Tweet
Etter en storstilt ryddesjau med omfattende utskifting og foryngelse av stallen, og etter svært ujamne prestasjoner i treningskampene (fra ganske bra på La Manga, til foruroligende svakt de første seksti hjemme i LSK-hallen mot Molde) var utgangspunktet ikke godt nok til særlig høye forhåpninger for sesongen (selv håpet jeg på rundt 6-8. plass).
Henning Berg så ut til å ha spilt inn og satse på en 11'er som så omtrent slik ut:
Otto/André
Lasse-Steffi-Frode-Stian
Bjørni-Kiko-Dosso-Mathis
Arild-Ollie
Planen her var opplagt å bruke fart og (rettbeinte) innleggsføtter fra kantspillere og offensive backer til å fore Arild og Ollie, og å matche Ollie med en spisstype som tidligere har vist seg å supplere ham godt.
I de første kampene, blant annet borte mot Stabæk i gymsalen på Fornebu, ble vi sjelden overspilt, men svakhetene viste seg fort, og poenghøsten ble ekstremt mager. Skader og formsvikt florerte hos nøkkelspillere, og unggutta sleit med nivået. Av de 11 Berg ville satse på var Otto skadd rett før seriestart, og kom vel egentlig aldri opp på sitt beste nivå (og André gjorde juniorfeil i de få kampene han spilte), Lasse sleit med stadige skadeavbrudd (lyske og menisk), Steffi ble langtidsskadd og var ute for sesongen (vi har heldige som fikk låne Håvard Nordtveit, særlig med Steinar Pedersen leid bort), og hele "venstresida" med unggutta Stian, Mathis, Dosso og en i hemmelighet tåskadd Ollie sleit med nivået. Kiko i spann med Dosso fungerte ikke, spesielt ikke offensivt, på sentral midtbane. På høyresida sleit også vår nøkkelspiller Riise med seinskader fra året før.
Berg var derfor nødt til stadig å stokke om på laget og å kaste innpå både erfarne og uerfarne spillere i til dels ganske uvante posisjoner. Særlig forsvaret led under dette i den første poengmessig marerittliknende perioden (fire poeng på ni kamper); Fugla har vel knapt noen gang sluppet inn så mange lettkjøpte mål. "Dødballaget" LSK var ikke til å kjenne igjen, verken defensivt eller offensivt. Som jeg tidlig skreiv, i sentrallinja var det vel bare Frode som sto fram og gjorde jobben sin (og Arild var dels skadd og dels overraskende lite brukt).
Raske innleggsføtter, med rett bein, kunne vi også stort sett se langt etter med disse skadeproblemene. Berg viste flere ganger at han gjerne ville ha mer genuine kantspillere enn for eksempel Myklebust på venstre side, og tok (over)dristige valg for å få til dette, blant annet da han ble imponert av hjemvendte Martin Husar og satte ham opp i tospann med Bolly borte mot kirkerottene. Selv om mange med meg vil ha rettbeinte, ekte kantspillere på rette plasser, må vi nok erkjenne at det ofte kan være bedre (det minste onde) med en erfaren "allrounder" enn en uerfaren "ekte" kantspiller som ikke behersker nivået (Myklebust for Bolly, Eriksen for Stian, som også var skadd i perioder).
Dommeravgjørelser og tilfeldigheter ("marginer") slår ujamnt ut, og jevner seg ikke ut over en sesong, selv om de spiller mindre rolle jo flere kamper en ser under ett. I år må jeg tilstå at jeg, mer enn vanlig, saklig sett mener vi har hatt disse faktorene mot oss, både i begynnelsen og slutten av sesongen.
Med Espen og ikke minst Nosa sentralt ble det noe forbedring på midtbanen, og da Arild både ble skadefri og (underlig seint) fikk tillit på topp, samt at vi fikk Marius Johnsen tilbake fra langtidsskade, Steinar Pedersen tilbake fra Godset, Lasse på beina igjen, Logi inn i buret og opplevde et svært overraskende gjennombrudd for Karim som offensiv og målgivende høyreback (!), ble det spillemessig en klar opptur resten av sesongen, selv om vi poengmessig, i en utrolig jevn serie, sleit mot nedrykksspøkelset helt til nest siste kamp, akkurat som i fjor. Noe som skyldtes den katastrofalt svake starten: Poengmessig var vi gjennom mer enn siste halvdelen av sesongen blant de fem-seks beste lagene.
Dødballprestasjonene, både defensivt og offensivt, tok seg kraftig opp. Men fortsatt sliter vi, både defensivt (Logi ? her må noe gjøres, keepertrener Frode) og offensivt med direkte skudd på mål fra frispark. Bortsett fra flere mål av Andreas Thorud og ett eller to av Dan Fellus, begge på andrelaget, har jeg ikke sett ett eneste frisparkmål av denne typen fra LSK fra andre enn Riise siden Kasey skårte mot Høland i cup'en for mange herrens år siden. Det er verken umulig eller særlig vanskelig, det viste Bjørn Helge, det er "bare" å plukke ut et par mann (som Kiko og Karim), og trene, trene og trene på skudd over plastmarkører, et par timer i uka, et kvarter eller to etter hver trening - det tar lite tid og enda mindre krefter.
Sesongen hadde tross alt en god del positive trekk. "Attityden" som gjorde at klubben ikke brakk ryggen mentalt etter fire poeng på ni runder viste styrke. Ungdomslinja, og satsing på hurtighet og teknikk, og spill (også) langs bakken, er meget lovende, når de nye og meget unge (norske og afrikanske) får en vinter til på seg. Vi trenger fortsatt genuine kantspillere og offensive backer med rett fot (men noen av unggutta kan og vil vokse inn i denne rollen i løpet av året), og framfor alt trenger vi å spille inn det mønsteret i bevegelser med høyt balltempo (og ballsikkerhet og presisjon i pasningene) vi så klart ble avslørt på å mangle mot Molde.
Mange enkeltspillere gjorde gode prestasjoner og viste iallfall et stort potensiale framover: Frode og Arild, naturligvis, Steinar, Marius, Karim i en overraskende god backrolle som også gir ham erfaring som bedre førsteforsvarer i kantrollen. Før skadene overbeviste Lasse meg som en moderne, offensiv back mer enn jeg venta da han ble signert (til og med med feil bein på venstre, men selvsagt best på høyre). Nosa og Edwin har alt vist at de behersker nivået, men vil vokse enda mer til neste sesong. Bjørn Bergmann kan bli den bortimot komplette spissen, med stor fart, kloke bevegelser, vilje til å utfordre, hodestyrke, duellstyrke og gode avslutteregenskaper. Stian og Mathis var spådd lysende karrierer før sesongen, og begge kan avgjort slå til for fullt i løpet av vinteren og neste sesong, det samme gjelder Ruben og Kristoffer, og alle fire får velfortjente aldersbestemte landskamper. André er, på tross av enkelte juniortabber, vår framtidige A-landslagskeper.
gilbert
Henning Berg så ut til å ha spilt inn og satse på en 11'er som så omtrent slik ut:
Otto/André
Lasse-Steffi-Frode-Stian
Bjørni-Kiko-Dosso-Mathis
Arild-Ollie
Planen her var opplagt å bruke fart og (rettbeinte) innleggsføtter fra kantspillere og offensive backer til å fore Arild og Ollie, og å matche Ollie med en spisstype som tidligere har vist seg å supplere ham godt.
I de første kampene, blant annet borte mot Stabæk i gymsalen på Fornebu, ble vi sjelden overspilt, men svakhetene viste seg fort, og poenghøsten ble ekstremt mager. Skader og formsvikt florerte hos nøkkelspillere, og unggutta sleit med nivået. Av de 11 Berg ville satse på var Otto skadd rett før seriestart, og kom vel egentlig aldri opp på sitt beste nivå (og André gjorde juniorfeil i de få kampene han spilte), Lasse sleit med stadige skadeavbrudd (lyske og menisk), Steffi ble langtidsskadd og var ute for sesongen (vi har heldige som fikk låne Håvard Nordtveit, særlig med Steinar Pedersen leid bort), og hele "venstresida" med unggutta Stian, Mathis, Dosso og en i hemmelighet tåskadd Ollie sleit med nivået. Kiko i spann med Dosso fungerte ikke, spesielt ikke offensivt, på sentral midtbane. På høyresida sleit også vår nøkkelspiller Riise med seinskader fra året før.
Berg var derfor nødt til stadig å stokke om på laget og å kaste innpå både erfarne og uerfarne spillere i til dels ganske uvante posisjoner. Særlig forsvaret led under dette i den første poengmessig marerittliknende perioden (fire poeng på ni kamper); Fugla har vel knapt noen gang sluppet inn så mange lettkjøpte mål. "Dødballaget" LSK var ikke til å kjenne igjen, verken defensivt eller offensivt. Som jeg tidlig skreiv, i sentrallinja var det vel bare Frode som sto fram og gjorde jobben sin (og Arild var dels skadd og dels overraskende lite brukt).
Raske innleggsføtter, med rett bein, kunne vi også stort sett se langt etter med disse skadeproblemene. Berg viste flere ganger at han gjerne ville ha mer genuine kantspillere enn for eksempel Myklebust på venstre side, og tok (over)dristige valg for å få til dette, blant annet da han ble imponert av hjemvendte Martin Husar og satte ham opp i tospann med Bolly borte mot kirkerottene. Selv om mange med meg vil ha rettbeinte, ekte kantspillere på rette plasser, må vi nok erkjenne at det ofte kan være bedre (det minste onde) med en erfaren "allrounder" enn en uerfaren "ekte" kantspiller som ikke behersker nivået (Myklebust for Bolly, Eriksen for Stian, som også var skadd i perioder).
Dommeravgjørelser og tilfeldigheter ("marginer") slår ujamnt ut, og jevner seg ikke ut over en sesong, selv om de spiller mindre rolle jo flere kamper en ser under ett. I år må jeg tilstå at jeg, mer enn vanlig, saklig sett mener vi har hatt disse faktorene mot oss, både i begynnelsen og slutten av sesongen.
Med Espen og ikke minst Nosa sentralt ble det noe forbedring på midtbanen, og da Arild både ble skadefri og (underlig seint) fikk tillit på topp, samt at vi fikk Marius Johnsen tilbake fra langtidsskade, Steinar Pedersen tilbake fra Godset, Lasse på beina igjen, Logi inn i buret og opplevde et svært overraskende gjennombrudd for Karim som offensiv og målgivende høyreback (!), ble det spillemessig en klar opptur resten av sesongen, selv om vi poengmessig, i en utrolig jevn serie, sleit mot nedrykksspøkelset helt til nest siste kamp, akkurat som i fjor. Noe som skyldtes den katastrofalt svake starten: Poengmessig var vi gjennom mer enn siste halvdelen av sesongen blant de fem-seks beste lagene.
Dødballprestasjonene, både defensivt og offensivt, tok seg kraftig opp. Men fortsatt sliter vi, både defensivt (Logi ? her må noe gjøres, keepertrener Frode) og offensivt med direkte skudd på mål fra frispark. Bortsett fra flere mål av Andreas Thorud og ett eller to av Dan Fellus, begge på andrelaget, har jeg ikke sett ett eneste frisparkmål av denne typen fra LSK fra andre enn Riise siden Kasey skårte mot Høland i cup'en for mange herrens år siden. Det er verken umulig eller særlig vanskelig, det viste Bjørn Helge, det er "bare" å plukke ut et par mann (som Kiko og Karim), og trene, trene og trene på skudd over plastmarkører, et par timer i uka, et kvarter eller to etter hver trening - det tar lite tid og enda mindre krefter.
Sesongen hadde tross alt en god del positive trekk. "Attityden" som gjorde at klubben ikke brakk ryggen mentalt etter fire poeng på ni runder viste styrke. Ungdomslinja, og satsing på hurtighet og teknikk, og spill (også) langs bakken, er meget lovende, når de nye og meget unge (norske og afrikanske) får en vinter til på seg. Vi trenger fortsatt genuine kantspillere og offensive backer med rett fot (men noen av unggutta kan og vil vokse inn i denne rollen i løpet av året), og framfor alt trenger vi å spille inn det mønsteret i bevegelser med høyt balltempo (og ballsikkerhet og presisjon i pasningene) vi så klart ble avslørt på å mangle mot Molde.
Mange enkeltspillere gjorde gode prestasjoner og viste iallfall et stort potensiale framover: Frode og Arild, naturligvis, Steinar, Marius, Karim i en overraskende god backrolle som også gir ham erfaring som bedre førsteforsvarer i kantrollen. Før skadene overbeviste Lasse meg som en moderne, offensiv back mer enn jeg venta da han ble signert (til og med med feil bein på venstre, men selvsagt best på høyre). Nosa og Edwin har alt vist at de behersker nivået, men vil vokse enda mer til neste sesong. Bjørn Bergmann kan bli den bortimot komplette spissen, med stor fart, kloke bevegelser, vilje til å utfordre, hodestyrke, duellstyrke og gode avslutteregenskaper. Stian og Mathis var spådd lysende karrierer før sesongen, og begge kan avgjort slå til for fullt i løpet av vinteren og neste sesong, det samme gjelder Ruben og Kristoffer, og alle fire får velfortjente aldersbestemte landskamper. André er, på tross av enkelte juniortabber, vår framtidige A-landslagskeper.
gilbert
Kommentar