I 2024 ønsker Kanari-Fansen å blåse liv i Humbug & Kanari igjen, denne gangen i digitalt format. Derfor ønsker vi å komme i kontakt med supportere som kan være (gjerne faste) skribenter til å skrive innlegg som en fanzine til siden vår. For mer info, klikk her.
Tribunekultur-turen til Istanbul
Av Macho-Morten
Noe av det første jeg gjorde i min regjeringstid som leder av Kanari-Fansen, var å arrangere åpen tur til Istanbul for å se fotball og spise innvoller. Av forskjellige årsaker ble turen aldri skrevet om. Før nå.
Jeg kan jo begynne med et par av de nevnte årsakene. Den første er at en av de 14 (?) turdeltakerne, fikk i oppgave å skrive om turen i Humbug & Kanari tilbake i 2011, da turen fant sted. Jeg mener å huske at den utvalgte var Mari “Vettrinær’n” Jahr, og i så fall er det hun som ikke leverte varene. Det kom nemlig aldri noe reisebrev fra Mari (eller noen andre). En annen årsak er at turen… ja, den gikk for seg. Såpass hardt for seg at det rådet en “det som skjer i ‘bul, blir i ‘bul”-mentalitet.
Men nå, mine damer og herrer, er saken foreldet. Dette blir verdenspremiere på noen av hendelsene og historiene fra turen. Jeg skal til og med påspandere noen bilder som inntil nå har vært skjult for offentligheten. Men først: Litt bakgrunn.
Turen skjedde som sagt i 2011. I februar, mellom to av de mange intetsigende sesongene under Henning Berg. Jeg hadde akkurat blitt valgt til leder av Kanari-Fansen, mest fordi det ikke var andre kandidater. Og nå, i forumets storhetstid, startet jeg en tråd der alle som ville, kunne få bli med på fotballtur til Istanbul. Turen ble selvfølgelig kalt tribunekultur-tur, både fordi det låter mer tyrkisk, og fordi et av målene for turen var å hente inspirasjon til ny, koksgrå sesong.
Dersom jeg husker riktig, var det 17 som sa de skulle bli med, og da dagen kom, dukket 14 “friske” fjes opp på Gardermoen en tidlig torsdagsmorgen. Noen skulle fly via Riga, andre gjennom München, og alle skulle samles på Great London Hotel (naturligvis) i Istanbul i løpet av ettermiddagen. Av de 14 som møtte opp, må vi trekke frem noen av de mer imponerende. Det var nemlig slik at to av dem hadde bestilt tur med hver sin kompis, som deretter hadde avbestilt. Dette var de to som kjente færrest i reisefølget fra før. Så fair play til både Espen “Håkon” og ikke minst Bengt “Uwes disippel”, som dukket opp alene.
I Bengts tilfelle kan det være verdt å nevne at han under ingen omstendigheter måtte omtales i sosiale medier under turen, da han hadde ljugd for dama si og sagt at han skulle på jobbreise. Whoo-peeesh! Uansett, utpå ettermiddagen hadde alle flyene landet, og etter litt om og men var alle innsjekket på det store London-hotellet i Istanbul. Nå skulle det drekkes og etes.
Jeg kan for ordens skyld nevne at turen skulle inneholde to fotballkamper. Det store høydepunktet var Fenerbahçe mot Kasımpaşa, som til og med er et slags derby der Azar Karadas skulle spille for bortelaget. I tillegg skulle vi se bydelsklubben Güngören ta imot Rizespor på nivå 2 dagen etter. I Fenerbahçes tilfelle var vi til og med invitert inn på ultrastribunen til kampen, noe man skulle tro de lokale heltene skulle få angre på. Men denne turen ledet faktisk til et slags fanfreundschaft mellom ultrasgruppa Vamos Bien og (deler av) Kanari-Fansen. Det skulle vise seg i sosiale medier ved flere anledninger, blant annet da jeg og Fiskehandler Johansen ble utestengt av Fugla senere samme år.
Men tilbake til eting og drekking. Basen vår denne langhælja ble den egentlig ganske uspektakulære puben Bubble Pub i en av partygatene i Taksim. Kveldene skulle imidlertid bli både spektakulære og legendariske. Jeg kan dessverre ikke ta for meg for mye her, ettersom jeg ikke har diskutert “det som skjer i ‘bul, blir i ‘bul”-mantraet og foreldelse med de involverte, men i hvert fall én nøkkelsituasjon kan jeg ta. For den første kvelden, fikk Roy Skjetten og Ronnie Bøn overtenning allerede den første timen. Følgelig kledde de delvis av seg på både over- og underkroppen, og danset en slags dans der de nakne skinkene gnidde seg mot hverandre.
Historien stopper selvfølgelig ikke der. For det første, så kunne de gjøre dette, fordi de trodde ingen så oss. Vi hadde nemlig kapret hele 3. etasje selv, og boltret oss med både egne spillelister og null omtanke for lokalbefolkninga. Men innehaverne av stedet hadde vært ute en vinternatt før. Så da en av de ansatte kom opp for å ta en ny monsterbestilling av øl og shots, kunne han syrlig bemerke: “You know… the camera is working. I will put you on YouTube!”
Senere samme kveld kastet samme Roy en varm tomat så hardt han kunne over byens travleste gågate, før han prøvde å kline med en busk utenfor hotellinngangen. Vel inne på hotellet hadde han igjen latt buksa falle, idet heisdøra lukket seg og kvelden var over. Og sånn gikk no kveldan.
Så var det tid for Fenerbahçe-kamp på den asiatiske siden av byen. Litt senere enn planlagt fikk vi samlet alle i lobbyen og begynt på vandringa ned mot havna og båten som bruker etparogtjue minutter på å krysse Bosporos. Vel fremme i Asia, vandret vi i retning stadion og en ny overtenning, da reisefølget gikk amok i fansjappa Fenerium før vi tok noen venteøl over gata.
Deretter dukket kontakta vår, Emin, opp. Jeg hadde møtt Emin på den brune puben Ocean i Oslo noen uker tidligere, da han tilfeldigvis var i Oslo og skulle se Fener på pub. Da jeg fortalte at en hel gjeng av oss skulle ned og se nettopp Fener, insisterte han på at vi måtte bli med gruppa hans. Så enkelt kan det gjøres. Og nå førte Emin oss fra den tilfeldige cafeen i retning Yogurtçu Parkı, som betyr “Jogurtmakerparken” eller “Jogurtselgerparken”. Jeg har aldri spurt noen om navnet.
Men det var en åpenbar grunn til at det var hit vi skulle. For Yogurtçu Parkı er møtestedet til ultrasgruppa Vamos Bien. Parken ligger et blusskast fra Fenerbahçe sitt stadion, og har alt man trenger: Offentlige dasser til de blyge, en vannkant til de mindre blyge, bra med benker, og ikke minst en ølselgende kiosk over gata. Her møtes de enten i flere titalls på en dårlig dag, eller i hundretalls på en god dag. Og dette var, til tross for litt regn, en meget god dag.
Man tenker jo sitt om tyrkiske ultras, så noen av oss gikk på tåspissene og tok det svært forsiktig til å begynne med. Men etter hvert som praten gikk og vi fikk delt ut noen LSK-gaver til det vi antok var nøkkelpersoner, begynte også sangene og klemmene å gå. For da det viste seg at vi brukte flere av de samme melodiene, ble språkbarrieren virkelig brutt.
Den voldsomme gjestfriheten tok ikke slutt selv om det nærmet seg kamp. Da vi ankom stadion sammen med våre nye venner, satte de opp en slags vegg slik at vi fikk komme inn på stadion før vanlige folk som egentlig hadde stått i kø. På innsiden hadde en av de engelskspråklige gått inn først, og kunne da be oss om å “vente her til det var klart på tribunen”, hva nå enn det skulle bety. Det ble imidlertid fort klart hva det skulle bety, for da vi fikk klarsignalet, så vi at på den ellers ganske fulle ståtribunen bak mål, var det ryddet et slags kvadrat, sånn at vi alle skulle få stå sammen. Selvfølgelig med noen av våre nye venner.
Og jeg nevnte Azar Karadas. Tror du ikke at han skaffet straffe for bortelaget rett foran oss (om enn 30 meter nedenfor) i førsteomgang? Da var stillinga allerede 1-0 til Fener, men det er ikke poenget. Ronnie Bøn har nemlig lunger av stål, og da Azar skaffet dette straffesparket, skulle han få høre saftige gloser både om seg selv og søstra si i sekundene som gikk. Det var såpass høyt at jeg tror Azar kan ha hørt det. Og noen som virkelig hørte det, var tyrkerne rundt oss og på radene foran, som snudde seg i vantro og lurte på hva faen de hadde fått inn på feltet sitt.
Straffesparket ble reddet av Vulkan Jernhånd, og Fener vant til slutt 2-0. Vi dro tilbake til parken og feiret med bluss og øl, før turen gikk videre til en vannpipebar der det var vannpipe og mer øl. Såpass mye øl, og annet, at det ble en hard kveld. Hvordan vi tok oss tilbake til Europa, husker jeg ikke.
Den harde kvelden gjorde at omtrent halve reisefølget var fraværende da vi skulle møtes i lobbyen for å finne veien ut til den fattige, konservative og terrorutsatte bydelen Güngören dagen etter. Kanskje like greit. Kampen mellom dem og Rizespor endte enten 0-0 eller 1-1, og det store høydepunktet var å se en lubben Freddy Adu dasse rundt i midtsirkelen før han ble byttet ut i pausen.
Tribunekultur-turen kulminerte selvfølgelig i mer øl og shots på Bubble Pub den siste kvelden, og ikke alle hadde en helt enkel hjemreisedag med livsfarlige taxier og stressende mellomlandinger i Riga og München. Noen skyldte på fylla, mens andre hadde THE NERVE til å skylde på de grilla saueinnvollene som jeg tvang de andre til å smake på før vi tok kvelden dagen før. Uansett var turen en dundrende suksess, og jeg trooor at “Laylaylaylay” dukket opp på tribunen vår først etter dette.
Det er mye mer jeg kunne ha sagt, men det er også mye mindre jeg burde ha sagt. Så jeg gir meg her.
Macho-Morten
