Hva du aldri kan bytte

[wænk]

Fant veien til Åråsen, fra Skjetten, med noen kompiser mot Tromsø i '95. På kampen kjøpte jeg flagg, genser og ble medlem i KFL.
Ingen vei tilbake for å si det sånn

Dropper det meste for å dra på Åråsen, selv konfirmasjonen min ville jeg helst slippe, men måtte nøye med meg å sitte i bilene å høre på.. Gjestene mine fikk klare seg selv

[krogen]

Som en vinterhobby følger jeg litt med på Engelsk fotball. Valget stod mellom Ipswich og Manchester United som7-åring, dessverre ble det United - det er mer engasjerende å holde med en middelmådighet med ambisjoner

Wow! Nesten en dobbel blodsbror! Jeg valgte Ipswich (på bekostning av Liverpool) i 1975. Sorry, litt personlig, men kunne ikke dy meg. LSK er således en suksessklubb i forhold, selv om det er uinteressant for dypet av følelsen.

[*46*]

Som romeriking den gangen fantes det bare ett lag, det var ikke et bevisst valg - det bare var sånn.

Finnes det flere i dag?

[Hexaphim]

Jeg er født og oppvokst i Oslo, og var egentlig helt uinteressert i fotball lenge. Den første fotballkampen jeg så på med noe som helst entusiasme var en cupkamp mellom LSK og RBK (husker ikke året). Det var uaktuelt å holde med Rosenborg, så da holdt jeg med Lillestrøm i den kampen - og sånn har det vært siden.

Til min store skam må jeg innrømme at jeg i en tidlig periode holdt med både søpla og LSK. Dette var mens søpla var i divisjonen under og før jeg skjønte at dette rett og slett ikke gikk an. Nå nærer jeg selvsagt et sunt og godt hat til den drittklubben. Den første kampen jeg så live var mot Bodø/Glimt på Åråsen i 1993, sammen med min bestefar som var Bodø/Glimt-supporter. 5-3 ble resultatet, Mons Ivar Mjelde scoret fire (?) mål og ble mitt store idol. Han fikk sågar en kattunge oppkalt etter seg.

[Skinke]

Fattern var fugl og dro med meg på alt av kamper på 90-tallet så det ble det sånn.

[egil]

Fugla har jeg holdt med siden 1.te serierunde 1975 hvor jeg så det nyopprykkede LSK slå bartene 1-0.

Høsten før i 1974 var jeg på hyttetur med en klassekammerat og hans foreldre til Vågå (vi var 8 år). Det var den 25.november og vi hadde fått sjokoladeadventskalendere på forhånd hvor vi spiste opp alt den lørdagen. Det var tippekamp mellom Birmingham og Manchester City, og Birmingham vant 4-0. Allikevel begynte jeg å holde med de lyseblå (som forøvrig var umulig å se ettersom det var svart-hvitt reise-tv med dårlige bilder).

To år senere i 1976 vant City ligacupen mot Newcastle 2-1 etter en fantastisk seiersmål på brassespark av Dennis Tueart. Etter det har det vært ganske lite å glede seg over egentlig med unntak av FA cupen i våres. Sånn sett var det fantastisk deilig å gruse ekle United 6-1 på Old Toilet nylig.... Tror faktisk det blir ganske mye å glede seg til fremover....

[G-Man]

Mange kryssende spor her, Egil!
Jeg var også en valp med tenna på tørk som så LSK første gangen i 75, fordi jeg hadde slekt på Lillestrøm, og et søskenbarn dro meg med. I England var City også laget mitt. Husker godt brassa til Tuart. Det var litt av et lag de hadde den gangen, med Marsh, Hartford +++.
Senere bodde jeg noen år i England og gjorde det man ikke skal... Jeg konverterte til...Wimbledon!
I Norge har det aldri vært snakk om å konvertere. Her er det Fugla for alle penga. Nå har jeg også en sønn som er helfrelst. Han går i gult og svart gjennom Oslo hver dag til og fra skole, og bærer fargene med stolthet.

[ErikB]

Fugla har jeg holdt med siden 1.te serierunde 1975 hvor jeg så det nyopprykkede LSK slå bartene 1-0.
.

Var ikke første serierunde i '75 0-0 mot Start?
Det var nemlig min første kamp på Åråsen. :-)

[egil]

Var ikke første serierunde i '75 0-0 mot Start?
Det var nemlig min første kamp på Åråsen. :-)

Ja, det stemmer nok. Rosenborgkampen var den tredje hjemmekampen det året (6.te serierunde) ser jeg i Kanaripedia.

[Hamburg & Kanari]

Så Fugla-Glimt 27/5-1979.
Har bursdag dagen før så har nok mast meg til det i en alder av 9 år og en dag.

Farsan fikk kjøre oss fotballgærne guttene fra Asker. For VIF heier man bare ikke på hvis man har stolthet i livet, hadde sett de i Askerhallen på hockey og så jo fort at denne gjengen, den var bare søppel. Stabæk var ikke engang et glimt i øyet på Ingebrikt dengangen. Ville ikke heid på de den dag i dag heller. Etikk spiller en rolle her i livet, også for små gutter. Men kan skjelne en helt fra en skurk i nokså ung alder hvis man bare leser nok tegneserier. Man velger sine forbilder med stor omhu. Og når man er voksen, er det enda lettere å kjenne igjen en et filmende rasshøl og klissete, skruppelløse "ledere" som kun tenker penger. Det lokale laget, Asker, var en skiklubb og hadde et 100% lesbiskt damelag som var nokså bra. Men damene så grimme ut, og man så jo ikke på damefotball når man kunne gå og se Tom Lund.

LSK var laget det ble snakket om i Norge etter at de var best i 76, 77 og strengt tatt også i 78.
De innførte proff fotball og proffe holdninger.
79 gikk ikke så bra. 77 var helt ultimate: fantastiske LSK med pop-helten, vårt svar på George Best, Tom Lund: mester, det grå middelslaget RBK: nedrykk. Nirvana. Verden VAR bedre før i tiden.

På dagen: en bøling langhåra raddisser med koteletter, skjegg og saftige afro'er og håvkeysleiker på begge lag jaga ballen. Samtlige spillere så ut som innbarka kjederøykere i Rolling Stones.

Fugla tapte 0-2 mot et skabbete lag fra nord-Norge i det som må ha vært en bedrøvelig kamp. Jeg hadde likevel valgt ut mitt lag, og var solgt.

Fugla 4ever. Forza Fugla.

[gamle-perta]

Ble Fuglamann i 3. divisjon Østland Nordre. I -70 eller -71. LSK og 2010 spilte da på samme nivå. Blant oss gutta på Fjellhamar var det enklest å slenge seg på sykkelen å tråkke til 2010, men jeg skjønte tidlig at det var helt feil - og tok heller en litt lengre sykkeltur ned til Lillestrøm. Dermed var det gjort, verre var det ikke. Husker fortsatt meget god da vi rykket opp i eliteserien i Steinkjer i -74, og veldig godt de første kampene i eliteserien i -75. Og ikke minst snømåking og gull på en og samme oktoberdag i 1976. Hvor for øvrig uskjelte/høyt elskede Per Berg scoret ett av målene i 2-0-seieren mot Bryne.

[FUGlinho]

Syns historien om hvordan vår "kjære" supporterleder ble fugl også er ganske artig, han har fortalt den ved et par anledninger på radio denne sesongen. Han kan kanskje fortelle den sjøl, så jeg ikke kommer med faktafeil...

[nebbjævel]

Jeg trur det var i 1956 fattern leide meg opp på Åråsen første gangen. Samme året fikk jeg mitt første medlemskort i bursdagsgave. Kortet var av blått papir med årstallstempel. Samme året var det en kjempemobilisering av guttunger fra 8 til 10 år fra klubbens side. En drøss av oss møtte opp, og alle fikk et lag å spille på. Det blei vel en 5-6 mygglag. Sjøl fikk jeg stå i mål for 3.-laget, og avanserte etterhvert til førstelaget gjennom lilleputt-,smågutt fram til guttelagsalderen. Stor var stoltheten da vi fikk på oss draktene. Vi tapte aldri en seriekamp.

Vi bodde i Kiellandsgate, der det ble spilt fotball på sandbanen mellom blokkene hver dag. Det var kort vei til Åråsen, og enkelte av oss brukte tid der også utenom treningsdagene. Det var moro med ordentlige målstenger med nett, det var noe eget med suset i maskene da ballen gikk inn. Ruslet opp til banen for å se junior- og B-lagskamper, det skjedde noe der nesten hver dag. Under bortekampene hadde de voksne telefonkontakt med bortebanen, og vi sto utafor klubbhuset annenhver søndag og fikk meldinger da en av de voksne kom ut på trappa og annonserte stillingen i kampene.

Et av de heftigste minnene fra denne tida er semifinalen mot FFK i 1958. Trond Willadsen var omskolert til venstreback og kledde fullstendig av landslagets Bjørn Borgen. Vi vant 1-0 etter scoring av Hans Nylund. Det var et helvetes vær, men jeg trur det var borti 10 tusen tilskuere og nesten ingen tribuner. På dette tidspunktet forsto jeg at LSK var det sentrale i tilværelsen. Når vi ikke var på Åråsen tok vi med oss slukstengene bort til Leira og fikk vi ei gjedde kalte vi den opp etter sentrale Strømmenspillere. Rett som det var hang Nils Tømte på sykkelstyret fra Borgenbrua til Måsan. Det var da jeg forsto at mitt forhold til LSK begynte å bli sykelig.

Den svarteste dagen kom om høsten noen få år etter den omtalte FFK-kampen. Laget tapte 0-3 for Skeid og rykka ned, til tross for at vi lå bak målet til motstander og kasta småstein på keeper, landslagets Kjell Kaspersen. Sorgen kunne måle seg med familiemedlemmers bortgang, den gjorde større inntrykk enn oldemors død på gamlehjemmet.

Siden fulgte ytterlige et nedrykk, og turene til bortekampene ble kortere. Vi fant veien til Jessheim, Aurskog etc og begynte å ane håp da Tommy tok steget opp i A-stallen og revolusjonerte LSK-fotballen sammen med framsynte ledere og kamerater fra Furuskauen og Volla. Resten er historie, og sjukdommen sitter fremdeles i sjela. Men jeg hater ikke motstanderlaga lenger. En ordentlig motstander skal væra vond.

[Stray Cat]

Syns historien om hvordan vår "kjære" supporterleder ble fugl også er ganske artig, han har fortalt den ved et par anledninger på radio denne sesongen. Han kan kanskje fortelle den sjøl, så jeg ikke kommer med faktafeil...

Macho... Hvor blir det av deg? Tar du ikke en opp-/utfordring?