Sted: Åråsen Stadion.
Tid: Sånn rundt regnet medio oktober (og litt fremover…)
Anledning: Styremøte KFL
“Det er bare å slippe ned skuldra karer, plassen er sikra. Det blir eliteserieball i 2014 også. Nå må vi banke igang en juleaktivitet. En konkurranse eller lignende. Ikke noe komplisert, bare noe som gjør at medlemmene våre får en spennende inngang mot jula. Litt sånn for å forkorte ventetiden på en måte. Noen som har noen forslag?”
Kenneth så seg rundt i rommet, nærmest søkende etter noen som hadde noe. Det var avslappet stemning, og alle var inneforstått med at sesongen ikke hadde blitt som vi ønsket. Et bittert tap i semien mot Molde i cupen, og nok en gang nerver langt opp i skrotumfestet grunnet relativt beskjedne resultater i serien. Det tok på en måte fokus, men det var klart at vi var nødt til å allikevel se framover. Og vi måtte lage julekalender. Det var helt klart.
“Vi har hatt bra effekt av å ha en konkurranse. Vi kan stille enkle spørsmål hver dag. Folk svarer på SMS. Det blir bra.”
Kim har alltid en løsning, og denne gangen var intet unntak. Det var fint lite å diskutere. Dette ville jo funke, vi kunne skaffe noen premier som vi sendte ut, og med såpass mye sterk kompetanse på quiz som befinner seg i styrerommet til enhver tid, så ville det bli enkelt å finne på spørsmål. En fantastisk idé, faktisk, og det ville vært en strålende greie det. Funker alltid.
Hvis bare jeg hadde greid å holde kjeften min, vel og merke…
“Nei, nei – vi kjører i gang med daglige innlegg. Vi banker inn det vi hadde til Buggen som aldri kom, det er en del stoff der. Det holder. Jeg har alt klart. For faen, vi må dra på litt her. Det er jul og greier. Jeg tar på meg ansvaret, sender bidrag til Håkon som legger inn på forum, face og kfl.no. Smal sak, karer, dette fikser jeg. Og hva gjelder konkurransen… I stedet for å sette i gang enkle spørsmål så fikser jeg en sånn variant der jeg legger ut et hint hver dag på en tidligere spiller, og så kommer det inn spørsmål. Det blir en slags blanding av julekalender og Bugg, vi kaller den…”
Jeg rakk aldri å melde noe før en smart sjel i rommet meldte Buggelender, og før jeg visste ordet av det så var Buggelenderen et faktum, og alt i gang. Hellig overbevist om at dette blei en dans på roser, og at jeg hadde kommet opp med en aldeles glimrende variant av en førjulskalender med Buggen-preg, folda jeg henda bak hodet og lente meg bakover. Livet lekte, og jeg var sterk. Fryktelig sterk, faen så happy folk skulle bli.
Sted: Min egen stue
Tid: 30. november (og litt framover…)
Anledning: Starten av Buggelenderen
Alt så greit ut. Jeg var klar. Skulle sende første artikkel, og skulle sende første hint på spilleren i konkurransen. Null problem. Så begynte jeg å telle litt, mest sånn for å bestemme hva jeg skulle sende når. Det er liksom greit å være litt forberedt. Og da så jeg det. 13 saker, artikler eller intervjuer om du vil. Det skulle leveres 24 bidrag. Det at jeg hadde godt over 60 sider med stoff til en eventuell Bugg var altså ikke ensbetydende med å ha 24 separate saker. Gode råd ble dyre, og jeg sto plutselig litt i beitet med hva jeg skulle finne på. Jeg kunne jo ikke skrive alt sjøl, for det hadde jeg jo ikke tid til.Tida mi i desember så knapp nok ut fra før av, jeg hadde knapt tid til å sende mail kveldstid. Jeg fant ingen gamle manus slik at jeg kunne slenge ut noe gammelt, og det ville heller ikke vært fair mot alle leserne. Jeg blei kort og godt stressa, og jeg visste ikke hva jeg skulle finne på. Stresset satt inn. 24 dager før jul…
Det blei hektisk telefonaktivitet. Alle måtte i sving. Vi måtte ha saker. Galåsen, Vredestein, podcastgutta…. Det var bare å sette i gang. Det var ikke rom for å feile. Saker måtte produseres. Og man hadde dårlig tid. Jeg tror Håkon blei gæærn av maset mitt, for allerede etter 3 mailer om at det trengtes mer stoff slutta jeg og høre fra ham. Galåsen slutta å svare på SMS’er, og tok ikke telefonen når jeg ringte. Kvebek satt og lo av meg, og Kim begynte og ty til flaska. Alle tok seg i nakken og leverte i rekordtempo. Deilig nok. Vi SKULLE komme oss i mål. Vi måtte bare det. Galåsen var som alltid stor, og produserte reisebrev som bare det, podcastgutta leverte en sak ut av en annen verden, og Vredestein banka ut noen artikler lengre enn vanlige år. Det så ut som vi skulle komme i mål
Sted: Martin’s
Tid: 19. desember (og litt framover…)
Anledning: Musikkquiz og et par bayer
Det måtte koples av, jeg hadde kun en sak igjen. En sak som måtte inn, og det var et reisebrev jeg sjæl skulle skrive. Smal sak, selvsagt. Valgte selvsagt å drøfte dette med en del av mine medsupportere på pøbben denne aftenen, i håp om å få litt støtte rundt det. Å få det er som å be om amnesti etter å ha spytta Kim Jong-un i trynet under en parade. Det var ei heller noe særlig sympati å få i forbindelse med all frustrasjonen rundt det arbeidet som blei lagt ned for å få denne Buggelenderen ut. Det var bare å glemme det, enkelt og greit.
Noen av dere som er på Twitter har kanskje sett Kim sin merkelige kvitring om meg lagt ut rundt middagstider den 21. desember, og sånn jeg tolker den var den direkte mynta på saken Mykle skrev om min opptreden på Lerkendal fra 2005, når jeg var i den typen humør der tunnelsynet slår inn, aggresjonen er på topp og forbannelsen over folk som ikke bidrar er på sitt aller sterkeste. Sånn sett er sprengkåt grizzlybjørn og møkkings russer et greit bilde, jeg mister i alle fall alt som er av gangsyn i de tilfellene. Samtidig får jeg Mykle til å framstå som en snill skolegutt i seksårsalderen med ransel på ryggen på vei hjem til julefeiring.
Jeg begynte å føle meg sånn igjen, som krysningen av grizzlyen og russern som er dritings, alkoholens påvirkningskraft er sånn, og som jeg sa til Kim “jeg skal faen slakte meg la folk få høre det. Her er det knapt en kommentar på det som legges ut, folk engasjerer seg ikke. Hva faen, liksom? Her sitter folk og klemmer ut saker fra hjertet, og gir alt av seg sjøl, og folk bryr seg faen ikke. Hva krever folk? Skal vi levere ei bok annahver dag? Skal vi servere et sesongkort i premie hver dag? Skal vi booke dem inn på høyfjellshoteller, sende dem til VM i Brasil og spandere nytt hus på dem i samme slengen?”
Noget overdrevet skildring selvsagt, for det var vel ikke helt sånn, selv om Kim mente det ville vært en ironisk avslutning på hele greia om jeg lira av meg noen linjer i relativt bedugget tilstand sånn for å toppe hele driten, og lot det bli avslutninga på hele Buggelenderen
Sted: Min egen stue
Tid: 23. desember (akkurat nå, faktisk)
Anledning: Avslutning av Buggelenderen (denne saken)
Jeg er ikke så bevandret i forumets verden, og forstår kanskje i for liten grad at tomler opp og takker-knappen er indikasjoner på at folk setter pris på det som er gjort. Kim er fæl på det der, og har selvsagt innført lite opplyste meg i hva som faktisk er gående. I tillegg er det kommet positive tilbakemeldinger på twitter og blant folk jeg har truffet på gata, og jeg har etterhvert forstått at det finnes faktisk de personene der ute som har satt pris på det som er blitt gjort. Og min ene utblåsing mot alt og alle var for all del noe overdreven og ironisk – men for faen: Det her har vært enormt med jobb, primært grunnet forarbeid som mildt sagt kunne vært gjort uendelig mye bedre…
Det får vi (les jeg) ta kritikk på, men jeg tror og håper vi har levert et produkt gjennom førjulstida som dere har satt pris på. En eventuell gjentakelse tør ikke loves her og nå, jeg veit knapt om jeg verken har kapasitet eller ork til å mase så jævlig på folk en gang til. Ei heller veit jeg om jeg er en del av styret neste år, det får være opp til årsmøtet å avgjøre.
Når du leser dette er det julaften, alternativt er du sein på avtrekkeren og leser det noe senere, men i alle tilfeller innebærer det at vi faktisk kom i mål. Ikke helt uten dramatikk og merkelige vendinger underveis, men i mål er vi. Og det føles jævla godt akkurat nå, gudene skal vite at jeg hadde mine tvil underveis. Nervene var i ferd med å ta meg, og jeg har nok levd med litt for høyt blodtrykk etter fagpersoners smak på området gjennom hele måneden. Men det får heller være, det har sikkert vært verdt det.
Takk til alle lesere, takk til alle bidragsytere og takk til alle som har levert svar på konkurransen. La oss nå for all del få en fredelig jul, og ei uke fri før vi igjen setter igang arbeidet med å forbedre og utvikle KFL fra og med 1. januar 14. Det er som man sier: Nytt år – nye muligheter.
En riktig god jul og et godt nytt år ønskes dere alle!
Red.
Vi avslutter med et siste hint på den hemmelige spilleren:
Ivar Hoff uttalte en gang følgende om denne spilleren etter å ha vraket ham til en kamp:
Det er jeg som bestemmer hvem som skal spille. Det som interesserer meg er de gule trøyene, ikke hvem som er inni dem.
Kort fortalt: Jeg syns det er riktig at Ivar får siste ordet. Her også!
