Av Arild Myklebust
Etter at LSK neste gikk konkurs i årsskiftet 98/99 var det en nesten absurd følelse å tenke på at vi skulle ut i CL-kvalik sommeren 2002. Sesongen 2001 ble jo en gedigen opptur på alle måter, med en knallsterk 2.plass bak trøndera. På grunn av Molde og RBKs gode sesonger i Europa hadde Norge 2 plasser i CL-kvaliken sesongen 2002. Sesongen 2002 ble tidlig en stor skuffelse, blant annet var Clayton Zane en stor skuffelse i forhold til året før. Juni måned var helt horribel med fem strake tap mot Stabæk, Sogndal, Brann, Odd og Viking. På sistnevnte kamp ble tradisjonen med å synge Jahn Teigens “Optimist ” på fuglakamper født. I Stavanger fikk uttrykket “white men cant dance” en ny betydning. På puben så vi nemlig vm-finalen mellom Brasil og Tyskland. Etter et Brasil vant var tre, fire kanaris på scenen på puben sammen med en haug av foxy brassedamer. 10-0 til Brasil på utseende og dansestil. Den bedritne junimåneden førte til at LSK gikk hektisk ut på overgangsmarkedet. Vi fikk til slutt tak i gode, gamle Gunnar Halle, islendingen Rikhardur Dadason og tyskeren Uwe Røsler. Mange var litt skeptiske, lite skulle vi vite at sistnevnte skulle bli en av våre største helter gjennom tidene. Til slutt kom trekninga og vi fikk det ukjente bosniske mesterlaget Zeljeznicar. Zeljeznicar,populært kalt Zeljo, var og er hjemmehørende i Sarajevo. Denne byen var jo selve episenteret for krigen i det gamle Jugoslavia fra 1992-95. I 2002 var det fortsatt en internasjonal styrke som bestemte luftrommet over byen, i tillegg var ikke Norwegian m.fl i gang med sine billigturer. Derfor ble det en nøtt hvordan vi skulle komme oss dit. Det ble en masse fram og tilbake i ekte norsk fotballklubbstil, men til slutt ble det en avtale med Sabra reiser som ordna fly og hotell for oss i KFL. Laget hadde chartra et eget fly.
Først var det imidlertid hjemmekamp på Åråsen. Euforien fra suksessåret 2001 hadde lagt seg litt så det ble ikke akkurat rush til billettlukene. KFL skulle stå på felt c, som den gangen var et rent sittefelt. Bosniera skulle stå ytterst på nye hovedtribunen. På Martins før kampen var det mange bosniere fra Skandinavia på plass. Mye slivovitsj som ble smugla inn på puben den dagen. Kampen ble ikke mye å skryte av. En tett og jevn affære endte med 0-1 tap for Fugla. Uka imellom kampene var fylt med reisefeber for oss som skulle nedover. Tidlig på morran var 16 kanaris på plass på Gardermoen. Som de ekte norske klovnene vi er dro et par stykker til med tequiladrekking på dassen, mens resten tok det litt roligere. Etter en kort mellomlanding i Munchen var det tid for fly til Bosnias hovedstad. Sarajevo er en vakker by i utgangspunktet. En i reisefølget kommenterte hvor mye landskapet kunne minne om enkelte deler av Norge, spesielt dalfører som Gudbrandsdalen. Så fort vi kjørte ut fra flyplassen skjønte vi fort at det ikke var Ringebu vi hadde kommet til. Delen mellom flyplassen og sentrum ble under krigen kalt “sniper alley” på grunn av de utallige snikskyttera i området. Ved siden av veien ser vi hus etter hus fulle av skuddsår, enkelte bare med grunnmuren igjen. Sjåføren var en blanding av Petter Solberg i Monaco grand prix og Martin Scancke på Lyngåsbanen, fartsgrenser har dårlige kår på Balkan. Etter å ha installert oss på et ok hotell var det ingen tid å miste siden det var kampdag. Hotellet lå i den delen byen som kampstadionet lå, så vi dro bort mot Koševo stadion. Da kom krigen nærme. På to gravlunder rett ved stadionet lå en enorm mengde med hvite kors. Veldig mange av dem hadde 1992 som dødsåret. For noen syke kontraster. En helt forferdelig krig mot den glitrende pengemaskinen Champions League som lå ganske nærme for begge laga. Nei, nå måtte vi ha en øl eller fem. Rett ved stadion lå ei lokal kro med det klingende navnet SBM. Kroa hadde et interiør som så ut som det var skapt av en tsjekker på LSD-rus i 1968, maten hadde fått Eivind Hellstrøm til å bli innlagt på Dikemark og dassen var på nivå med en dass i slumstrøkene i Calcutta. Med andre ord: Suverent ! Engelskkunnskapene på Balkan er dårlige og det var stor forvirring blant oss om vi skulle bruke lokal valuta eller euro. EN kompis av meg bestilte en øl og betalte med en lokal valuta, noe som kom på 3-4 kroner. Jeg betalte med en 10-euroseddel, noe som fikk betjeningen til å steile. Etter en hektisk bosnisk prat fikk jeg ikke tilbake noe penger, så min øl kom på 80 norske kroner. Dårlig deal for meg, en månedslønn eller noe for dama på kroa.
Nå nærma det seg kampstart og nå ville vi mot sentrum. Sarajevo har et vakkert sentrum som i enkelte deler kan minne mye om Praha, Budapest og andre mellomeuropeiske storbyer. Byen har alltid vært kjent som en utadvendt smeltedigel av folk, og før krigen var det stort samkvem mellom kristne, muslimer og jøder. Allikevel var vi jo litt spente på hvordan vi ville bli mottatt, en befolkning som har en fæl krig så nærme kan jo ha litt av vært å by på. Den bekymringa kunne vi bare drite i, byen skulle få en spesiell plass i hjertet vårt. Enkelte steder har bare en spesiell sjel og atmosfære som bergtar deg på en positiv måte. Sarajevo er sånn. Først ut i lysløypa var et rolig sted der vi fikk noe å spise, mens en god del “pivo” gled ned i kjeften. Alle i følget var samla, ikke noe piss med at folk skulle sitte på hotellrommet med en vodka battery. Ferden gikk til en uterestaurant i sentrum der mange av de andre gjestene kunne engelsk. Samtalene gikk om krigen, Tito, gamle Jugoslavia, dagens kamp og rivaliseringa mellom Zeljo og FK Sarajevo. Byen har jo to topplag som er ganske like store. Koševo-stadionet var FK Sarajevos hjemmebane, men som Zeljo brukte i kvaliken til CL. Zeljo hadde sitt eget stadion i bydelen Grbavica. Kampen nærma seg med stormskritt og vi tok noen jallataxier opp til stadion. Bosnisk folkemusikk på full guffe, fuglaskjerf ut av vinduet og masse hoiing fra lokale bosniere. O, kjære frihetsfølelse. Nok en gang var det den lokale kro SBM som var stedet og nå var det smekkfullt overalt. Vi var velkommen inn og her var det som på en norsk bygdefest. 16 nisser fra Norge utgjorde vel ikke akkurat noen trussel, så vi var vel som noen maskoter. En drøy halvtime før kampen smalt vi inn på Koševo stadion. Det var et klassisk gammalt øst-europeisk stadion med slake tribuner uten tak og løpebaner. Utsikten fra der vi sto nede i svingen var ræva. Det var derimot ikke Zeljo-fansen. De kalte, og kaller seg, “THE MANIACS ” og har alltid vært kjent for bra synging og støtte til laget. De må ha vært en 7-8000 i svingen og det var full synging, koordinering med flagg og hender og mentalitet før, under og etter kampen. Sykt bra fans !Kampen starta og var en trist affære på alle måter. Bosniera scora en gang og holdt tett resten av kampen. Vi i svingen var på et meget høyt nivå alkoholmessig, i tillegg hadde en del begynt å få romling i magan. Dassen på stadion var et kapittel for seg sjøl. Totalt mørke blanda med dass rett i gølvet. En kanari sleit noe voldsomt med magan, så han tok sats og satte seg i ” hockeyposisjon ” mens det overflødige forlot kroppen. Et lekkert syn for guder, heldigvis var det ingen som så det. Gleden hos bosniera var intens, å gå langt i cl-kvaliken kun 7 år etter krigen var STORT for dem. Enkelte litt ugne personer stilte seg også bak oss utover i andre omgang, så jeg lurer litt på hva som hadde skjedd hvis Fugla hadde vinni ? Men i seiersrusen til Zeljofloket var vi fortsatt de glade nissene fra Nordpolen. Så var det bankett på Grand Hotell, et av byens bedre hoteller. Spillera og oss fikk en god middag, mens Arne Erlandsen holdt en tale for alle. Et par senior-kanaris roa ned etter dette, mens mange av oss tok turen til byen.Nå var vi nesten litt utkjørt på drikke og opplevelser, men runde på byen fikk vi tid til. Dramatikken starta neste morra. På forhånd hadde vi pressa fram at vi skulle ha en reiseleder med oss som kunne ordne opp i problemer. Dette skulle vise seg å være vel anvendte penger. Den bosniske dama på hotellet var illsint fordi hun mente vi ikke hadde betalt hotellet. Etter trusler om fengsel m.m, blanda med et mildt sagt livlig kroppsspråk, fikk vi til slutt tak i Gjermund på Sabra reiser. Telefoner m.m gikk varme et par timer før ting gikk i orden. Mange av oss andre var på “andredagsfylla”, som ikke akkurat blir kjedeligere i utlandet. Litt sightseeing før flyplassen, Der var det litt rot med passet til en kanarifan, men det ordna seg. Mellomlandinga i Zurich var av det lange slaget, så godtonen fra Bosnia holdt seg. Ved gaten traff vi av alle Lasse Kjus, som ble tiltalt som “jævla alpinrasshøl ” av en animert fugl. Så Lasse, 11 år etter : Unnskyld!
En håndfull oppgitte flyvertinner seinere ( les : allsang på lady in red “) landa vi på Gardermoen. Fulle av minner fra den tidas kanskje mest spesielle land å besøke. Ja, vi hadde ryki ut av Champions league, men det var egentlig jævlig fortjent. I tillegg hadde vi sett hvor sjukt mye det betydde for bosniera å gå videre, da blir ting satt litt i sammenheng, spesielt med krigen kun sju små år unna. Kommer vi til kvaliken i Champions League igjen ? Jeg veit da faen, det jeg veit er at kamper og turer i utlandet er sinnssykt moro. Kun 3-4 år seinere skulle vi jo oppleve den elleville moroa i Royal league. Sarajevo, vi vil alltid huske deg !!!
Dagens ledetråd på den tidligere LSK-spilleren:
Spilleren har vært profesjonell fotballspiller også i utlandet
