Tweet
Alt etter få kamper i årets serie var det klart at Uwe Rösler (og Gunnar Halle) er mer opptatt av taktikk for hver enkelt kamp enn Arne Erlandsen noen gang hadde vært.
Det betyr ikke at Rösler ikke har noe eget spill (som det med god grunn f.eks. har vært sagt om vif under Rekdal). Rösler har et fast utgangspunkt i en flat firer bak, diamant på midtbanen, og to spisser med ulike kvaliteteter, og har også en nesten like klar start-11'er som AE. Men forhåndstreninga er i en helt annen grad enn tidligere lagt opp med tanke på laget og enkeltspillerne en møter i neste kamp, både i formasjonstrening, presshøyde, spesialoppmerksomhet fra hele laget og spesialoppdrag for enkeltspillere, skreddersydd etter hvilke spillere en skal møte. Alt etter grundige studier av motstanderlaget både ved direkte oppmøte på kampene deres og spesielt ut fra video-opptak. Og spillerbytter og formasjonsendringer utover i kampene kommer både tidligere og er mer fleksibelt enn under AE.
Foran Start-kampen ble Fuglas første-11'er drilla bl.a. på defensiv dødball, og trente også sjøl på typiske "alle-rusher-inn-fra-seksten-meteren" cornere, ettersom Start har hatt god uttelling på dødballer, bl.a. av denne typen. Spillere som Bård Borgersen og Marius Johnsen ble passa ekstra grundig på, ved å gå i kroppen på Borgersen, og spesielt i andre omgang ved at Powell fulgte venstreback Johnsen nesten samme hvor han var på banen. Start hadde en mengde dødballer, og flytta på typisk "LSK-vis" opp midtstoppere og annet luftskyts (Johnsen) selv om frisparkene var langt inne på egen banehalvdel (Nordlie har ikke hengt over gjerdet på Åråsentreninger i et par tiår for ingenting). Tre cornere (Fugla ingen). Resultat: Ingen av Starts 3-4 målsjanser kom på dødball.
Kampen ble dominert av LSK de første tretti minuttene. Etter ledermålet var siste kvarteret mer jevnspilt, men også "nøytrale" media skreiv at ved pause hadde LSK vært nærmere 2-0 enn Start hadde vært utlikning. I andre omgang ble Fugla kjørt over i bølge etter bølge, men forsvarte seg så godt at det meste gikk i "sekken", dels fordi Start mangla Bala Garba og satte inn færøyske Todi Jónsson for Ben Wright først helt mot slutten (men det viser jo at Nordlie ikke evner å variere taktisk, men er for avhengig av Garba og av dødballer).
Rösler og andre sies å være sjokkert over hvor mye bedre tempo og kondis Start-spillerne hadde. Jeg er litt i tvil om hvor mye slike utsagn er taktiske og psykologiske (også retta mot egne spilleres trening og innsats). Det er naturlig at laget som leder serien og har rykte og selvtillit for å avgjøre kamper på slutten, gir alt i andre omgang når de ligger under etter første. Og mitt inntrykk var at det ble veldig mange slitne Start-bein og sleivete pasninger det siste kvarteret. Da var faktisk Starts krefter like mye brukt opp som Fuglas, på tross av en ikke ufortjent forhåndsreklame om å avgjøre kamper på slutten. Hvis jeg er "sjokkert", er det over hvordan Fugla ikke klarte å demme opp bedre i den første halvtimen av annen omgang, der Opas (Bestefars) redninger ble avgjørende, selv om det til en viss grad er naturlig når serielederen ligger under, at det laget fører kampen over på motstanderens banehalvdel.
Spillervalget fra start med Søgård på høyrekant og ikke Riise, var trolig også taktisk klokt. Flere enn meg må ha vært litt bekymra for hvordan Rambekk stadig (helt fra begynnelsen, og ikke bare i andre omgang, som RB skreiv) fikk problemer med Alex Valencia. Kanskje hadde Shane gjort en bedre VB-jobb; Rambekk lider nok litt under stadig å skifte posisjon og oppgaver. Men to små backer hadde trolig blitt for mange "knøttespillere" mot Starts dødballer; Rambekks hodestyrke gjør at han likevel forsvarer plassen.
Byttene var etter min vurdering meget gode. Sundgot hadde ikke sin beste dag, og når vi i tillegg skal forsvare en ettmålsledelse var Powell et klokt valg, selv om å gi ham spesialoppdrag med markering av Johnsen nødvendigvis måtte svekke angrepsspillet. Myklebust er trolig Fuglas beste avslutter for tida; både initiativet (aggressiviteten) og skuddet på 2-0 var gode prestasjoner. Det var slett ikke bare å sette ballen enkelt i åpent mål, som en kan få inntrykk av fra media. Og som mange har kommentert, JayPee Winsnes litt overraskende inn for Strand bidro både med evne til å holde på ballen, og til omlegging til 3-5-2, slik at vi kom høyere opp på banen og fikk roa spillet og dratt ned tempoet, når Start også var dyktig slitne. (Strengt tatt var 3-5-2-formasjonen enda mer komplisert, siden Powell ikke holdt spiss-toeren på topp, men fulgte Johnsen.)
Alt i alt en rekke gode taktiske valg som uten tvil bidro til at vi vant en vanskelig kamp, der flere spillere ikke hadde sine beste dager (spissene fra start, Korén, Rambekk), taktiske valg som ville vært utenkelige under den forrige ledelsen.
Mitt eneste lille spørsmål er om vi generelt kan være litt for beskjedne og forsiktige i taktikken, spesielt i å ri på en 1-0 ledelse. Dette viser seg kanskje enda mer i bortekampene, selv om vi har spilt godt borte både mot Odd og mot Viking (i cupen). Antakelig kommer det mer aggressivitet (og helst snart) med mer kamperfaring og mer selvtillit for de ennå ganske ferske trenerne Rösler og Halle.
gilbert
Det betyr ikke at Rösler ikke har noe eget spill (som det med god grunn f.eks. har vært sagt om vif under Rekdal). Rösler har et fast utgangspunkt i en flat firer bak, diamant på midtbanen, og to spisser med ulike kvaliteteter, og har også en nesten like klar start-11'er som AE. Men forhåndstreninga er i en helt annen grad enn tidligere lagt opp med tanke på laget og enkeltspillerne en møter i neste kamp, både i formasjonstrening, presshøyde, spesialoppmerksomhet fra hele laget og spesialoppdrag for enkeltspillere, skreddersydd etter hvilke spillere en skal møte. Alt etter grundige studier av motstanderlaget både ved direkte oppmøte på kampene deres og spesielt ut fra video-opptak. Og spillerbytter og formasjonsendringer utover i kampene kommer både tidligere og er mer fleksibelt enn under AE.
Foran Start-kampen ble Fuglas første-11'er drilla bl.a. på defensiv dødball, og trente også sjøl på typiske "alle-rusher-inn-fra-seksten-meteren" cornere, ettersom Start har hatt god uttelling på dødballer, bl.a. av denne typen. Spillere som Bård Borgersen og Marius Johnsen ble passa ekstra grundig på, ved å gå i kroppen på Borgersen, og spesielt i andre omgang ved at Powell fulgte venstreback Johnsen nesten samme hvor han var på banen. Start hadde en mengde dødballer, og flytta på typisk "LSK-vis" opp midtstoppere og annet luftskyts (Johnsen) selv om frisparkene var langt inne på egen banehalvdel (Nordlie har ikke hengt over gjerdet på Åråsentreninger i et par tiår for ingenting). Tre cornere (Fugla ingen). Resultat: Ingen av Starts 3-4 målsjanser kom på dødball.
Kampen ble dominert av LSK de første tretti minuttene. Etter ledermålet var siste kvarteret mer jevnspilt, men også "nøytrale" media skreiv at ved pause hadde LSK vært nærmere 2-0 enn Start hadde vært utlikning. I andre omgang ble Fugla kjørt over i bølge etter bølge, men forsvarte seg så godt at det meste gikk i "sekken", dels fordi Start mangla Bala Garba og satte inn færøyske Todi Jónsson for Ben Wright først helt mot slutten (men det viser jo at Nordlie ikke evner å variere taktisk, men er for avhengig av Garba og av dødballer).
Rösler og andre sies å være sjokkert over hvor mye bedre tempo og kondis Start-spillerne hadde. Jeg er litt i tvil om hvor mye slike utsagn er taktiske og psykologiske (også retta mot egne spilleres trening og innsats). Det er naturlig at laget som leder serien og har rykte og selvtillit for å avgjøre kamper på slutten, gir alt i andre omgang når de ligger under etter første. Og mitt inntrykk var at det ble veldig mange slitne Start-bein og sleivete pasninger det siste kvarteret. Da var faktisk Starts krefter like mye brukt opp som Fuglas, på tross av en ikke ufortjent forhåndsreklame om å avgjøre kamper på slutten. Hvis jeg er "sjokkert", er det over hvordan Fugla ikke klarte å demme opp bedre i den første halvtimen av annen omgang, der Opas (Bestefars) redninger ble avgjørende, selv om det til en viss grad er naturlig når serielederen ligger under, at det laget fører kampen over på motstanderens banehalvdel.
Spillervalget fra start med Søgård på høyrekant og ikke Riise, var trolig også taktisk klokt. Flere enn meg må ha vært litt bekymra for hvordan Rambekk stadig (helt fra begynnelsen, og ikke bare i andre omgang, som RB skreiv) fikk problemer med Alex Valencia. Kanskje hadde Shane gjort en bedre VB-jobb; Rambekk lider nok litt under stadig å skifte posisjon og oppgaver. Men to små backer hadde trolig blitt for mange "knøttespillere" mot Starts dødballer; Rambekks hodestyrke gjør at han likevel forsvarer plassen.
Byttene var etter min vurdering meget gode. Sundgot hadde ikke sin beste dag, og når vi i tillegg skal forsvare en ettmålsledelse var Powell et klokt valg, selv om å gi ham spesialoppdrag med markering av Johnsen nødvendigvis måtte svekke angrepsspillet. Myklebust er trolig Fuglas beste avslutter for tida; både initiativet (aggressiviteten) og skuddet på 2-0 var gode prestasjoner. Det var slett ikke bare å sette ballen enkelt i åpent mål, som en kan få inntrykk av fra media. Og som mange har kommentert, JayPee Winsnes litt overraskende inn for Strand bidro både med evne til å holde på ballen, og til omlegging til 3-5-2, slik at vi kom høyere opp på banen og fikk roa spillet og dratt ned tempoet, når Start også var dyktig slitne. (Strengt tatt var 3-5-2-formasjonen enda mer komplisert, siden Powell ikke holdt spiss-toeren på topp, men fulgte Johnsen.)
Alt i alt en rekke gode taktiske valg som uten tvil bidro til at vi vant en vanskelig kamp, der flere spillere ikke hadde sine beste dager (spissene fra start, Korén, Rambekk), taktiske valg som ville vært utenkelige under den forrige ledelsen.
Mitt eneste lille spørsmål er om vi generelt kan være litt for beskjedne og forsiktige i taktikken, spesielt i å ri på en 1-0 ledelse. Dette viser seg kanskje enda mer i bortekampene, selv om vi har spilt godt borte både mot Odd og mot Viking (i cupen). Antakelig kommer det mer aggressivitet (og helst snart) med mer kamperfaring og mer selvtillit for de ennå ganske ferske trenerne Rösler og Halle.
gilbert
/
Kommentar