Ståle Solbakken

Fra Kanari-Fansen Lillestrøm
Hopp til navigering Hopp til søk
Ståle Solbakken. Foto: Wikipedia

Ståle Solbakken (født 27. februar 1968Kongsvinger) er en norsk fotballtrener og tidligere spiller. For alle LSK-supportere er han Gud. Ståle Solbakken er for tiden hovedtrener for FC København, en klubbe han også trente i perioden 2006 tom 2011. Han har tidligere vært hovedtrener for Hamarkameratene, 1. FC Köln og Wolverhampton Wanderers. Ståle Solbakken er utdannet lærer.

Karriere som spiller

Klubblag

Solbakken begynte spillerkarrieren i moderklubben Grue. Han gikk til Ham-Kam i 1989, og videre til Lillestrøm i 1994 for 400.000 kr. Debuterte for LSK i bortekampen mot Vålerenga 17. april 1994. Scoret sitt første eliteseriemål for LSK i hjemmekampen mot Rosenborg 23. april 1994. Det var i Lillestrøm at han skapte seg et navn som en av Norges beste og mest målfarlige midtbanespillere, var blant annet LSKs toppscorer i eliteserien både i 1994 og i 1995. Gjennom sitt fremragende spill for LSK fikk Ståle Solbakken etter hvert også sin etterlengtete landslagsdebut 9. mars 1994, mot Wales på bortebane..
Høsten 1997 ble han solgt til engelske Wimbledon for ca. 250.000 £ (pund). Debuterte for "The Dons" 22. november 1997, da han i hjemmekampen mot Manchester United kom inn som reserve for Neal Ardley i det 85. spilleminutt. Scoret sitt første og eneste Premier League-mål i hjemmekampen mot West Ham 28. desember 1997. Til tross for å ha blitt kåret til banens beste både mot Everton og West Ham ble det få kamper på Solbakken i de første månedene av 1998. Først og fremst fordi han kom på kant med daværende manager Joe Kinnear, en konflikt som nådde sitt klimaks under FA-cupkampen mot Wrexham hvor nordmannen ble sendt tidlig i dusjen av Wimbledons manager. Oppholdet hos "The Crazy Gang" ble heldigvis kortvarig for Solbakken. Etter å ha slitt benken mer eller mindre i fire måneder fikk han en ny sjanse i danske Aalborg BK. Ble danskenes dyreste signering til da, ca. 4 millioner kroner, men Solbakken takket for tilliten etter debuten mot Aarhus Fremad 15. mars 1998 og i sin rolle som klubbens ubestridte midtbanegeneral bidro til Aalborgs seriegull i 1999, og ble kåret til årets spiller i den danske serien sesongen etter.

Høsten 2000 meldte Solbakken overgang til FC København. Her tok karrieren brått slutt 13. mars 2001 da han fikk et hjertestans under trening, som varte i hele 7 minutter. Etter dette fikk Solbakken operert inn hjertestarter, og han fulgte legenes råd om å legge opp som spiller. Han hadde likevel nok kamper til å bli seriemester med FCK

Landslag

Som spiller var han en av nøkkelspillerne på det norske landslaget i siste halvdel av 90-tallet. Han debuterte mot Wales 9. mars 1994, og spilte totalt 58 A-landskamper og scoret 9 landslagsmål. Han var også med i Norges tropp i fotball-VM i 1998 og EM i 2000. Han har også 2 U-landslagskamper.


Klubb Ligakamper Ligamål Periode
Norge Grue IL 1984-1989
Norge Ham-Kam 100 35 1989-1993
Norge Lillestrøm SK 99 34 1994-1997
England Wimbledon 6 1 1997-1998
Danmark Aalborg BK 81 13 1998-2000
Danmark FC København 14 4 2000-2001

Karriere som trener

Ståle Solbakken tok trenerkurs nivå C i 1996, nivå D påbegynt juni 2001, fullført 2002.


Landslag
Han var trener for G-18 landslaget i perioden januar tom. november 2002, og ble deretter Nils Johan Sembs assistent på A-landslaget i 2002 og 2003. 3. november 2009 presenterte NFF [1] Ståle Solbakken som Norges nye landslagssjef etter Egil "Drillo" Olsen. Meningen var at Solbakken skulle overta det norske A-landslaget 1. januar 2012 og lede laget fram til og med EM-sluttspillet i 2016. En avtale som ble terminert 14. mai 2011 [2], da NFF og Köln kom til enighet om kompensasjonen for Solbakkens overgang til Bundesligaklubben.


Ham-Kam

Året etter at han la opp som spiller startet Solbakken sin trenerkarriere. Han tok da over ansvaret som hovedtrener og sportssjef i Ham-Kam etter Svein Cato Bakkemo. Klubben befant seg da i 1. divisjon, og hadde ikke vært i Eliteserien siden 1995. Klubben hadde også enkelte økonomiske vanskeligheter. Men gjennom å foreta en omfattende endring i kulturen både blant spillerne og i klubbadministrasjonen, samt vellykkede spillerkjøp, klarte Solbakken å føre laget til seier i divisjonen og dermed opprykk til Eliteserien. I sin første sesong endte Ham-Kam på en sterk 5. plass, mens det året etter ble 10. plass.

Solbakkens innsats for Ham-Kam, særlig etter opprykket i 2003, vakte oppsikt i fotballmiljøer såvel i Norge som i utlandet. Under sin tid som trener for klubben ble han således kontaktet av og tilbudt trenerjobb i flere norske klubber, samt enkelte i Norden. Etter at Nils Johan Semb gikk av som landslagstrener i 2003 var han også inne til intervju for denne jobben, selv om det til slutt ble Åge Hareide som fikk den.

Sommeren 2005 begynte ryktene om at Solbakken skulle ta over jobben som hovedtrener i FC København å florere i norske medier. Både klubben og Solbakken selv valgte å avstå fra å kommentere helt til serien var ferdig. Men mandagen etter serieavslutningen, hvor Ham-Kam hadde berget plassen i Eliteserien med uavgjort mot Brann, annonserte Solbakken at han ville avslutte kontrakten med Ham-Kam ett år før tiden til fordel for en trenerjobb i den danske klubben. I ettertid uttalte han at han valgte å vente med kunngjøring fordi han ikke helt hadde bestemt seg før det ble klart at Ham-Kam hadde berget plassen, og at det ville ha blitt vanskelig å ikke bli værende dersom laget hadde rykket ned.

FC København

Solbakken tiltrådte offisielt i sin stilling som hovedtrener i FC København 1. januar 2006, i vinterpausen i den danske SAS-ligaen. Han tok over etter Hans Backe, og fikk Peter Nielsen, som tidligere har spilt for blant annet FC København, med seg som assistenttrener. FCK lå ved trenerskiftet på toppen av tabellen, og 7. mai ble det klart at de hadde vunnet den øverste divisjonen i dansk fotball for femte gang i løpet av klubbens 14-årige historie. I tillegg slo de Solbakkens gamle klubb Lillestrøm i finalen i Royal League. Av ligaens kapteiner og nettstedet Forza ble Solbakken kåret til vårens trener i dansk fotball.

I august 2006 førte han laget til UEFA Champions League, etter at laget slo ut Ajax Amsterdam i kvalifiseringen.

Han ble kåret til årets trener i Danmark i 2007, en pris han fikk på fotballgallaen til Dansk Boldunion. Etterhvert gikk det derimot litt verre med Solbakken i Danmark, der han mislyktes å vinne serien i sesongen 2007/2008. Dette førte til en slakt av Solbakken i dansk presse våren 2008. Sterkt ønsket som LSK-trener etter Tom Nordlie, men Solbakken tror neppe han kommer tilbake til Åråsen [3]. Slo "grumsomt" tilbake den påfølgende sesongen og ble dansk serie- og cupmester med FCK i 2009. Dansk seriemester med FCK også i 2010 og 2011. Med 3-1 serieren over Panathinaikos 7. desember 2010, ble Ståle Solbakken den første treneren som tok et dansk lag videre fra gruppespillet og til sluttspillet i Champions League hvor FCK til slutt måtte gi tapt for Chelsea i åttendelsfinalen. Ledet FCK for siste gang i hjemmekampen mot Aalborg BK 29. mai 2011.

Avsluttet karrieren i FCK med å sette en rekke danske rekorder.

  • Flest poeng i serien (81 poeng)
  • Største seiersmargin (26 poeng ned til OB på 2.plass)
  • Flest antall hjemmeseire i en sesong (13)
  • Flest antall seire i en sesong (25)
  • Færrest tap i en sesong (2)
  • Tidligste mester noensinne (seriemester med 7 kamper igjen å spille).

På sine 178 seriekamper som hovedtrener for FCK vant Ståle Solbakken 116 av kampene.

Meritter som trener for FCK

  • Dansk seriemester i 2006, 2007, 2009, 2010, 2011, 2016 og 2017.
  • Dansk cupmester i 2009, 2015, 2016 og 2017.
  • Vinner av Royal League i 2006.
  • Tok FCK til 16-delsfinalen i Champions League 2010/2011-sesongen. Ble slått ut av Chelsea.


1.FC Köln

Ansatt som trener 14. mai 2011, da NFF og Köln kom til enighet om kompensasjonen for Solbakkens overgang til Bundesligaklubben. Ståle Solbakken tiltrådde stillingen som Kölns hovedtrener 1. juli 2011. Drømmejobben i Köln utviklet seg ganske fort til et til mareritt for den norske treneren. Kritisert for ikke å velge lagets stjerne og storspiller Lukas Poldolski til lagkaptein. Tap hjemme i serieåpninga mot Wolfsburg, totalt utspilt av Schalke i neste serierunde etterfulgt av en rekke svake sportslige resultater medførte ganske raskt til at spillergruppa ble splittet i sitt syn på hovedtreneren. I tillegg måtte Solbakken i store deler av sesongen kjempe en inbitt maktkamp mot klubbens mektige sportsdirektør, Volker Finke. Finke fikk sparken 10. mars 2012 uten at dette ga Solbakken nevneverdig arbeidsro og pusterom. I april var det slutt. Med kun 8 seire på 30 seriekamper, mange pinlige tap og hele 63 baklengsmål (verst i Bundesligaen) valgte klubbens ledelse å gi nordmannen sparken 12. april 2012. Frank Schaefer overtok jobben som hovedtrener, men trenerskiftet var ikke nok til å snu motgangen. Under Schaefers ledelse maktet Köln bare å ta ett fattig poeng på de siste fire serierundene og måtte til slutt ta steget ned i 2. Bundesliga. Den siste spikeren i kista kom da laget tapte 1-4 hjemme for Bayern Munchen i den siste serierunden. [4]. Etter sesongslutt var ikke den tyske tabloidavisen Bild nådig i sin kritikk av nordmannen og ga Solbakken hovedskylden for nedrykket. "Aldri har et Köln-lag vært dårligere trent. Solbaken var for dårlig utdannet. Sta, men likevel for svak i forhold til de sterke personlighetene i klubben", var noen av avisens ankepunkter mot nordmannen [5]. Solbakken slo tilbake i et intervju med det tyske fotballmagasinet Kicker [6] og angrep spesielt visepresident Toni Schumacher for å være en løgnhals og Kölns daglige leder Claus Horstmann for å drive et skittent og falsk spill. Solbakken mente likevel at Köln er en fantastisk klubb, men som dessverre de siste ti årene har blitt et offer i maktkampen mellom kyniske og arrogante ledere.

Wolves

På sin hjemmeside 11. mai 2012 bekreftet Wolverhampton Wanderers at de hadde ansatt Ståle Solbakken som klubbens nye hovedtrener. Solbakken tiltrådte sin nye stilling 1. juli 2012[7]. Noe av det første han gjorde for å styrke laget foran den nye sesongen var å hente LSKs Björn Bergmann Sigurðarson for ca. 3 millioner Euro. Ledet for første gang sitt nye lag i treningskampen borte mot irske Bray Wanderers 21. juli 2012. Kampen endte med seier 5-1. Hans første obligatoriske kamp som manager for Wolves kom i ligacupen hjemme mot Aldershot Town 11. august 2012. Wolves vant oppgjøret til slutt 7-6 etter straffesprak. Hans første ligakamp, borte mot Leeds United 18. august 2012, endte med tap 1-0. Hans første ligaseier kom tre dager senere i hjemmekampen mot Barnsley 21. august 2012. Sesonginnledningen var grei nok. Hjemmetap for Crystal Palace, men seier borte mot Peterborough, Ipswich og ikke minst Blackburn 6. oktober 2012 lot seg høre. Deretter fulgte en meget svak periode for Wolves som fra 20. oktober tom. 27. november ikke vant en eneste seriekamp på ni forsøk. Lettelsen var derfor enorm, da Solbakkens mannskap igjen tok tre poeng borte mot Bristol City 1. desember. Wolves vant den påfølgende seriekampen hjemme mot Birmingham, tapte borte mot Middlesbrough, men tok en meget sterk borteseier mot Blackpool. Derimot ble romjula et eneste stort mareritt for Solbakken. Tap hjemme både for bunnlaget Peterborough og den tidligere Wolves-mangaeren Mick McCarthys Ipswich. Starten på det nye året ga ingen forbedringer. Tap borte mot Crystal Palace og da Wolves ble slått ut av Conference-laget Luton Town i FA-cupen var begeret fullt. Bare timer etter kampslutt, lørdag 5. januar 2013, fikk Solbakken sparken [8]. På sine 26 seriekamper som manager for Wolverhampton Wanderers ble det bare 9 seire på nordmannen.


FC København

Etter tidenes dårligste start for FCK i Superligaen, kun ett poeng på de første fem seriekampene, valgte danskene 21. august 2013 å sparke sin daværende trener, belgieren Ariel Jacobs. Samme dag signerte klubben en treårskontrakt med Ståle Solbakken. Klubben hadde da allerede forhandlet med nordmannen i en uke om et mulig comeback [9]. Startet "comebacket" med uavgjort 1-1 hjemme mot FC Vestsjælland 25. august 2013. Solbakkens første seier i "comebacket" kom i bortekampen mot Viborg 1. september 2013.

Utmerkelser

Eksterne linker