Tweet
Romerikes Blad, ved Per Kristian Torvik, hadde 6. oktober et tosiders oppslag om LSK med overskriften "Falmet, grått og sjarmløst". Det er mye jeg er skuffa over og også kritisk til i måten LSK ledes, trenes og spiller for tida. Men denne artikkelen er fullstendig negativ og ser bare på det som har gått galt eller kan kritiseres. (Journalister og media belønnes og føler seg tydeligvis mest vellykket når de kan grave fram og fokusere på konflikter, skandaler og misnøye. I tillegg har jeg i mange år opplevd at RB har en sterkt schizofren vinkling på LSK-stoffet, høyt opp når LSK vinner, utrolig dypt ned når det går i mot, og utrolig redde for å støte bort den lille, merkelige delen av leserne som ikke holder med Fugla, som 2010-laget i en annen del av Skedsmo kommune.)
Jeg synes særlig overskriften bommer ganske kraftig på hva team Berg/Bjarmann har fått til fra de overtok. "Falmet" er et merkelig adjektiv for et lag der stallen raskt nærmer seg 19 år i gjennomsnittsalder, og der spillestilen og spillerstallen er lagt markert om fra mesteparten av de mer enn tjue åra siden LSK sist vant seriegullet i 1989. I mesteparten av denne perioden, og før det, var LSK kjent for direkte, duellsterk fotball av den kraftfulle typen, med to "tømmerhoggere" på topp og en særlig satsing på dødballer. Det har i årevis vært en konstant etterlysning av mer spillende, teknisk fotball (og fotballspillere), og av større variasjon i spillemønster og taktikk. Uwe Rösler gjorde noen forsiktige forsøk i denne retningen, og Tom Nordlie ønsket sikkert en slik omlegging, men fikk den ikke til i det hele tatt. Den kortvarige suksessen Nordlie hadde, bygde stort sett på det eksisterende spillemønsteret: "Erlandsen-som-modifisert-av-Rösler" (selv om Nordlie merkelig nok totalt reverserte den satsinga på fart og hurtige spillere Rösler hadde begynt på).
En annen vedvarende kritikk av LSK var at talentsatsinga ga veldig svake resultater, og at trenerne ikke torde satse på unge spillere - dette behovet for å utvikle egne talenter er på ingen måte noe nytt under Berg og Bjarmann, men ingen har fått til noe særlig som jeg kan huske.
Midt i all miseren og misnøyen (en misnøye jeg et stykke på vei deler med Torvik og andre kritikere) må vi holde fast på at laget gjennom de siste par-tre åra har framstått med en helt annen ungdomsprofil, med raske og dels teknisk gode (om uferdige) og spennende spillere - spillere som Mathis Bolly, Ruben Gabrielsen, Stian Ringstad, Fredrik Gulbrandsen, Ohi Omoijuanfo og flere andre, og med god ettervekst i lavere årsklasser, med LSK godt representert, for første gang på årevis, på de fleste aldersbestemte landslag.
Da vi fikk Berg og så Bjarmann visste vi stort sett hva vi ville få: Satsing på norske og afrikanske talenter og et par-tre Lyn-spillere. Lynspillerne har vært så som så (neste år med videre: Knudtzon og trolig Obiefule). Afrikanerne har variert betydelig i spill og tilpasning til norske forhold, men har gitt mye moro og betydelige inntekter - det var hele tida klart at de var for utvikling og videresalg. De norske unggutta har nesten alle (kanskje alle !!!) vist seg å være vel verdt å satse på, og flere kan ha en stor karriere, i og utafor LSK, foran seg. I første halvdel av sesongen i år (og deler av fjorårssesongen) spilte LSK en fotball mange skreiv var den mest angrepsvillige og effektive, kort sagt spennende, fotballen i Tippeligaen.
Etter å ha kvittet seg med mesteparten av en overbetalt, treg, aldersstegen og skadeforfulgt (kort sagt: "falmet") stall, uten store konflikter, på rekordtid, var stallen Berg og Bjarmann har bygd opp en ustabil, sårbar og gebrekkelig konstruksjon. Salg av Ujah, av en meget selvgod Nosa som ville vært kjempetrøbbel også for en smidigere og mer diplomatisk trener enn Henning Berg, tap (midlertidig) av en utålmodig og overambisiøs Gislason, langvarig skade på kontinuitetsbærer Sundgot (som også i fjor var meget viktig, husker noen bortekanmpen mot Start?), en ansvarsbevisst familiefar med et Start-tilbud han ikke kunne si nei til og LSK neppe kunne matche (??) i kontinuitetsbærer Søgård, og en langvarig skade på Björn, samt skader på både Bolly og Knudtzon tidligere i sesongen - alt dette viste hvor sårbar stallen var. Faktisk var det meget imponerende hvordan unggutta sto fram og tok ansvar da vi vant fem av seks kamper etter at Ujah ble solgt (men med Nosa og Björn stort sett med). Mange av disse kampene vant vi (som mange kamper i fjor, igjen for første gang på mange, mange år) ved å snu kampene helt mot slutten: Det viser både innsatsvilje og tæl, og at det ikke kan være kondisjonen i laget som svikter (selv om enkeltspillere som Gislason etter returen og Bolly etter skaden ikke alltid har holdt en hel kamp).
Jeg har her ikke gått inn på de svake og kritiske punktene; de er godt dekt, dels til overmål, av andre kritiske røster, ikke minst her på forumet. Mitt poeng er ikke å skjønnmale situasjonen, men at flaska ikke bare er halvtom; selv synes jeg den er mer enn halvfull. En minst like dekkende overskrift vil derfor være den jeg har satt her:
"Ungt, fargerikt og spennende"
("Spennende" dekker her både "lovende", men også "uferdig" og "ustabilt"...)
gilbert
Jeg synes særlig overskriften bommer ganske kraftig på hva team Berg/Bjarmann har fått til fra de overtok. "Falmet" er et merkelig adjektiv for et lag der stallen raskt nærmer seg 19 år i gjennomsnittsalder, og der spillestilen og spillerstallen er lagt markert om fra mesteparten av de mer enn tjue åra siden LSK sist vant seriegullet i 1989. I mesteparten av denne perioden, og før det, var LSK kjent for direkte, duellsterk fotball av den kraftfulle typen, med to "tømmerhoggere" på topp og en særlig satsing på dødballer. Det har i årevis vært en konstant etterlysning av mer spillende, teknisk fotball (og fotballspillere), og av større variasjon i spillemønster og taktikk. Uwe Rösler gjorde noen forsiktige forsøk i denne retningen, og Tom Nordlie ønsket sikkert en slik omlegging, men fikk den ikke til i det hele tatt. Den kortvarige suksessen Nordlie hadde, bygde stort sett på det eksisterende spillemønsteret: "Erlandsen-som-modifisert-av-Rösler" (selv om Nordlie merkelig nok totalt reverserte den satsinga på fart og hurtige spillere Rösler hadde begynt på).
En annen vedvarende kritikk av LSK var at talentsatsinga ga veldig svake resultater, og at trenerne ikke torde satse på unge spillere - dette behovet for å utvikle egne talenter er på ingen måte noe nytt under Berg og Bjarmann, men ingen har fått til noe særlig som jeg kan huske.
Midt i all miseren og misnøyen (en misnøye jeg et stykke på vei deler med Torvik og andre kritikere) må vi holde fast på at laget gjennom de siste par-tre åra har framstått med en helt annen ungdomsprofil, med raske og dels teknisk gode (om uferdige) og spennende spillere - spillere som Mathis Bolly, Ruben Gabrielsen, Stian Ringstad, Fredrik Gulbrandsen, Ohi Omoijuanfo og flere andre, og med god ettervekst i lavere årsklasser, med LSK godt representert, for første gang på årevis, på de fleste aldersbestemte landslag.
Da vi fikk Berg og så Bjarmann visste vi stort sett hva vi ville få: Satsing på norske og afrikanske talenter og et par-tre Lyn-spillere. Lynspillerne har vært så som så (neste år med videre: Knudtzon og trolig Obiefule). Afrikanerne har variert betydelig i spill og tilpasning til norske forhold, men har gitt mye moro og betydelige inntekter - det var hele tida klart at de var for utvikling og videresalg. De norske unggutta har nesten alle (kanskje alle !!!) vist seg å være vel verdt å satse på, og flere kan ha en stor karriere, i og utafor LSK, foran seg. I første halvdel av sesongen i år (og deler av fjorårssesongen) spilte LSK en fotball mange skreiv var den mest angrepsvillige og effektive, kort sagt spennende, fotballen i Tippeligaen.
Etter å ha kvittet seg med mesteparten av en overbetalt, treg, aldersstegen og skadeforfulgt (kort sagt: "falmet") stall, uten store konflikter, på rekordtid, var stallen Berg og Bjarmann har bygd opp en ustabil, sårbar og gebrekkelig konstruksjon. Salg av Ujah, av en meget selvgod Nosa som ville vært kjempetrøbbel også for en smidigere og mer diplomatisk trener enn Henning Berg, tap (midlertidig) av en utålmodig og overambisiøs Gislason, langvarig skade på kontinuitetsbærer Sundgot (som også i fjor var meget viktig, husker noen bortekanmpen mot Start?), en ansvarsbevisst familiefar med et Start-tilbud han ikke kunne si nei til og LSK neppe kunne matche (??) i kontinuitetsbærer Søgård, og en langvarig skade på Björn, samt skader på både Bolly og Knudtzon tidligere i sesongen - alt dette viste hvor sårbar stallen var. Faktisk var det meget imponerende hvordan unggutta sto fram og tok ansvar da vi vant fem av seks kamper etter at Ujah ble solgt (men med Nosa og Björn stort sett med). Mange av disse kampene vant vi (som mange kamper i fjor, igjen for første gang på mange, mange år) ved å snu kampene helt mot slutten: Det viser både innsatsvilje og tæl, og at det ikke kan være kondisjonen i laget som svikter (selv om enkeltspillere som Gislason etter returen og Bolly etter skaden ikke alltid har holdt en hel kamp).
Jeg har her ikke gått inn på de svake og kritiske punktene; de er godt dekt, dels til overmål, av andre kritiske røster, ikke minst her på forumet. Mitt poeng er ikke å skjønnmale situasjonen, men at flaska ikke bare er halvtom; selv synes jeg den er mer enn halvfull. En minst like dekkende overskrift vil derfor være den jeg har satt her:
"Ungt, fargerikt og spennende"
("Spennende" dekker her både "lovende", men også "uferdig" og "ustabilt"...)
gilbert
Kommentar