Tweet
Det har vært (og er) mye rart i LSKs spillerstall, men de spillerne vi har i dag som er født på nittitallet, er rett og slett helt fantastiske. De utenlandske holder internasjonal toppklasse i sine årskull, mens de norske gutta er nøkkelspillere på aldersbestemte landslag som gjør det veldig, veldig bra, selv mot de beste nasjonene i Europa.
Ja, de varierer i prestasjonene, men det er fordi de er TENÅRINGER. De er født på nittitallet, og kan således ikke sammenlignes med "unggutter" som Huseklepp (84) og Moa (85). Det er selvfølgelig uvant for oss LSK-supportere å skulle vurdere kvaliteten til så unge spillere, for vi har jo aldri opplevd noe lignende. Jeg er dessuten litt lei av dette maset om at de ikke får sjansen, for det får de. Det kommer skader, det kommer suspensjoner og det kommer spillersalg. Dette vet trenerteamet, og derfor er de tålmodige. Og ikke minst blir ungguttene etter hvert gode nok til å forsvare en plass på laget, uavhengig av alder. Se bare på Nosa, Ujah og Björn, som for øvrig er 1-2 år eldre enn de beste norske ungguttene våre.
Kort vurdering av denne herlige gjengen, her rangert etter fødselsdato:
Nosa Igiebor (90): Tippeligaens kanskje beste spiller. Dominerer til tider så kraftig at man må gni seg i øynene. En herlig mix av teknikk, balanse, fysikk og overblikk. Til tider litt lat og ukonsentrert, men det forander ikke det faktum at han kan gå inn i en hvilken som helst liga og ta nivået på et blunk. Hadde han hatt skuddfot, hadde det vært feige lag hver gang han entret banen i norsk liga.
Mathis Bolly (90): Det er for tidlig å avskrive Bolly, slik mange har gjort. Han har en spesiell og delvis manglende fotballbakgrunn, og trenger av den grunn mye mer tid enn de fleste andre. Jeg sier ikke at han nødvendigvis blir god nok, men får han et par års trening med de beste, samt regelmessig spill for LSK 2 og en del tid på A-laget (mot enklere motstand enn Lustig!), så kan det bli bra. Det er nok av eksempler på spillere som ikke slår gjennom før de er 22-23 år, og Bolly kan meget vel være en av disse.
Anthony Ujah (90): En kraftpakke av de sjeldne. Sterk som en okse og besitter enorm hurtighet. Selv om det ikke ble mål, var situasjonen på slutten av kampen i går helt utrolig, og veldig typisk for Ujah som spiller. (Der han skaper en gigasjanse ut av ingenting, ved først å vinne en hodeduell med RBKs stoppere, for så å vinne kampen om sin egen stuss.) Dessuten scorer han mål når han får sjansen, en egenskap som er helt uvurderlig.
Björn Bergmann Sigurdarson (91): Guds gave til islandsk fotball (og Lillestrøm). En komplett spiller, som får brukt ferdighetene sine enda bedre i "Sundgot-rollen" enn helt på topp. Har et utrolig teknisk reportoar, bra overblikk, stor hurtighet, enorm arbeidsinnsats og er målfarlig både med hodet og begge bein. Hvis folk var fornøyde med ham som fremste spiss, er det bare å glede seg til å se ham videre i tilrettelegger-rollen, der han er enda bedre.
Kristoffer Tokstad (91): Hardtarbeidene local lad som det er umulig å mislike. Jobber så knallhardt og målrettet at han er dømt til å bli god, uansett om det er som back, kant eller sentral midtbane. Ekstremt gode holdninger + gode basisferdigheter = god fotballspiller. Fast på et meget godt landslag.
Stian Ringstad (91): Uff. Kampen i går kom helt i skyggen av den forferdelige skaden til Stian. Har alt som skal til for å bli en back av internasjonal toppklasse. Fart, teknikk og en herlig venstrefot. Gjør det veldig, veldig bra på alderbestemte landslag, og var i ferd med å slå gjennom for fullt for LSK. God bedring, Stian!
Ruben Gabrielsen (92): LSKs mest undervurderte talent. Rett og slett en herlig spiller, som dessverre har vært maksimalt uheldig med timingen på sine muligheter i Tippeligaen. I går måtte han inn og spille venstreback (ikke akkurat hans beste posisjon), og det uten å ha varma opp. Utrolig nok skjedde nøyaktig det samme (!) på Brann stadion i fjor, den gangen mot Huseklepp. (Dessuten måtte han bytte side etter 15 min hjemme mot Enga i fjor, i hans debut fra start.) Ukomfortabel i en del situasjoner defensivt, men han har et enormt driv med ballen og ikke minst en utrolig fysikk. Kommer til å bli en fantastisk spiller, enten på høyre back, høyre kant eller sentral midtbane. Herjer på landslaget både som back, midtbaneanker og ving i 4-3-3.
Fredrik Gulbrandsen (92): Herjer på samme landslag som Ruben. Ekstreme ferdigheter i form av hurtighet og timing av løp, og har også blitt bedre med ball. Først og fremst en opplagt kandidat som reserve for Ujah, men med kantalternativene vi besitter for tiden, bør han være høyaktuell der også. Han har noe erfaring fra vingspill i 4-3-3 for Lyn og landslaget, selv om den rollen er noe annerledes enn kantrollen i LSK. Intensiv i spillestilen og tar i et tak når det trengs.
Framtida er gul og svart, folkens!
PS: Vi har også en haug med interessante spillere født 92-95 på juniorlaget, så etterveksten er det ikke noe i veien med!
Ja, de varierer i prestasjonene, men det er fordi de er TENÅRINGER. De er født på nittitallet, og kan således ikke sammenlignes med "unggutter" som Huseklepp (84) og Moa (85). Det er selvfølgelig uvant for oss LSK-supportere å skulle vurdere kvaliteten til så unge spillere, for vi har jo aldri opplevd noe lignende. Jeg er dessuten litt lei av dette maset om at de ikke får sjansen, for det får de. Det kommer skader, det kommer suspensjoner og det kommer spillersalg. Dette vet trenerteamet, og derfor er de tålmodige. Og ikke minst blir ungguttene etter hvert gode nok til å forsvare en plass på laget, uavhengig av alder. Se bare på Nosa, Ujah og Björn, som for øvrig er 1-2 år eldre enn de beste norske ungguttene våre.
Kort vurdering av denne herlige gjengen, her rangert etter fødselsdato:
Nosa Igiebor (90): Tippeligaens kanskje beste spiller. Dominerer til tider så kraftig at man må gni seg i øynene. En herlig mix av teknikk, balanse, fysikk og overblikk. Til tider litt lat og ukonsentrert, men det forander ikke det faktum at han kan gå inn i en hvilken som helst liga og ta nivået på et blunk. Hadde han hatt skuddfot, hadde det vært feige lag hver gang han entret banen i norsk liga.
Mathis Bolly (90): Det er for tidlig å avskrive Bolly, slik mange har gjort. Han har en spesiell og delvis manglende fotballbakgrunn, og trenger av den grunn mye mer tid enn de fleste andre. Jeg sier ikke at han nødvendigvis blir god nok, men får han et par års trening med de beste, samt regelmessig spill for LSK 2 og en del tid på A-laget (mot enklere motstand enn Lustig!), så kan det bli bra. Det er nok av eksempler på spillere som ikke slår gjennom før de er 22-23 år, og Bolly kan meget vel være en av disse.
Anthony Ujah (90): En kraftpakke av de sjeldne. Sterk som en okse og besitter enorm hurtighet. Selv om det ikke ble mål, var situasjonen på slutten av kampen i går helt utrolig, og veldig typisk for Ujah som spiller. (Der han skaper en gigasjanse ut av ingenting, ved først å vinne en hodeduell med RBKs stoppere, for så å vinne kampen om sin egen stuss.) Dessuten scorer han mål når han får sjansen, en egenskap som er helt uvurderlig.
Björn Bergmann Sigurdarson (91): Guds gave til islandsk fotball (og Lillestrøm). En komplett spiller, som får brukt ferdighetene sine enda bedre i "Sundgot-rollen" enn helt på topp. Har et utrolig teknisk reportoar, bra overblikk, stor hurtighet, enorm arbeidsinnsats og er målfarlig både med hodet og begge bein. Hvis folk var fornøyde med ham som fremste spiss, er det bare å glede seg til å se ham videre i tilrettelegger-rollen, der han er enda bedre.
Kristoffer Tokstad (91): Hardtarbeidene local lad som det er umulig å mislike. Jobber så knallhardt og målrettet at han er dømt til å bli god, uansett om det er som back, kant eller sentral midtbane. Ekstremt gode holdninger + gode basisferdigheter = god fotballspiller. Fast på et meget godt landslag.
Stian Ringstad (91): Uff. Kampen i går kom helt i skyggen av den forferdelige skaden til Stian. Har alt som skal til for å bli en back av internasjonal toppklasse. Fart, teknikk og en herlig venstrefot. Gjør det veldig, veldig bra på alderbestemte landslag, og var i ferd med å slå gjennom for fullt for LSK. God bedring, Stian!
Ruben Gabrielsen (92): LSKs mest undervurderte talent. Rett og slett en herlig spiller, som dessverre har vært maksimalt uheldig med timingen på sine muligheter i Tippeligaen. I går måtte han inn og spille venstreback (ikke akkurat hans beste posisjon), og det uten å ha varma opp. Utrolig nok skjedde nøyaktig det samme (!) på Brann stadion i fjor, den gangen mot Huseklepp. (Dessuten måtte han bytte side etter 15 min hjemme mot Enga i fjor, i hans debut fra start.) Ukomfortabel i en del situasjoner defensivt, men han har et enormt driv med ballen og ikke minst en utrolig fysikk. Kommer til å bli en fantastisk spiller, enten på høyre back, høyre kant eller sentral midtbane. Herjer på landslaget både som back, midtbaneanker og ving i 4-3-3.
Fredrik Gulbrandsen (92): Herjer på samme landslag som Ruben. Ekstreme ferdigheter i form av hurtighet og timing av løp, og har også blitt bedre med ball. Først og fremst en opplagt kandidat som reserve for Ujah, men med kantalternativene vi besitter for tiden, bør han være høyaktuell der også. Han har noe erfaring fra vingspill i 4-3-3 for Lyn og landslaget, selv om den rollen er noe annerledes enn kantrollen i LSK. Intensiv i spillestilen og tar i et tak når det trengs.
Framtida er gul og svart, folkens!
PS: Vi har også en haug med interessante spillere født 92-95 på juniorlaget, så etterveksten er det ikke noe i veien med!
Kommentar