit både LSK og KFL med høyt forventningspress, vi kom ikke ofte opp på nivået fra året før. 13.mai derimot var det julaften og 17.mai. Vi skulle for første gang siden 1996 møte Vif på Ullevål, noe som betydde at vi fikk stå under tak, ikke ute i gokkistan som på Bislett.KFL var på hugget fra første stund og PISSA på Apeberget nesten som vi gjorde høsten 2005.Powell scora et klassisk mål etter fett forarbeid av Runar Kristinsson. Serien 2000 ble veldig brukket opp med 6 ukers pause under fotball-Em i Holland og Belgia. Dessuten gravde vi opp teppet på Åråsen, noe som betydde at vi måtte spille kampen mot Haugesund på Bislett og cupkampen mot Godset på Myhrer på Eidsvoll. Det var en rar følelse å stå på Store stå, kan ikke akkurat si vi følte oss hjemme. Hjemme følte vi oss derimot på Myhrer. Det ble en typsik " kult-kamp" med vorspiel på Frekky Freddys i Sundet, drekking bak tribunen og en knøttliten tribune helt oppe i spillerbåsene og journalisttribunen. Vi knuste Godset med 3-0 og hadde , av alle steder, et lie nachspiel på Kløfta før vi kom til Flisbyen. En kjip høst fulgte. Mye dølle kamper i serien og et dritkjipt tap i cupen for Glimt. I Europa-cupen gikk det mye bedre. Vi slo først ut Glentoran fra Nord-Irland og så slo vi ut Dinamo Moskva ut i første ordinære runde. Gutta som dro til Moskva hadde en lei tur. Den daværende talsmannen i KFL skulle brye håndbak med en russer i klubblokalet etter kampen. Han smelte hånda til Igor i bordet så det sang, vikingene viset vodkafolket hvordaan det skulle gjøres. En halv time seinere ble kanarimannen båret ut av puben helt i tåka, skal vel være glade for at det ikke var enda sterkere stoffer han fikk oppi drinkene sine. I andre runde møtte vi Alaves fra Spania. Etter å ha blitt ydmyka med 0-3 i Drammen, foran 1000 tilskuere, tok rundt 10 staute kanaris turen til Baskerland. Det meldes om en legendarisk tur, byen Vitoria er jo en klassisk spansk by midt i Baskerland, ikke noe turistmøl ala Benidorm. De morsomste turene går til "rare " steder". Sesongen ble avslutta med Haugesund-tur. Den maxi-taxien vi brukte bord dit hadde ikke fått løyve i Moldova en gang, så jævlig var den møkkakjerra. Da vi tok en matrast i Røldal på tilbakeveien kunne 13 pasienter se Brann feire sølvet i serien foran 19000 tilskuere. Vi følte oss ikke som et midtpunkt for Fotball- Norges interesse den kvelden. Det enste lyspunktet kom noen uker seinere da Tommy Øren sendte Vif ned i første divisjon.

Året etter skulle mildt sagt ikke bli middels. Gjør dere klare for suksessåret 2001. Hvem i huleste hadde trudd at dette skulle bli en god sesong ? Økonomien hadde forverra seg og vi hadde mista Hallvar T, Tommy B, Runar K m.fl. Det hele starta med en god, gammaldags innendørscup på Vinger. Vi satsa som bare det på " Umbro-cupen ", det var usedvanlig viktig å være mange på lørdagen mot VIF. Det ble et rekordoppmøte av kanaris mht en innendørskamp om vinteren. Selve kampen var så latterlig dårlig at du nesten måtte grine, men vi vant jo straffekonken da. Dagen etter slo vi Godset i finalen og kunne heve trofeet. 25 stykker hadde trossa fyllesyken og fikk se fugla løfte en pokal. Ikke dårlig bare det. Utover vinteren var det imidlerid skrale saker vi ble servert.Da Vif åpna Vallhall ble vi knust 4-1 av søpla, som da befant seg i 1. divisjon. En slags depresjon innfant seg i KFL, den såkalte " lista " var i opprør. Mailinglista til KFL var den tidas forum, der ca 500 stykker diskuterte under fullt navn. Kanskje noe å trakte etter nå når man ser hvor mye piss det er på nettet under anonymitetens slør.Alt toppa seg uke før seriestart da vi tapte 4-0 mot Molde på Røkkeløkka. Misund spilte spiss de siste 30 minuttene. Klubben henta inn veteranen Arne vidar Moen og " floppen " Clayton Zane fra Molde. Det hadde vært en overdrivelse å si at folk jubla over disse to kjøpene. En på KFL-lista uttalte om Zane :" Arne kunne få en like bra spiller hvis hab gikk inn på Klimt på en lørdag." Hovmod sto så dundrende for fall for denne personen utover 2001. Fotballfeberen var lite glødende da serien starta.- Vi skulle møte Bryne og litt over 5000 møtte opp på Åråsen. Denne dagen åpna også den nye ståtribunen i Leirsundsvingen ( nåv Diadora ). Stuntet for å trekke flere folk, og da spesielt damer, var at Rune Rudberg spilte live før kampstart. Dem kom ikke i antall av 1001, det var mere 10 damer som ble lurt bort fra tekoppen og såpeseriene. Kampen endte 0-0 og utrolig nok var folk fornøyd med dette. SÅ lave var forhåndshaussen rundt LSK dette året.Uka etter gjorde en lang og hengslete kar ved navn Clayton Zane debut i LSK-trøya. Stedet var Marienlyst stadion der Godset fikk bank med 2-1 etter at Sveinung " je er lei for at je brukte doping " Fjeldstad scora på straffe. Clayton så ut som en såpestjerne fra Aussie-land, han skulle bøtte inn mål og bli en av de største heltene KFL har sett. Mot Sogndal satte han inn sitt første mål og det rant inn i strie strømmer. Folk forsto ikke helt hvor gode vi var før ferien kom. Selv om vi spilte knallfotball møtte det ikke opp flere enn litt i underkant av 5000 tilskuere på kampa. 12. juni skjedde det en tragedie i Fuglabyen. Martins ble totalødelagt av brann, noe som var et hardt slag for hele KFL.Martins har vært, og er fortsatt, et utrolig viktig sted for KFL. Her liksom på følelsen av at alle som vanker på Martins en eller annen gang blir fuglafan på sin hals. Det er ikke få folk jeg har sett som har tatt steget fra " hva er fotball for noe ? " til ihuga fans på tribunen.Klimt og Bryggeristua ble stedene vi brukte utover året. Etter sommeren tok det virkelig av. Vi leda serien da vi møtte Godset i to tette kamper i serie og cup. To kamper seinere hadde Vrakgodset blitt sendt til Drammen med 4-7 og 1-5 i ræva. Fugla var helt enorme og spesielt Powell og Zane var utrolig gode. På den siste godset-kampen tok det av på tribunen. Etter iherdig jobbing fikk vi med oss alle tribunene på " Reis opp, hvis du er Lillestrøm " og " Vi er Lillestrøm Kanaris " .Det at vi fikk med andre tribuner på den tida var noe helt nytt. Brann ble slått i kvarten og Viking latterliggjort omtrent aleine av Clayton i storslag. Da sto vi foran to leie uker i sept /okt da alt skulle avgjøres.Først skulle vi bare en liten tur bort til Vestlandet for å knuse Bryne i semin. Det skulle gå virkelig på trynet. Vi tapte 0-4 etter noe av det mest pinlige jeg har sett noen gang. Etter kampen stoppa ikke helvetet. På Sørlandskroa måtte vi vente nesten tre timer på mat noen ikke en gang fikk. Ved Langesund punkterte vi inne i tunnelen. 14 timer etter kampslutt kunne vi se vakre Romerike igjen, heldigvis hadde vi serien. Det skulle ikke gå her heller. Kampen mot Odd var egentlig en rå opplevelse. Flomlyset var på for første gang, stemninga var så intens som den bare er i flomlys og gutta spilte egentlig veldig bra. Allikevel gikk det ikke helt på grunn av en lyshåra kødd fra Oslo. Kim Larsen blir ikke invitert til Kanari-Fansens jubileumsfest, den saken er sikker. Tre dager etter var det nok en fotballfest i byen. Teltet som var satt opp på Torvet var smekk fullt klokka 1300 og vi MÅTTE bare ta trøndera nå.Kampen ble en skuffelse både på banen og tribunen, KFL var dårlig organsisert på storkampene den gangen, det ble liksom bare rot.Uka etter fikk vi en livbøye fra Stabæk, de slo trøndera på Lerkendal, mens vi slo Moss på Melløs. Det holdt ikke helt inn uansett. Selv om vi slo Tromsø 3-1 på Åråsen, knuste Roenborg Brann md 6-1 i Bergen. Vi tapte gullet med et fattig poeng. Kampen ble ellers huska for at en fallskermhopper falt gjennom taket på Åråsen. Heldigvis gikk det bra, selv om det så fryktelig stygt ut ei stund. `Bartemannen i TV2, Harald Bredeli, hadde en mindre heldig dag. Mens Nrk sendte direkte fra dramaet med fallskjermhopperen satt stakkars Harald på dass og dreit. Tv 2 prøvde febrilsk å få tak i han, men han var bokstavelig talt på feil sted. 2001-sesongen var en opptur på alle måter, rett og slett en sesong jeg vil huske til jeg dør.

Sesongen 2001 skapte en glød i LSK vi ikke hadde sett på en lang, lang stund.Nå skulle det selges sesongkort som bare det. En gedigen kampanje sattes i gang, folk fra klubben gikk rundt i julestria på Lillestrøm Torv og hele tombolapakka.Før 2002 hadde LSK aldri solgt mer enn 500 sesongkort, men etter pushinga foran denne sesongen kom man opp i mellom 2000-2500 solgte kort. I tillegg skulle vi møte Viking, RBK og Vif på Åråsen før 16 mai. Siden alle tribunene nå var på plass gikk hovedmålet på å sette publikumsrekord på en av kampene. Vif var også oppe igjen, noe som alltid fører til en ekstra mobilisering på begge sider lenge foran disse kampene.Spillere var det verre med. Det styret vi hadde i aksjeselskapet den gangen må være det verste eksemplet på inkompetanse LSK har sett. Lederen av selskapet Tor Johansen uttalte at klubben i hans hjerte var Kolbotn. Vi trengte sårt spillere før de viktige kampene først i sesongen og CL-kvalet seinere på sommeren, men tafattheten var til å bli gal av.Før sesongen var vi tilbake på Martins, denne gangen i et nytt lokale. Det nye stedet var for den nye tida og har funka bedre og bedre i årene som har gått. På seriestarten skulle vi møte Viking, som også hadde et godt lag. Suksessen fra året før fortsatte med nesten 9000 tilskuere og 2-0 seier etter to mål av Sundgot.Utover sesongen kom imidlertid mye middels spill, i tillegg hadde vi bl.a en Clayton Zane helt ute av form. Rekorden tok vi på 16. mai da nesten 14000 tilskuere så 1-1 kampen mot Vif. Juni måned ble reine dødsmessa for en fuglasupporter Tap mot stabæk, stortap mot Sogndal, uavgjort mot Brann etter 800 storsjanser til LSK, tap for Odd og tap for Viking. For en måned ! I andre omgang på gamle Stavanger stadion klemte vi plutselig til med sangen " optimist " av Jahn Teigen, sangen ljoma kampen ut. Hvem skulle vite at dette skulle bli Kanari-Fansens nasjonalsang ?I løpet av sommeren var vi på desperat jakt etter spillere. Til slutt fikk vi inn Rikardur Dadason, Gunnar Halle og Uwe Røsler. Nå var det endelig klart for CHampions League-kvalik. Vi skulle møte Zeljeznicar fra Sarajevo i Bosnia. Hjemme tapte vi 0-1 og uka etter satte vi kursen for Balkan. Når du kommer til et sted med miner, Fn-tropper i gatene, skuddhøl overalt og forfalne bygninger som ikke var blitt restaurert etter krigen fra 1992-1995.På begge sider av Kosevo stadion lå det en kirkegård med flere tusen hvite kors, på de fleste av dem sto det 1992 på. Det var nesten så du skamma deg på vegne av verden. Selve kampdagen er noe av det største jeg har vært med på av utenomsportslige ting med KFL. Vi satte oss ned, alle 17, i Gamlebyen og starta ølsupinga. Flere bosniere satte seg ned og prata fotball ogetterhvert dro vi opp til stadion. Der venta stadionpuben med pivo til 4kroner og en mat som lukta salmonella. KBM, du er rett og slett den bruneste puben jeg har vært på. På stadion fikk vi oppleve " The Maniacs ", fansen til Zeljeznicar , på sitt beste. 7-8000 mann i en sving som sang, hoppa og trøkka til i nitti minutter.At vi tapte kvaliken var selvsagt skuffende, men vi var så dårlige at selv Mjøndalen ville slått oss. Vi som var i Sarajevo får nok aldri en SÅ spesiell tur igjen. Et par uker etter dette var det igjen skjebnekamp, nå mot Moss på Melløs. Vi måtte bare vinne, hvis ikke ville vi bli fem poeng etter sikker plass. Atmosfæren på Melløs var intens, vi skjønte alvoret nå. Heldigvis vant vi 2-0, nervene kunne roes et par hakk. Utover høsten gikk det bedre og bedre. Uwe Røsler var i storslag og redda vel LSK nesten på egen hånd. Viktig var også hans enorme driv ovenfor resten av gruppa, vi SKULLE vinne kampene. Det feteste synet av Uwe var på Brann stadion, da han stilte seg opp i offiserpositur og nærmest salutterte KFL. Et KFL som hadde tidenes frostopplevelse på Brann stadion, i helvete hvor kaldt det var.Ja, så ble det 7. plass, en plass vi skulle høre mer om.

Året 2003 begynte bra. Bodø-Glimt i seriestarten endte 1-0 til oss etter en super scoring av Uwe Røsler. 8000 tilskuere var også bar midt i påsken. Et par dager inn i påsken traff tragedien oss alle. Uwe hadde fått en veldig alvorlig kreftsykdom. I ettertid har vi fått vite at det kun var snakk om dager, la oss takke høyere makter for at det gikk bra.At dette innvirka på laget er nesten naturlig og det merka du på resultatene. Vi fikk ikke til så mye i 2003, hverken av resultater eller spill. Mot Tromsø i mai hadde vi Petter Belsvik, Mahmod Hejazi og Johan Petter Winsnes på topp. Hyggelige karer, men du vinner ikke The Double med den gjengen foran.Det tilskuerdraget vi hadde i 2002 var også forsvunnet litt, det var mye 4500-5000 igjen.Oppmøtet på turene var skrale saker, det var de samma 20-40 som var med på langturene hver gang. Vi fikk oss i alle fall en legendarisk tur til Skien, med påfølgende stoopp i Holmestrand. Kjellern Pub i Holmestrand lurte vel på hva som traff dem da 70 kanaris dundra inn klokka 22 en søndag kveld. Før høstsesongen var LSK virkelig ute å kjøre. Vi hadde ikke penger i det hele tatt og Per Mathisens Åkrene Mek betalte lønningene til halve klubben. LSK ville ha med spillera til å gå ned i lønn, men det ville selvsagt ikke de griske spillera. Det er mulig det er fraga av mitt politiske ståsted, men når det er krise må man se helheten, ikke bare sitt eget speilbilde. Til kampen mot LYn kjøret vi spillera litt, nå måtte dem vise hva dem var gode for. Spillera greide å knuse LYn, men noen av dem grein på nesa etterpå. Verst var Torgeir Bjarmann som var kjempesnurt over at vi i KFL tok " side " i saken på Per Mathisen og styrets side. Det var, og er, selvsagt at vi i KFL tenker på klubbens beste. At en person med flere titalls millioner i formue IKKE gidder å hjelpe den såkalte klubben i hans hjerte er bare kvalmende. Jeg ser at han nå er en slags direktør i en aller annen skiklubb. Får håpe at han velger ut riktig skismurning da. Det var vel noen glorietanker som falt ned fra huet til noen folk nå tenker jeg. Fett ! Etter et bedrident tap for Vif i cupen ble høste reine ørkenvandringa. Paradoksalt nok ble 0-6 kampen mot RBK en slags moralsk opptur. KFL sang " later som vi scorer mål-sangen " i store deler av andre omgang. Jævlig morsomt å se tusenvis av folk kødde med at man hadde scora. Vi ga oss ikke, det skulle Fotball-Norge vite. En oktober-lørdag feira vi nok en 7.plass på Martins. Middelmådigheten levde og ånda !

Uten at vi visste så mye om det hadde Per Berg og Per Mathisen starta samtaler om et samarbeid mellom LSK og ØIE høsten 2003. samtalene var veldig hemmelige, selv ikke LSK-styret visste noe om dette. Derfor kom det som en overraskelse, en positiv sådan, når man annonserte et ekstra årsmøte i LSK. Der skulle vi stemme over om vi kunne godta at Per Bergs ØIE kunne overta aksjeflertallet i ASA. Ikke overraskende gjorde man dette enstemmig, nå var det vind i seila igjen etter to år i ingenmannsland. I tillegg skulle vi møte et nyopprykka Fredrikstad på Åråsen i årets første seriekamp. Det var venta en lavine av FFK-folk innover og vi i KFL måtte da selvsagt mobilisere karftig. Helt siden Glenn Iversen ga seg med Tifo i 2001 hadde tifoarbeidet til KFL vært nede i en bølgedal. Nå tok nye krefter sats, FFK-tifoen skulle ble den mektigste gjennom tidene.FFK-folket skulle også vite at LSK var best, det ble hengt opp et banner i Plankebyen med teksten " 85 dager igjen til helvete ". Før det hele starta fikk vi noen nye spillere. Moromannen og backen Shane Stefanutto kom fra Australia, Robert Koren kom fra Slovenia, Christoffer Andersson kom fra Helsningborg og Romanus Orijenta kom fra Nigeria. Media tippa oss blant topp 3, nå var det vind i seila igjen. FFK-kampen i første runde endte med en grei seier, fet tifo og litt for mange røde på tribunen. Dette var før de lukkede salgenes tidsalder. utover 2004 varierte spillet fra de mest elendige til det mest spektakulære. Spesielt sommeren var en norsom tid. Vi knuste Brann, FFK og Viking m.fl før vi fikk en liten styver av RBK på Lerkendal. Uka etter var det klart for den berømte kvarten hjemme mot RBK. En sykt kul kamp der Gylfi Einarsson scora hat-trick og ble den store helten. Stemninga var faen hakke meg elektrisk hele kampen igjennom, det var så sjukt deilig å slå RBK for første gang på Åråsen på over fem år. Uka etter dette var det et noe spesielt bryllup i Fuglabyen. Gunnar " Hippie " Eriksen gifta seg med sin Jorunn i pausen av LSK-Molde. Middagen var på Solheimshagan og kaffe-kaker på Martins. Snakker om originalt bryllup. Høsten 2004 ble deprimerende fra start til slutt. Vi spilte dårlig i serien, tapte bittert for LYN i cupen og slitasjen mellom Arne E og resten av klubben/fansen var merkbar.En ekkel høst ble runda av med nok en 7. plass, reine hakk i plata. Hele 2004 hadde vi i KFL hatt planer om å utvide Kanari-Feltet innover, i midten av oktober fikk vi realisert planene. En ny tid kunne starte, les mer om årene 2005-2007 i neste nummer av Humbug

SANGER I PERIODEN 1999-2004

- Vi er Lillestrøm Kanaris med den starten, klappinga " alle sammen nå trøkket "
- Reis opp, hvis du er Lillestrøm
- Arne, Arne, Arne Vidar Moen, sha-la-la-la-la-la-la Arne Vidar Moen. Kultsang de luxe
- Kjempe, stolte LSK
- Å, Arild Sundgot ooa-aah. Kom i Teltet etter Tromsø-kampen i 2001
- Emlie Baron-ropet
- Å, Erlandsen, Thoresen, Kjell Lier-ropet. Mel: Speedy Gonalez
- Later som vi scorer mål.
- Å heia fugla, heia fugla, vi scorer mål, mål og gutta er av stål. Tatt fra Tufte-reklamen.
- Pål Strand, du er supermann.
+ mange til !!!

ÅRENE 2005 - 2007

Forza Fugla, Royal League, Cupfinaler, Uwe Rösler og Tom Nordlie.

Sommeren 2004 starta vi planene om et nytt og utvida Kanari-Felt. Etter et par måneders planlegging gikk forslaget igjennom i LSK-styret i oktober 2004. Hovedessensen bak det nye feltet var følgende: Feltet ville øke stemninga på HELE stadion, nettopp fordi vi kom mye lenger inn mot midten. Sangene ville spre seg på en helt annen måte enn før. Feltet var stort, samtidig som det ikke skulle se tomt ut på småkampa. Det siste var veldig viktig for KFL, siden vi på den tida var mye, mye mindre enn det vi er nå, spesielt på de "små kampa". Forsangerfeltet ble flytta dit det står nå, mens gjerdet forsvant mellom Felt B og C. - Nyansatt trener var Uwe Rösler og han satte umiddelbart fansen i fokus. Fra en kjip surpadde i fra Kløfta gikk vi nå til en karismatisk tysker som ville lede oss ut i fotballkrigen. Vi i KFL var ikke vonde å be. Uwe hadde og vil alltid ha en spesiell plass i KFL-hjertene. Vår framgang kom samtidig med Uwe. Det aspektet er det kanskje ikke så mange som tenker på.
Våren 2005 var jo uten storhall og Royal League, derfor ble det noen kjipe frysekamper på kunstgresset. 2-5 mot Kamma i snøvær kl. 13.00 en fredag i mars er og blir døvt. Den første turen var til Kristiansand, og vi satte i gang det første togprosjektet i KFL siden 1996. Vi leide et tog som hadde avgang om morran, var i sørlandsbyen kl. 14 og dro etter kampen. Selv om interessen var grei, var det en del ledige plasser på toget som tok 300 stk. Stemninga var helt på topp, da vi ankom Kristiansand etter en seks timer hoi-hoi-tur. Beste minnet var da vi stoppet på et lite sted på Indre Sørland. Gamla som bodde der ble vekka av 200 stykker som pissa på gjerdet hennes. Å bli pissa på fikk en ny mening bibelbeltet. NSB fikk faktisk en klage i fra fruen. Vi får håpe at ammoniakklukta har gitt seg. På stadion leda vi 1-0, men til slutt tapte vi 1-3 etter en laber andre omgang. Ca. 500 Kanaris var på plass og "Jeg er skilt, men har barnefri og drekker tett på guttetur"-syndromet var skyhøyt. I tillegg var bortefeltet på Kristiansand stadion grusomt, spesielt fordi du sto i en gress-skråning der du lett tryna og ødela ryggen på grunn av en stå-stilling som var helt på trynet. Turen hjem ble et bra skue for sosialantropologspirer, mer er det ikke å si om den saken. RB prøvde seg selvsagt med noe krisemaksimering. Hele forsida var preget av "LSK vil ha slutt på Kanarifylla". Dette var kun vrøvl. Turen var nesten uten episoder av noe slag. Ikke noe bråk, glade folk og ros fra NSB. Den personen som lå på gresset, og da ble antatt å være drita, er kronisk smertepasient pga. ryggen. Journalist Torvik lot seg ikke stoppe av dette og prøvde (nok en gang) å lage kjøttgryte av en spiker. Han er egentlig en bra mann, men noen gager virker det som han har mannsutgaven av PMS. - Uka etter var det klart for åpning av det nye K-feltet. Vi skulle møte LYN i årets første seriekamp hjemme, men feberen var ikke kokende på Romerike. Knappe 7000 møtte opp og fikk se Mifsud lage en av sine mange perler. Man merka en klar forbedring på stemninga på Åråsen, her var det mye mer trøkk med det nye feltet. Vår visjon med å spre stemnings funka som bare det, men det skulle bli mye bedre enn det. Gjennom vinteren hadde noen foreslått tromme på feltet, men hos mange av oss satt tanken om tromme langt inne. Allikevel valgte vi å gi det en sjanse selv om mange i KFL-rekkene var sterkt imot i førstninga. Vi skulle møte trøndera 1. mai og her skulle tromma bli brukt første gangen. Vi kjørte den på "greker'n" og en sang til, men ingen av de klassiske sangene. Etter kampen, derimot, starta vi tromma helt spontant på sangen som seinere skulle bli "Fuglagospel". Det var egentlig et rått øyeblikk. Folk sto og sang i 20 minutter etterpå selv om kampen endte 1-1. Gospel'n skulle symbolisere hele våren 2005. Sangen rulla og gikk. Det var nesten som om andre sanger og rop var en ventepause i påvente av godsang numero uno. Den voldsomt latinoinspirerte stilen vi hadde begynt med fikk selvfølgelig dårlig mottakelse hos de andre fanklubbene, spesielt Apeberget og Brannfansen. De søyt og klaga noe helt jævlig, men innad i KFL var tromme/latino/hopp-og-hei-stilen godtatt på rekordtid. 22. mai 2005 kom gjennombruddet så det sang. KFL sang ut apene fra VIF etter noter i to ganger 45, noe sånt hadde aldri skjedd før. Selv de høyeste sangene deres drukna i trøkket vi skapte, godt oppstøtta av at andre tribuner på Åråsen var med og sang. Vi takker også Daniel F. Holm for tidenes kompispasning. Han har vel knapt spilt en bra kamp etter dette. - På denne tida hadde vi fått en kulthelt av dimensjoner fra Tyskland. Hans navn var Claus Reitmaier. Han var sterk som en okse, lo som Hulken og spilte sinnssykt, sinnssykt bra. Utover sesongen steg tilskuerantallet på Åråsen. Vi hadde plutselig 9000 mennekser mot Start på en mandag, 8500 mot Viking på en onsdag og 8000 mot Odd på en lørdag. Dette var litt nytt for oss. Året før hadde det ikke kommet mer enn 5-7000 selv om vi var veldig gode også sommeren 2004. Tidlig på høsten bestemte vi oss for å ta med tromma også på bortekamper. Lerkendal var første sted med bortetromme. Vi hadde ikke slått RBK på bortebane siden 1982, og folk var rimelig desillusjonerte på det å dra til Trondheim. Det skulle imidlertid bli en mytisk kveld av de sjeldne. Ca. 280 Kanaris hadde tatt veien, men det hørtes ut som om vi var 2000. Det var en så intens stemning at jeg faen ikke har opplevd makan i mine mange år på tribunen. Foran 2. omgang bestemte vi oss for å starte en ny sang. Melodien var "Yellow Submarine av Beatles og teksten var enkel: "Forza Fugla Allez-Allez-Allez". Sangen ble umiddelbart en stor suksess, den rulla og gikk, bare avbrutt av en runde med Fuglagospel. Vi måtte bare vinne den kampen, noe vi også gjorde med 2-1. Endelig var DEN ventetida over, den store ventetida skulle vare i to år til. Vi sov ikke ett sekund på turen hjem

(DETTE AVSNITTET ER UNDER REDIGERING)