Under den lovende og spennende kampen mot Zenit stussa jeg, igjen, på et av Hennings merkeligste og for meg mest uforklarlige spillervalg. I første omgang starta han med Sundgot og Occean sammen på topp, et valg som er greit nok, og som jeg skreiv en egen tråd om i fjor.
Occean og Sundgot er "like" bare på den måten at de er store, høye (luftsterke) og ikke spesielt raske. Ellers er de ganske forskjellige og kan utfylle hverandre på en OK måte: Sundgot er etter min vurdering nesten uovertruffen som møtende (feilvendt) spiss. Han har et godt mottak og er god til å orientere seg om medspillerne og til å få ballen videre, oftest litt tilbake eller ut på sidene, men også videre framover på banen, både med beina og huet. Derimot har han liten gjennombruddskraft og er ingen topp avslutter i kamp med forsvarere eller aleine med keeper (ikke at det skjer så veldig ofte...).
Occean er råsterk, vanskelig å ta fra ballen, og har faktisk en viss gjennombruddskraft, ikke på farta, men nettopp på krafta, i kamp med både en og to forsvarere, og har mange ganger vist seg som en god avslutter med begge bein (ikke bare i cupfinalen 2007), når han har kamprutine og selvtillit, og han er også en god avslutter på huet.
Men han er en ELENDIG møtende spiss. Mottaket er ofte som en betongvegg: To ganger i løpet av samme minutt (60. minutt) i kampen mot Zenit spratt en ikke alt for hard ti meters pasning fem meter av beinet til Ollie og ødela først et godt angrep, og skapte i neste situasjon et farlig brudd på egen halvdel. Når Ollie vinner på huet, detter ballen altfor ofte ned i beina på en motspiller; Ollie har ikke fotballforståelse til å orientere seg godt nok og raskt nok om medspillerne, og/eller ferdigheter til å få ballen dit han vil. Altfor ofte holder Ollie godt på ballen, men blir omringa av to-tre motstandere før han får gjort noe med den. Ollie MÅ derfor spille rettvendt spiss.
Derfor skjønner jeg ikke hvorfor det var Sundgot som ble tatt av og Ollie som spilte første halvdel av andre omgang, når Anthony Ujah kom inn som rettvendt gjennombruddsspiss: Da var det Ollie han skulle bytta med, ikke Arild. Det samme skjedde i fjor. Etter å ha spilt sammen noen kamper i starten, sleit Ollie blant annet med sin "hemmelige" tåskade og Arild med ryggen. Da begge ble skadefrie, ble Ollie valgt som møtende spiss og Arild benka lenge (på tross av klart høyere effektivitet i mål etter spilletid), noe jeg skjønner mindre og mindre av jo mer jeg tenker på det.
Av spissene våre er Arild det opplagte valget som møtende spiss når vi spiller 4-4-2 med en møtende og en rettvendt spiss (Arild gjorde, som jeg stadig maser om, en god jobb som midtspiss i 4-3-3 så tidlig som i 2004). Arild har derimot ikke utprega rettvendte egenskaper (selv om han kommer etter, beveger og posisjonerer seg klokt og ofte kommer til avslutninger når angrepet når boksen, og til forskjell fra sine første år i klubben nå er blitt en dukk-opp måltjuv inne i både seksten og fem). Men selv ikke en med nicket "gilbert" vil beskylde Arild for å ha fart og gjennombruddskraft....
Ollie kan BARE brukes som rettvendt, og har svakheter også der, selv om han til tider gjør en strålende jobb, er han til tider skuffende svak. Edwin er vår mest utprega rettvendte bakromsspiss (og Fredrik G omtrent like mye). Bjørn er vel potensielt vår mest komplette spiss og kan spille begge roller (til og med samtidig...). Tony Ujah kan også se ut til å være mer anvendelig enn Ollie (slik sett har jeg en viss sympati for ideen om å selge Ollie og kjøpe Ujah).
Hvis noen faktisk kan forklare meg hvordan Henning tenker når han, både i fjor og i begynnelsen av andre omgang mot Zenit, velger Ollie framfor Arild som møtende spiss, hadde det vært meget overraskende og en stor intellektuell og analytisk prestasjon.
gilbert
Occean og Sundgot er "like" bare på den måten at de er store, høye (luftsterke) og ikke spesielt raske. Ellers er de ganske forskjellige og kan utfylle hverandre på en OK måte: Sundgot er etter min vurdering nesten uovertruffen som møtende (feilvendt) spiss. Han har et godt mottak og er god til å orientere seg om medspillerne og til å få ballen videre, oftest litt tilbake eller ut på sidene, men også videre framover på banen, både med beina og huet. Derimot har han liten gjennombruddskraft og er ingen topp avslutter i kamp med forsvarere eller aleine med keeper (ikke at det skjer så veldig ofte...).
Occean er råsterk, vanskelig å ta fra ballen, og har faktisk en viss gjennombruddskraft, ikke på farta, men nettopp på krafta, i kamp med både en og to forsvarere, og har mange ganger vist seg som en god avslutter med begge bein (ikke bare i cupfinalen 2007), når han har kamprutine og selvtillit, og han er også en god avslutter på huet.
Men han er en ELENDIG møtende spiss. Mottaket er ofte som en betongvegg: To ganger i løpet av samme minutt (60. minutt) i kampen mot Zenit spratt en ikke alt for hard ti meters pasning fem meter av beinet til Ollie og ødela først et godt angrep, og skapte i neste situasjon et farlig brudd på egen halvdel. Når Ollie vinner på huet, detter ballen altfor ofte ned i beina på en motspiller; Ollie har ikke fotballforståelse til å orientere seg godt nok og raskt nok om medspillerne, og/eller ferdigheter til å få ballen dit han vil. Altfor ofte holder Ollie godt på ballen, men blir omringa av to-tre motstandere før han får gjort noe med den. Ollie MÅ derfor spille rettvendt spiss.
Derfor skjønner jeg ikke hvorfor det var Sundgot som ble tatt av og Ollie som spilte første halvdel av andre omgang, når Anthony Ujah kom inn som rettvendt gjennombruddsspiss: Da var det Ollie han skulle bytta med, ikke Arild. Det samme skjedde i fjor. Etter å ha spilt sammen noen kamper i starten, sleit Ollie blant annet med sin "hemmelige" tåskade og Arild med ryggen. Da begge ble skadefrie, ble Ollie valgt som møtende spiss og Arild benka lenge (på tross av klart høyere effektivitet i mål etter spilletid), noe jeg skjønner mindre og mindre av jo mer jeg tenker på det.
Av spissene våre er Arild det opplagte valget som møtende spiss når vi spiller 4-4-2 med en møtende og en rettvendt spiss (Arild gjorde, som jeg stadig maser om, en god jobb som midtspiss i 4-3-3 så tidlig som i 2004). Arild har derimot ikke utprega rettvendte egenskaper (selv om han kommer etter, beveger og posisjonerer seg klokt og ofte kommer til avslutninger når angrepet når boksen, og til forskjell fra sine første år i klubben nå er blitt en dukk-opp måltjuv inne i både seksten og fem). Men selv ikke en med nicket "gilbert" vil beskylde Arild for å ha fart og gjennombruddskraft....
Ollie kan BARE brukes som rettvendt, og har svakheter også der, selv om han til tider gjør en strålende jobb, er han til tider skuffende svak. Edwin er vår mest utprega rettvendte bakromsspiss (og Fredrik G omtrent like mye). Bjørn er vel potensielt vår mest komplette spiss og kan spille begge roller (til og med samtidig...). Tony Ujah kan også se ut til å være mer anvendelig enn Ollie (slik sett har jeg en viss sympati for ideen om å selge Ollie og kjøpe Ujah).
Hvis noen faktisk kan forklare meg hvordan Henning tenker når han, både i fjor og i begynnelsen av andre omgang mot Zenit, velger Ollie framfor Arild som møtende spiss, hadde det vært meget overraskende og en stor intellektuell og analytisk prestasjon.
gilbert
Kommentar