Av Kim Kristiansen og Magnus Hestad, behandlet av Red
Noget spesielt er det kanskje å intervjue Jahn Ivar Jacobsen, antatt LSK-hater, og legge det ut på en nettside beregnet på KFL sine medlemmer. Dog interessant å høre andres betraktninger om oss og fotballen, og vi valgte fra øverste hylle, og innkalte nordlendingen til møte etter det forsmedelige tapet på Lerkendal tidligere i år.. Ergo er det en del ting i dette intervjuet som altså sikkert er litt spesielt og lese nå. Forhåpentligvis vil det allikevel by på en eller annen form for underholdning dette også. Intervjuet er langt, så langt at det publiseres i to deler! Det er flott, da har du noe å glede deg til i morgen også!
Jahn Ivar ”Mini” Jakobsen bør være kjent for de fleste. Elsket og hatet, selv om det ”elsk-forholdet” vel er ikke-eksisterende blant oss, Mini er en aktør i fotballmiljøet som alltid tør å si hva han egentlig mener. Særegen og kontroversiell gjennom flere år, og eneste mann i kongeriket som konsekvent omtaler vår nåværende landslagssjef for ”Roger”. Vi tok en prat med mannen med den lite sjarmerende dialekten, rett etter det meget ufortjente tapet på Lerkendal i sommer.
Alle med øynene festet til en mobiltelefon som er opptatt av fotball og besitter en Twitterkonto har garantert observert Mini med LSK-drakt i flott positur på et bilde. Vi måtte selvsagt åpne hele greia med å spørre om fyren egentlig er skapsupporter av SportsKlubben..
-NEI! For all del, jeg har all respekt for Lillestrøm og flere av dens aktører med Ivar Hoff i spissen som på mange måter var en av de som profesjonaliserte fotballen i Norge. Jeg var på besøk hos Kåre Ingebrigtsen i Stavanger og skulle løpe på mølla, og da kom Kåre med en LSK-drakt jeg skulle ha på meg. Den var tross alt gul, og det minna meg litt om Bodø/Glimt, så jeg tenkte det fikk gå. Det at det havna på Twitter var bare artig. Men nei, har nok aldri hatt den type følelser for LSK.
Til tross for disse positive ord sitter vi egentlig med følelsen av at Mini egentlig skjuler noe. Alle vet jo at han hater LSK. Det er opplest og vedtatt.
-Nei, jeg gjør jo ikke det! Men jeg må jo innrømme at jeg har fått enormt med pepper på Åråsen. Det er jo ingen hemmelighet. Det blir sånn todelt det her, for LSK har sin historie som de fortjener all mulig respekt for. Samtidig er jo Lillestrøm, foruten fotballen og togstasjonen, ingenting. Som by er det jo absolutt ingenting. Det er bare et fotballag der! Jeg har jo vært på byen der, og det var heller ingen suksess. Dog har jeg spist på Casa Mia, og der var det meget god mat. Oppsummert hater jeg altså ikke Lillestrøm, men det er jo ikke noe med dere utenom fotballen som er det posive der. Ivar, som nevnt, samt Tom Lund til tross for scoringa mot B/G i cupfinalen i 1977. Greia med non-amatører og det legendariske mafiabildet, samt det at klubben har holdt seg i eliten i alle disse åra. Men ellers? Nei, sorry ass….
-Men hva med oss, prøver vi oss med? Hva med KFL? Oss må det da være mulig å si noe positivt om?
-Ja, det er det. Dere er mye folk med brukbart trøkk, og prosentandelen syngende på Åråsen tilsier at det er en bra supporterskare. Det virker som det miljømessig sett er vel så akseptert å stå å synge. For vår del, og da mener jeg RBK, så syns jeg Kjernen har kommet seg. Det er klart de får hjelp av plasseringen, høyt oppe og under tak, mens bortesupporterne får de verste plassene borti en sving eller bak mål. Det gjelder overalt, på alle stadioner. Det er synd, og spesielt Nadderud er helt krise. Den svingen der? Herregud. Faktisk er det repektløst mot de som reiser langt for å se kamp, og si blir de gjemt og stua bort i periferien. KFL hadde bra oppmøte her i dag, det er bra i ferien.
Vi spør Mini om hva han, som ser så mange fotballkamper i løpet av et år på diverse arenaer i Norge, syns om supporterkulturen rundt omkring. Han bør jo kunne uttale seg, tett på diverse oppgjør som han er til enhver tid.
-Ja, hva har vi av ordentlige supportere? Dere, selvsagt. Klanen. RBK til en viss grad. Brann har til en viss grad. Ellers er det tynt. Det er jo trygt og godt her, man behandler hverandre ok. Det er bra. Heldigvis er det lite bråk, men dessverre preges jo for ofte oppgjørene mellom dere og Enga av bråk og tull. Synd, for det er casuals som ødelegger her som for eksempel i cupen på Grorud. Jeg stiller spørsmålstegn ved om det er ekte supportere eller folk som bare benytter seg av muligheten. Det skal være rivalisering, dette er to naboklubber med stolte tradisjoner. Det skal være litt rivalisering. Men det går en grense, selv om litt fotballhat er lov. Det å vise seg sterkest og å hate og tape de oppgjørene. Som da Bjarmann gikk av Ullevål-matta med blod og brudd i hele trynet. Nekter å bli båret av foran Klanen, det er ekte følelser. Ellers er det mer intimt nå, og jeg skulle ønske jeg spilte nå. Nå er alt mye tettere på, før var det jo løpebaner rundt som ødelegger intimiteten. Pyroen dere hadde på Ullevaal er jo kul, selv om det gikk over styr. Men en annen ting; Hvordan klarer dere å stå der å vise fingeren til voksne folk og greier? Det er jo helt håpløst. Voksne mennesker… Spillerne skjønner ikke det der med følelsene, dere supportere har vanvittig mye sterkere følelser enn spillerne. Det skjønte jeg først når jeg slutta og ble supporter sjøl. Men det der med mandagskampene og det greiene der skjønner jeg ikke. Der har jeg ikke den supporterideologien. Det er da ideelt å spille da? Det er jo bare 20 mann som reiser på bortetur uansett. Jeg skjønner at dere er uenige, men jeg forstår det ikke. Supporterne er selvsagt viktig, men altså…
Vi jobber her litt med å få Mini til å forstå det at det er mange aspekter som tilsier at det er håpløst med mandagskamper, og argumentasjonen er lang. Dersom vi skal holde oss til skjemaet lar vi diskusjonen bli liggende, og vi forblir enige om å være uenige. Essensen er uansett at Mini gjerne ser kamper på mandag, det gjør ikke vi. Og dermed går vi videre…. og prøver oss med å ymte frampå at Åråsen tidligere var en fryktet arena for bortelagene å komme til, men det vil ikke Mini gå med på, til tross for at første del av svaret kommer med en vel humoristisk undertone:
-Hæ? Når var den det? Når jeg spilte var vi aldri redd for å gå ut der. Men altså, det har vel litt med dødballene å gjøre. Før var det dødballer, dødballer, dødballer. LSK var litt bedre der i dag enn tidligere, men før var det jo BARE dødballer, og det var ikke lett å møte. Før det, på 70-tallet, så dreide det seg jo mer om at LSK faktisk var et meget godt lag, og da er det jo der frykten sitter. Stadioen i seg selv er jo ikke skremmende. Den passer bra til LSK og har en meget bra matte, men den er innebygd og koselig sånn sett. Husk også nå at dere prater med en som knapt har tapt en kamp på norsk jord, så det må taes hensyn til. Mulig andre syns det var skremmende, men jeg har aldri vært redd for å gå ut på Åråsen.
-Men du må da ha noen dårlige minner fra oppgjørene mot LSK, det kan da ikke bare ha vært fryd og gammen hver gang?
-Neida, jeg husker i ’89 eller ’90 at det kom et innlegg som Jan Åge fikk en hårtust på, og så sprang han rundt på matta der og klappa seg på hodet mens han signaliserte heftig at det var han som scora i reineste Roger Albertsen-stil (Roger Albertsen var han som prøvde å stjele goalen til Tommy mot England i ’81 for de av dere som ikke visste det). Det er mulig han var borti ballen, men da var det i såfall off-side. Vi tapte kampen, og det var surt. Men jeg har få dårlige minner av de oppgjørene, det er stort sett bare gode minner. Og det aller beste var 5-0 seieren her på Lerkendal, når dere hadde Frode Grodås i mål. Jeg mener det blei 5-0, og det å score på Frode var alltid artig.
Vi finner det noget merkelig at episoden med Bård Bjerkeland ikke nevnes på dårlig minne, og lurer da på om Mini faktisk sender julekort til Bård hvert år etter tacklingen som sendte Mini mer eller mindre ut av Akershus fylke:
-Nei, jeg sender blåmerkekort. Han har tråkka mye på meg, og trua meg med å sende meg opp på fjerde rad på Åråsen en gang. Heldigvis traff han ikke, og jeg har nok løpt fra ham noen ganger. Det var ofte sånn for meg, og jeg skjønner det jo. Jeg har jo sagt en del ting i intervjuer opp gjennom årene som jeg skjønner at enkelte kan reagere på. Menmen…
Mini fikk seg jo en skikkelig tackling fra Frode Kippe på Norway cup for noen år sida, og den husker den gamle kantspilleren godt:
-Naturlig nok, i og med at det er den eneste gangen han har nådd meg igjen når jeg har løpt. Det er den eneste tacklinga Frode har treffi på mot meg!
(Resten av intervjuet publiseres i morgen, lørdag)
Dagens hint på den hemmelige spilleren:
Spilleren har spilt i en by som har arrangert kamper i et em-sluttspill.
