Av Macho-Morten
Det blir mye reisebrev i denne buggulenderen, og det har i mange år vært mye Tyrkia-prat fra min side. Nå kommer mer av begge deler. Og det er så mye at vi faktisk må dele det i to deler. Håper du liker å lese, for dette blir langt!
Det var i det herrens år 2010 at nåværende styremedlem Kim Kristiansen og undertegnede bestemte oss for å ta en 11 dagers elskovstur til Istanbul på vårparten. Vi skulle ha med oss Fenerbahçes to siste seriekamper for året, og forhåpentligvis se dem bli kåret til mestere på hjemmebane i siste runde. Nei, ikke forhåpentligvis – vi skulle se dem bli mestere. Noe annet var nærmest uhørt. Vi kunne se det for oss: Banestorming sammen med 50 000 ekstatiske tyrkere. Så stort det skulle bli!
Det skulle bli en interessant, og oppløftende, start på turen. Vi skulle på bortekamp i hovedstaden Ankara, og vår emninente «fixer» (som de sier i reiseprogrammene på TV) Mehmet hadde i forveien ordnet med togbilletter, og da vi møttes på Haydarpasa stasjon lørdag kveld, hadde han også lykkes i å få tak i to av de totalt 1064 bortebillettene tilgjengelig. Vi var riktignok tre, men de styrtrike turistpottittene hadde klokkertro på at svartebørsen ville være vår venn når vi kom frem. Vi hadde jo med oss en tyrkisktalende.
Togturen var et kapittel for seg. Vi ble positivt overrasket ved påstigning, da toget var svært moderne og hadde komfortable seter. Negativt overrasket ble vi da det viste seg at lysstoffrørene i taket skulle stå på gjennom hele natta, noe som gjorde en allerede vanskelig sovesituasjon bortimot umulig. Grytidlig på kampdagen kom vi frem til hovedstaden, og kunne se flomlysene til 19 Mayis stadion noen hundre meter fra stasjonen. En bekymring fattigere gikk vi og spiste frokost, hvor problemet med manglende billett ble diskutert.
Litt etter å ha driti på frokoststedet, tuslet vi mot stadion for å se på forholdene. Her hadde noen av supporterbussene allerede kommet fram, og noen av supportergruppene hadde satt opp salgsbod utenfor stadion. En av disse viste seg å ha kampbilletter, men han ville ha tre ganger prisen. Vi skjønte at det ikke var en urimelig ting å forlange da bortebillettene hadde gått som varmt hvetebrød da de ble lagt ut, så vi tok en og sa oss fornøyd. Så fornøyd at vi gikk og tok oss fem øl, før vi møtte på Mehmets metalelskende kompis Cakir. Cakir hadde en forkjærlighet for kirkebrenning og norsk black metal, så han tok oss godt imot. Vi heiv oss i en taxi og besøkte Atatürk-mausoleet på en høyde midt i byen. Litt kultur skarre værra. Ankara er for øvrig en gigantisk by med ca. 7 millioner innbyggere. Den er schvær, grå og presser seg liksom innpå deg. Ikke har den noen elv eller lignende heller, som kan dele opp byen litt og gi den en identitet. (Men mausoleet var kult.)
Etter dette bar det tilbake til første og beste pub, flere Efes og litt mat, før vi stakk på stadion. Fy faen så mange Bursaspor-fans det var i byen og rundt stadion! Hvorfor det, spør du kanskje? Joda, Bursa var laget Fener kjempet med om gullet denne sesongen. En kjempeoutsider fra ingen steder som i denne runden egentlig skulle ha møtt Ankaraspor, men disse ble oppløst tidlig i sesongen pga. økonomisk utroskap (hører dere, vif og Stabæk?) og alle kampene ble satt til 0-3. Ergo hadde Bursa spillefri, og til alt overmål hadde Feners motstander for dagen, Ankaragücü, et sterkt vennskap med nettopp Bursaspor. Bursa har for øvrig noen av de mest hardcore supporterne i hele Tyrkia, så vi var glad for regnet som gjorde at våre Fener-drakter og skjerf var godt tildekket i gatene. Det skulle bli god stemning ved inngangen, da den ene kroppsvisiterende politimannen av en eller annen grunn elsket oss…
Inne på stadion finner vi ut at vi står under tak, mens det pøser ned. Skikkelig ålreit, da tak er alt annet enn obligatorisk på stadioner i denne delen av verden. Ettersom Bursaspors kamp hadde blitt satt til 3-0 for dem, måtte Fener vinne for å gå inn i siste runde med et overtak. Fra det massivt bevoktede borteburet sammen med 1061 andre pasienter – og pasienter menes her nesten i ordets rette forstand, disse folka er ville! – kunne vi snart juble over at Mehmet Topuz satte inn 1-0 til gjestene fra skjønne Kadiköy. «Şampiyon Fener!» kunne selv ikke-tyrkisktalende gjøker som oss synge med på og samtidig vite hva vi sang. Dette gikk lagene til pause med, noe vi var storfornøyd med.
Ikke før hadde lagene satt i gang andre omgang før Fener fikk corner. Den havnet på hodet til Daniel Güiza, som headet inn 2-0 rett foran oss. Pandemonium! Alle hoppa på alle og det kunne et øyeblikk se ut som om Kim klina med en fremmed mann (men jeg skal ikke si for sikkert at det var det som skjedde). Nå blir det seier! Det hadde også noen av hjemmesupporterne på langsiden funnet ut, for de begynte å slåss seg imellom. En god del folk må ha vært involvert, for det så litt ut som en virvelvind der folk forflytta seg opp og ned, frem og tilbake på hovedtribunen. En artig kuriositet, men vi var sjeleglad for at de valgte å holde volden for seg selv.
Cristian Baroni måker til fra 25 meter i mål, og 3-0! NÅ er de ferdig med å slåss med sine egne. Vi ser at flerfoldige Ankara- og Bursa-fans prøver å klatre over gjerdet på vår venstre side, så Mehmet tar oss med til høyresiden av buret vårt. Der skal vi dog ikke bli lenge, for her hagler det med alt fra lightere og plastbegere til småstein og mynt. Vi finner ut at vaktholdet nok sørger for at klatrerne ikke kommer til, og flytter oss vekk fra «regnet». Ting roer seg tilsynelatende litt, men det er mye fordi de som har prøvd å ta oss fra begge sider forlater stadion. Fener ror i land 3-0 og feirer hardt foran oss tilreisende. Men da feiringa var over, skulle vi holdes på stadion i ytterligere tre kvarters tid. Vi hadde ingen anelse om hva som venta på den andre siden av den stengte metalldøra, og hadde en litt guffen følelse. En ting er at de ryddet vei mellom stadion og bussene de andre hadde tatt, men vi skulle tross alt ta oss frem til togstasjonen i mørke gater i en ikke særlig Fenerbahçe-vennlig by.
Da lukene ble åpna, virka alt greit. Det var ingen der lenger, og heller ikke i gatene fram til stasjonen så vi noe særlig til skumle folk. På perrongen, derimot, var det noen som stirra fælt på oss, så vi sørga for å ikke prate om kampen så de kunne høre det. Alt ordna seg, toget dukka opp og vi friska oss opp litt på dass før vi slang oss ned i restaurantvogna. Seierspils! En herlig inngang til en neonlys-natt på toget tilbake til Istanbul. Fener leder serien med ett poeng. Om en uke skulle vi feire gull!
Hvordan går det videre med ammatøra? Blir det gull i 2010? Havner gutta på tyrkisk TV? Følg med senere i Buggulenderen…
Dagens ledetråd på den hemmelige spiller:
Spilleren har aldri spilt for en fotballklubb fra sitt fødested.
