Har allerede luftet mine tanker rundt PSA, og jeg synes han viste tegn på stagnasjon før skademarerittet virkelig starta. Og for å være kanskje litt i overkant brutal, etter de innledende kampene forsvarer han ikke en plass i førsteelleveren uansett. Søgård lever på innsats og glød. Når det ikke slår positivt ut i kamp har han ingenting annet å lene seg på, det duger kansje i de to viktigste prestisjekampene i året, men ikke ellers. Sundgot er så til de grader en Jekyll & Hyde-type, han kan aldri avskrives. Duger kanskje aller best som superreserve. Alle tre har klare begrensinger og som står for ting alle andre alltid forbinder med LSK, og har en helt spesiell posisjon i klubben. Og mot sterke følelser duger ikke sunn fornuft. Identitet versus ambisjoner.
Men ingenting varer heller evig og det viktigste er hvordan vi behandler disse spillerne når de ikke lenger har det som kreves. Dessuten har vi også noen norske mer eller mindre lokale typer som Bjørkøy og Ringstad i stallen som kan ta over stafettpinnen. Slik fotballen utvikler seg er det viktigste for meg at de er norske og tas inn i klubben unge nok til at de vil regnes som lokale etterhvert.
Men ingenting varer heller evig og det viktigste er hvordan vi behandler disse spillerne når de ikke lenger har det som kreves. Dessuten har vi også noen norske mer eller mindre lokale typer som Bjørkøy og Ringstad i stallen som kan ta over stafettpinnen. Slik fotballen utvikler seg er det viktigste for meg at de er norske og tas inn i klubben unge nok til at de vil regnes som lokale etterhvert.
Kommentar