Tweet
En del forumdebattanter har i det siste sluppet fra seg ytringer av typen "Nå orker jeg ikke støtte Fugla mere" eller lyder i samme dur (dvs moll). La meg i denne sammenheng få minne om noen av livets harde realiteter, nemlig hva det er mulig å bytte her i livet:
Du kan bytte jobb
Du kan bytte yrke
Du kan bytte bosted
Du kan bytte kjæreste/samboer/ektefelle
Du kan bytte politisk parti
Du kan bytte livssyn og religion
Du kan bytte land og nasjonalitet
Du kan (tydeligvis) bytte seksuell legning
Du kan (med mye bryderi) bytte kjønn
Du kan (jf Mikkel Jakobsen) bytte hudfarge
Du kan bytte bort kua og få fela igjen
Men du kan ikke bytte fotballag! Har du fått deg, gjennom oppvekst, bekjentskaper eller tilfeldigheter, en favorittklubb, så kan du da ikke bytte ut den? Dette minner meg om det mest hysterisk, tragikomisk misforståtte forslaget kjærester/samboere/ektefeller (legg merke til den politisk korrekte kjønnsnøytrale ordbruken her, selv om vi alle veit hva og hvem jeg snakker om) kommer med, rasjonelt, velmenende og troskyldig, når vi alle fortviler over motgang for laget:
"Kan du ikke bare holde med et annet lag???"
Hva slags supportere er dere som kommer med slike (antagelig tromme) trusler? Ser dere på fotball som et rasjonelt, logisk valg av morsom og interessant underholdning i fritida? Er dere ikke grepet av basillen og stammefølelsen som gjør supportertilværelsen til en angstfylt livslang lidelse som styrer humøret hele uka gjennom i et stadig lengre sommerhalvår/fotballsesong? En totalt irrasjonell og følelsesstyrt besettelse som du ofte ønsker du kunne fri deg fra, men utmerket godt vet at du aldri slipper unna (og ikke vil det heller, masochistisk selvplager som du må være)?
Den gjennomsnittlige fotballsupporter er lykkelig i korte intense øyeblikk når kamper vinnes (og en sjelden gang titler), men begynner straks å grue/glede seg til neste kamp. Vår fremste følelse er, som Nick Hornby sier, ikke glede men frykt og angst - ikke at vi kan gjøre noe med det, heller. Vi har rett og slett ikke noe valg.
Og i den situasjonen Sportsklubben har vært i en god stund nå, har ingen av oss noe annet valg enn å møte opp, bestille nytt sesongkort, og å støtte Fugla - samme hvem som spiller; straks de får på seg verdens vakreste farger, veit vi at de alle i utgangspunktet er å betrakte som blodsbrødre (så får vi rive oss i håret under kampen og skjelle dem ut på forumet etterpå hvis de ikke ofrer blod for drakta).
gilbert
Du kan bytte jobb
Du kan bytte yrke
Du kan bytte bosted
Du kan bytte kjæreste/samboer/ektefelle
Du kan bytte politisk parti
Du kan bytte livssyn og religion
Du kan bytte land og nasjonalitet
Du kan (tydeligvis) bytte seksuell legning
Du kan (med mye bryderi) bytte kjønn
Du kan (jf Mikkel Jakobsen) bytte hudfarge
Du kan bytte bort kua og få fela igjen
Men du kan ikke bytte fotballag! Har du fått deg, gjennom oppvekst, bekjentskaper eller tilfeldigheter, en favorittklubb, så kan du da ikke bytte ut den? Dette minner meg om det mest hysterisk, tragikomisk misforståtte forslaget kjærester/samboere/ektefeller (legg merke til den politisk korrekte kjønnsnøytrale ordbruken her, selv om vi alle veit hva og hvem jeg snakker om) kommer med, rasjonelt, velmenende og troskyldig, når vi alle fortviler over motgang for laget:
"Kan du ikke bare holde med et annet lag???"
Hva slags supportere er dere som kommer med slike (antagelig tromme) trusler? Ser dere på fotball som et rasjonelt, logisk valg av morsom og interessant underholdning i fritida? Er dere ikke grepet av basillen og stammefølelsen som gjør supportertilværelsen til en angstfylt livslang lidelse som styrer humøret hele uka gjennom i et stadig lengre sommerhalvår/fotballsesong? En totalt irrasjonell og følelsesstyrt besettelse som du ofte ønsker du kunne fri deg fra, men utmerket godt vet at du aldri slipper unna (og ikke vil det heller, masochistisk selvplager som du må være)?
Den gjennomsnittlige fotballsupporter er lykkelig i korte intense øyeblikk når kamper vinnes (og en sjelden gang titler), men begynner straks å grue/glede seg til neste kamp. Vår fremste følelse er, som Nick Hornby sier, ikke glede men frykt og angst - ikke at vi kan gjøre noe med det, heller. Vi har rett og slett ikke noe valg.
Og i den situasjonen Sportsklubben har vært i en god stund nå, har ingen av oss noe annet valg enn å møte opp, bestille nytt sesongkort, og å støtte Fugla - samme hvem som spiller; straks de får på seg verdens vakreste farger, veit vi at de alle i utgangspunktet er å betrakte som blodsbrødre (så får vi rive oss i håret under kampen og skjelle dem ut på forumet etterpå hvis de ikke ofrer blod for drakta).
gilbert
Kommentar