Mulig dette er skrevet i affekt over 2 timers fullstendig ro fra mas (en baby sovende på skulderen, en 2-åring i senga og en kone på sofaen), Mr.Heineken i blodet og gleden ved å klare å se en hel treningsmatch i ettertid men med spenning uten å spoile resultatet på forhånd, men anyways:
Vi var i ferd med å dø. Årelang utarming av elendig personalpolitikk, elendig mediatekke, elendig spill og folk som på tross av uttalt kjærlighet til klubben fremstod som såpass udugelige at selve inkarnasjonen av rævahet; Pellerud, fortonet seg som en OK løsning. Gamle, dyre spillere som jeg selv har vært med på å juble signeringen av. I beste fall en elendig spilleplan. Personalhåndtering i media. Økonomiske misligheter av beste sort. Hadde vi rykka ned med Nordlie fortsatt ved roret hadde løpet vært kjørt.
Så sterk er kontrasten til dagens LSK at jeg ikke har ord. Jeg driter i om vi kommer på 1, 4, 7 eller 9-plass. Ok, ikke helt, men poenget er der. Vi er en ny klubb. Jeg ser en treningskamp mot et middelmådig Godset og er frelst. HB og TB, hvis det hadde vært mulig ville jeg båret frem deres barn. Vi har hurtige, tekniske, unge og billige spillere på nærmest enhver plass, kombinert med gamle ringrever som Legenden, gamle-pedersen og Kippe. Jeg klarer ikke sette opp preferert første-ellever lenger. Kanskje en preferert første-femtener. Men det forutsetter bytter underveis. Vi har tilsynelatende økonomien under kontroll. Vi har salgsobjekter i fleng. Når vi uttaler oss til media blir jeg snarer stolt en pinlig berørt. Vi har en plan med spillet vårt; vi klarer faktisk å variere mellom lange og korte pasninger, trøkk og finspill. Vi gjør spillere bedre. Vi er ettertraktet hos unge talenter som trenger en boost av karrieren.
Bortsett fra skader på Nosa og Kippe, klarer jeg ikke engang mobilisere middels angst foran sesongen. Vi er i trygge hender. Så trygge hender som vi noen gang har vært så vidt jeg kan huske. Jeg lener meg rolig og ubekymret tilbake og lar HB og TB styre skuta.
Vi var i ferd med å dø. Årelang utarming av elendig personalpolitikk, elendig mediatekke, elendig spill og folk som på tross av uttalt kjærlighet til klubben fremstod som såpass udugelige at selve inkarnasjonen av rævahet; Pellerud, fortonet seg som en OK løsning. Gamle, dyre spillere som jeg selv har vært med på å juble signeringen av. I beste fall en elendig spilleplan. Personalhåndtering i media. Økonomiske misligheter av beste sort. Hadde vi rykka ned med Nordlie fortsatt ved roret hadde løpet vært kjørt.
Så sterk er kontrasten til dagens LSK at jeg ikke har ord. Jeg driter i om vi kommer på 1, 4, 7 eller 9-plass. Ok, ikke helt, men poenget er der. Vi er en ny klubb. Jeg ser en treningskamp mot et middelmådig Godset og er frelst. HB og TB, hvis det hadde vært mulig ville jeg båret frem deres barn. Vi har hurtige, tekniske, unge og billige spillere på nærmest enhver plass, kombinert med gamle ringrever som Legenden, gamle-pedersen og Kippe. Jeg klarer ikke sette opp preferert første-ellever lenger. Kanskje en preferert første-femtener. Men det forutsetter bytter underveis. Vi har tilsynelatende økonomien under kontroll. Vi har salgsobjekter i fleng. Når vi uttaler oss til media blir jeg snarer stolt en pinlig berørt. Vi har en plan med spillet vårt; vi klarer faktisk å variere mellom lange og korte pasninger, trøkk og finspill. Vi gjør spillere bedre. Vi er ettertraktet hos unge talenter som trenger en boost av karrieren.
Bortsett fra skader på Nosa og Kippe, klarer jeg ikke engang mobilisere middels angst foran sesongen. Vi er i trygge hender. Så trygge hender som vi noen gang har vært så vidt jeg kan huske. Jeg lener meg rolig og ubekymret tilbake og lar HB og TB styre skuta.
Kommentar