Den treneransettelsen som LSK skal gjøre i løpet av kort tid, er for meg så viktig at jeg går til det store personlige skrittet å ytre meg for første gang på dette forumet. Bakgrunnen for mitt ønske om å ytre meg, ligger i en stor undring over hva fotballklubber i Norge egentlig legger til grunn når de ansetter trenere.
Sett utenfra så virker det som det eneste kriteriet som teller for ledere i norske fotballklubber når de ansetter trenere, er om personen kan mye om fotball. Dette til forskjell fra andre virksomheter hvor fagkunnskap vanligvis er underordnet generelle lederegenskaper ved lederansettelser.
For meg er det ikke tilfeldig at de store trenerne i norsk lagidrett de siste tiårene har hatt pedagogisk erfaring. Nils Arne Eggen, Marit Breivik, Egil Olsen og Ståle Solbakken har alle pedagogisk utdannelse, dvs. at de vet noe om hvordan læring foregår. Det betyr blant annet at de ønsker at spillerne på deres lag tenker selv og tar egne valg ute på banen. Disse trenerne ønsker ikke noe mekanisk robotsystem ala Tom Nordli hvor treneren sitter med alle svarene, men de ønsket er et lag hvor spillerne selv har lært å handle til beste for laget.
Det evige norske maset om et offensivt samhandlingsmønster er etter min mening et feil fokus: vi må ikke ha svarene for spillerne, vi må heller lære dem å tenke selv. Dette sitat fra Xavi er et godt bilde på hva jeg mener: ”Når du ankommer Barca, er det første du lærer deg: Tenk, tenk, tenk, raskt. Løft hodet opp, beveg deg, se, tenk. Se før du får ballen. Kontroll, se og send pasning”. For å lære spillerne å tenke og ta de rette valgene, så trenger vi en trener som kan noe om hvordan mennesker lærer og hvordan de samhandler i en gruppe. Vi trenger altså ikke nødvendigvis den personen som kan mest om 4-4-2 eller 4-3-3.
Til sist; i de fleste organisasjoner så anser man det som ønskelig å ha en ledergruppe med forskjellig erfaring og kompetanse som kan utfylle hverandre til det beste for virksomheten. I det sportslige apparatet i LSK har følgende personer jobbet de siste årene: Henning Berg, Torgeir Bjarman, Petter Belsvik, Andre Bergdølmo, Erland Johnsen, Frode Grodås og Magnus Powell (og enda lengre tilbake: Jan Åge Fjørtoft, Uwe Rössler, Gunnar Halle, Arne Erlandsen). Min påstand er enkel: vi trenger ikke flere eks-spillere i 30/40-årene i det sportslige apparatet i klubben. Vi trenger derimot noen som kan utfylle den kompetansen som allerede ligger der, og det betyr at typer som Kjetil Rekdal, Mons Ivar Mjelde, Kåre Ingebretsen og Ronny Delia ikke bør bli ny trener i Lillestrøm Sportsklubb.
Sett utenfra så virker det som det eneste kriteriet som teller for ledere i norske fotballklubber når de ansetter trenere, er om personen kan mye om fotball. Dette til forskjell fra andre virksomheter hvor fagkunnskap vanligvis er underordnet generelle lederegenskaper ved lederansettelser.
For meg er det ikke tilfeldig at de store trenerne i norsk lagidrett de siste tiårene har hatt pedagogisk erfaring. Nils Arne Eggen, Marit Breivik, Egil Olsen og Ståle Solbakken har alle pedagogisk utdannelse, dvs. at de vet noe om hvordan læring foregår. Det betyr blant annet at de ønsker at spillerne på deres lag tenker selv og tar egne valg ute på banen. Disse trenerne ønsker ikke noe mekanisk robotsystem ala Tom Nordli hvor treneren sitter med alle svarene, men de ønsket er et lag hvor spillerne selv har lært å handle til beste for laget.
Det evige norske maset om et offensivt samhandlingsmønster er etter min mening et feil fokus: vi må ikke ha svarene for spillerne, vi må heller lære dem å tenke selv. Dette sitat fra Xavi er et godt bilde på hva jeg mener: ”Når du ankommer Barca, er det første du lærer deg: Tenk, tenk, tenk, raskt. Løft hodet opp, beveg deg, se, tenk. Se før du får ballen. Kontroll, se og send pasning”. For å lære spillerne å tenke og ta de rette valgene, så trenger vi en trener som kan noe om hvordan mennesker lærer og hvordan de samhandler i en gruppe. Vi trenger altså ikke nødvendigvis den personen som kan mest om 4-4-2 eller 4-3-3.
Til sist; i de fleste organisasjoner så anser man det som ønskelig å ha en ledergruppe med forskjellig erfaring og kompetanse som kan utfylle hverandre til det beste for virksomheten. I det sportslige apparatet i LSK har følgende personer jobbet de siste årene: Henning Berg, Torgeir Bjarman, Petter Belsvik, Andre Bergdølmo, Erland Johnsen, Frode Grodås og Magnus Powell (og enda lengre tilbake: Jan Åge Fjørtoft, Uwe Rössler, Gunnar Halle, Arne Erlandsen). Min påstand er enkel: vi trenger ikke flere eks-spillere i 30/40-årene i det sportslige apparatet i klubben. Vi trenger derimot noen som kan utfylle den kompetansen som allerede ligger der, og det betyr at typer som Kjetil Rekdal, Mons Ivar Mjelde, Kåre Ingebretsen og Ronny Delia ikke bør bli ny trener i Lillestrøm Sportsklubb.
Kommentar