Av Nordman Vredestein
Siden Yngve Hallén kom til makta en gufsete marsdag for snart 4 år siden har fotballen her til lands gått ad undas som produkt. Tilskuertallene stuper, medieinteressen er redusert til det som i beste fall kan beskrives som moderat, og resultatmessig internasjonalt er man på et nivå man ikke har sett maken til siden 80-åra. Kombinert med feilskjær fra sentralt hold så grove at selv Geir Karlstad ville hatt problemer med å holde seg på beina, framstår integriteten, troverdigheten og slagkraften til folkene i gangene på den innleide banen til vif seg som lite annet enn dårlig.
Dette året har vært spesielt ille, og for at ikke denne saken skal vare å rekke ut i neste år får jeg begrense meg til å ta det som er skjedd inneværende år, eller i forbindelse med det, for å skissere hva slags lederskap vi har med å gjøre
Tv-avtalen
”C-More is C-Less” prøvde KFL seg med på danskeferja i Ålesund, med klar henvisning til at kampprogrammet var lagt opp slikt at man faktisk ikke fikk mer fotball som lovet, man fikk snarere mindre. I tillegg gikk kampen en mandag, noe som C-More lovet de ikke skulle fortsette med, det var fredag til søndag som gjaldt under det nye regimet. Interessant da at LSK i år har spilt 3 mandagskamper. Det skal selvsagt nevnes at en av de (borte mot HBK 20/5) var en fridag, og sånn sett var mulig å dra på, men allikevel er det ren løgn å si at man ikke skal ha mandagskamper.
Det er et faktum at fotballens styrke har vært faste tidspunkt på kamper. Fotballrunden går søndager klokken 18. Det veit alle. Vi er et hyttefolk, men vi drar hjem til søndag klokka 18. Da er det nemlig kamp. Vel… Ikke på Åråsen. Det er sjelden kamp på Åråsen på søndager lenger, og i alle fall ikke klokka 18. Her er harde fakta angående tidspunkt for når LSK spiller sine kamper for tiden:
Til opplysning: På de 5, fem, første hjemmekampene til LSK i inneværende sesong så spilte LSK på 4 forskjellige dager, på 5 forskjellige klokkeslett. Det er lite som minner om søndag klokka 18, da.
Problemet her er at man altså mister forutsigbarheten, det som er noe av fotballens styrke. Tallene er nedslående, vi har spilt 3/15 kamper hjemme på søndag klokka 18. Det er altså 20 prosent av kampene. Når man i tillegg til det tar i betraktning at den siste hjemmekampen ikke kunne flyttes all den tid det er slik at de to siste rundene skal gå likt, så står man igjen med 2 av 14 hjemmekamper klokka 18 på søndag. Eller drøye 14 prosent om man vil. 14 prosent! Man kan argumentere for å ta med den som gikk klokka 19; rekker man ikke den hadde man ikke rukket 18 heller, men problemet er for barn og lignende. Leggetid, er det noe som heter, og det er kanskje vanskelig å huske på for et kanskje noe aldrende styre inne på kontorene på Ullevaal? Jeg veit ikke, jeg bare spekulerer.
Ellers kan man fastslå at LSK altså har hatt 10 forskjellige kamptidspunkt i år, det er heller ikke søndag klokka 18. Det er også blitt 7 forskjellige kamptidspunkt på bortebane, og for de som har som oppgave å prøve å planlegge reiser for en supporterklubb er det neppe noe særlig. Videre kan nevnes at 6 av 30 kamper har gått utenom fredag-søndag, eller 20 prosent. Altså likt prosentvis antall som hjemmekamper klokken 18. Kort fortalt, det er et mylder av tidspunkt og dager som preger fotballproduktet. Det er ikke gunstig. Så langt i fra. Kanskje en grunn til at tilskuersnittet generelt i TL har falt med nesten 4000 siden 2007-sesongen, og med over 2000 siden Hallén satt seg ved roret i 2009. Faktum er at tilskuertallet i år for Tippeligaen på 6829 i snitt er det laveste siden 2003.
I tillegg var jo selve inngåelsen av tv-avtalen en komplett farse. Det er det ingen diskusjon om. Tv2 ble skrytt opp i skyene for å ha brakt fotballen i Norge til nye høyer kommersielt og publikumsmessig. Det ”buzza” rundt det som var av fotball igjen, til tross for laber suksess internasjonalt. Når avtalen så skulle reforhandles var det altså ingen grunn for Tv2 å møte opp engang. C-More hadde allerede kjøpt rettighetene uten så mye som en budrunde. Det STINKER av det. På alle måter. Hvorfor i alle dager skulle man selge rettighetene til sitt eget produkt uten en budrunde? Ville det ikke tjene norsk fotball dersom man fikk to-tre aktører som satt og bød over hverandre? Tenk litt over det: Når du skal selge huset ditt, håper du da ikke på en budrunde?
Stengel-saken
La det være sagt med en gang, det aller sjukeste med denne saken er kanskje at ingen blei dømt. I alle fall dersom man kunne dømme etter intensjonen om å lure noen. For det er liten tvil om at det Stabæk ønsket var å slippe å betale penger til Frankrike. De var pengelens. De trengte penger. De ville ha mest mulig. Om det de gjorde var ulovlig eller ikke kan selvsagt diskuteres, men at de ble trodd på at de ikke hadde noen som helst intensjon om å senke prisen på Gunnarsson og heve den på Stengel er et faktum. De er ikke dømt, og er derfor uskyldige. Det ser jeg også, og det plager meg ikke. Lurte de Nice? Ikke i følge norsk rett. Da forholder man seg til det.
Det som plager meg er at saken kom opp i det hele tatt. Hvordan fikk Tv2 nyss i dette? Hvorfor kom denne informasjonen, som helt åpenbart skulle holdes skjult, fram for offentligheten? Hvem tipset Tv2?
Det som er klart er at vif, RBK og Stabæk, som var hovedpartene i saken med Lillestrøm som en forsiktig sidepart, hadde ingenting å tjene på at spillet rundt Stengel og Gunnarsson kom frem. Det er helt klart. At man har tapt på dette, alle parter, er lite å betvile. Hvem er da de siste som visste noe om dette? Altså, hvem mottar papirene? Norges Fotballforbund.
Etterhvert som saken rullet frem i media ble det klart at NFF innstilte Stabæk og vif til strenge sanksjoner økonomisk. I tillegg fratok NFF Erik Loe, Truls Haakonsen og Inge André Olsen retten til å inneha verv eller stillinger i NFF de nærmeste 12 til 18 måneder. For Erik Loe sin del medførte det at han trakk fra seg alle verv i Stabæk.
Men det var ikke det viktigste.
Erik Loe var lansert av divisjonsforeningen som motkandidat til Yngve Hallén ved presidentvalget i 2012. Nå sto han uten mulighet til å kunne gå for det. Han ble spilt over sidelinjen. Det var helt åpenbart at Loe var den sterkeste motkandidaten til Hallén. I realiteten var han den eneste, og Hallén spaserte gjennom valget og vant med akklamasjon. Det var ingen motkandidater igjen. Valgkomitéen uttalte at Hallén hadde forbedringspotensiale, noe han hadde tatt selvkritikk for. Halvparten av sittende styre gikk, og det ble mest blest rundt to kvinnelige styremedlemmer som uttalte at det mer eller mindre var umulig å samarbeide med Hallén. Gikk av gjorde også sittende visepresident Einar Schulz. Hans klubb: Stabæk.
Jeg sitter ikke på fakta rundt det som skjedde i forbindelse med presidentvalg, Stengel, Gunnarsson, Olsen, Schulz, vif, Nice osv, jeg bare ser det fra utsiden. Og det jeg ser er ikke pent. Det ser skittent ut, og det ser ut som det er gjort med full viten og vilje. Det verste er at det lyktes. Etterspillet med private søksmål etter rettsaken fra rammede parter går uansett ikke i retning NFF, de går mot politiet. Dersom teorien stemmer rammes altså enda en uskyldig part. Antakelig får vi aldri vite, men faktum er at Hallén sitter i presidentstolen sin enda, mens alle andre sitter igjen med et sverta rykte. De som fortjener ros her er Stabæk; Måten de har reist seg etter alt dette med opprykk til TL 2014 som krona på verket er intet mindre enn imponerende. Og det krever en enorm ryggrad.
Sparkinga av Drillo
Få, om noen, har større stjerne enn Egil Roger Olsen i norsk fotball. Tar man kun hensyn til landslagsfotball er han i særklasse den største. Vi var så elendige gjennom 80-tallet at det er vanskelig å beskrive. Drillo kom inn som redningsmann, og førte oss til to VM-sluttspill før han lot Nils Johan Semb ta over og få et EM-sluttspill som trener på CV’en.
Når Drillo kom tilbake var mye likt som forrige gang. Norge så begredelige ut. Vi skulle modernisere oss og spille gallafotball, men Olsen forstod at eneste måten å få resultater på var å spille på egne styrker. Allerede i første kampen fikk Tyskland bank på egen hjemmebane. Positiviteten var tilbake. Dessverre gikk det ikke helt slik man håpet, og med to kamper igjen av VM-kvalifiseringen var ikke Drillo sjef lenger. Han ble satt til side. Om han var sparket eller hadde gått av var uklart, men det var tilsynelatende enighet i det minste. Så begynte ballen å rulle igjen. Et spill hadde åpenbart foregått. Spørsmålet var hvem som var involvert?
Nils Johan Semb er toppfotballsjef i NFF, i alle fall inntil videre. Han var sjefen til Drillo. Interessant nok var han på ferie i USA, og visste antakelig ingenting om sparkingen av Drillo. Samtidig ble Per-Mathias Høgmo innsatt som ny sjef, med krav om at han var sportslig ansvarlig. Han skulle ha direkte rapportering til styret med Hallén ved roret. Det skulle ikke være noen imellom. Avskiltingen av Semb er altså tydelig i samme slengen. De to eneste som har hatt nevnbar suksess med det norske landslaget i fotball var nå satt til side. Fratatt all makt. Men av hvem?
Normalt sett er det et styre som tar beslutninger av denne sorten. Det ble proklamert i denne saken at det hadde skjedd nå også, men det var motstridende informasjon. Det lakk fra styrerommet. Drillo skulle ikke presses ut av jobben, det var det som var utgangspunktet til styret. Historien har vist at det ble han. Antakelig av Hallén og Kjetil Siem, generalsekretæren i NFF som er utdannet dramapedagog med spesialisering innen dukketeater. Det er smått ironisk. For hele denne saken har etterhvert framstått som en dårlig regissert tragedie hørende hjemme på et av landets teaterscener snarere enn innad i korridorene til Norges idrettsforbunds desidert største særforbund.
Det meste er nå kommet frem i denne saken, og Hallén har igjen med mer eller mindre hell vridd seg unna alt som er, selv om fakta stadig er mangelvare. Uansett er det enkelt å fastslå at ting uansett ikke har blitt gjort stuereint. Igjen stinker det dritt av alt som er gjort. Hvorvidt det var riktig eller ikke å gi Drillo fyken kan selvsagt diskuteres, men måten det ble gjort på er omtrent like skittent som underbuksene til seierherren i konebæringskonkurransen i Finland.
Andre saker, oppsummering og avslutning
Disse tre sakene er selvsagt de mest graverende i år, men det er liten tvil om at det har poppet opp en rekke andre saker også; saker som i aller høyeste grad skisserer det faktum at avstanden mellom forbund og folk er større enn noen gang. Blant annet har de truet en enslig og uskyldig supporter med 40.000 kroner for å angivelig ha blussa under en landskamp. Etter solid bildebevis og press fra NSA ga de seg endelig på den saken, men den satt langt inne for de høye herrer på kontorene. Det gikk prestisje i det som mye annet, og det er sterkt å stå i mot i stormen. Videre har man trua Godset og Stabæk med bøter etter å ha bedt om en forklaring på hvorfor banestorming inntraff i etterkant av henholdsvis seriegull og opprykk til Tippeligaen, en handling som utvilsomt beviser hvor stor avstand det er mellom NFF og publikumet som skal se på produktet deres. Skyt så inn hårreisende billettpriser i forbindelse med enkeltkamper og en fullstendig sjanseløs tilnærming til eget produkt så har du fasiten; En organisasjon fullstendig uten bakkekontakt og selvinnsikt. Faktisk er NFF så langt unna fotballsupportere i holdning at det nesten ikke er til å tro. Og det i det meste.
NFF framstår for utenforstående som en organisasjon i fullstendig utakt med omgivelsene. Samtidig ledes de av en person som framstår som kåt på makt, gammeldags i lederstil, konfliktsky og eneveldende i sitt lederskap. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at jeg veit noenting som helst, men da man ser hva som foregår er det vanskelig å tro annet. Snart er han på valg, og de siste rykter forteller at Erik Loe, som nå ikke lenger er under karantene, vurderer å stille. Jeg veit ikke mye om Erik Loe, men hans kandidatur bør nesten støttes blindt med tanke på hva som presteres fra den sittende president.
Dagens hint på den ukjente spiller:
Spilleren har også spilt for andre klubber i Norge i vår øverste divisjon.
