En rekke gode tanker skrevet ned her. Håpet er at neste sesong minimum vil gi mer glede enn de seks siste årene. Det innebærer i mine øyne to avgjørende ting: Å ha en positiv statistikk hjemme mot lagene på nedre halvdel, og vinne en storkamp på Åråsen igjen. Det er et stort sykdomstegn at disse to elementene har sviktet fullstendig siden 2008. Det er der vi må begynne. Det er dette som gjør mest vondt hos oss supportere og hele panoramaen rundt med omdømme, tilskuertall og allmenn interesse. Hele klubben må erkjenne hvor vi står, og jobbe mot at det blir en bedring. Trolig må vi også jekke forventingene slik at de står i samsvar med realiteten. Forventningsfølelsen og gløden i alle ledd skapes på hjemmebane gjennom å levere på disse punktene.
Et beskrivende eksempel på hvor viktig det er å holde et "fort", er Godet som ikke vant på bortebane på år og dag, men likevel i "alles" øye ble ansett som suksess (selv med sjuende, åttende og sågar tolvte plass i serien). De hadde imidlertid et bakgrunnsteppe av energi og optimisme, som skapes hjemme. Det samme omdømme og engasjementet gjelder Haugesund. De har også svevd rundt midten de siste sesogene, men både verner om og utvikler engasjementet ved å prestere foran egne. Fellesnevneren bak dagens tabellplassering er at de har bygget suksessen ut fra å lykkes på hjemmebane, noe selvfølgelig de aller fleste gode lag har utspring fra.
Det har vært en utvikling på banen, men overhodet ikke på de to viktigste elementene nevt i innledningen. Det har ridd klubben som en mare i over et halvt tiår. Å oppleve forventningene bli drept av skuffelse på skuffelse, en følelse som bygger seg ekstra opp på hjemmebane, begynner å bli farlig og slokke for mye av gnisten hos for mange. Dermed er det ikke annet enn en naturlig forsvarsmekanisme å kjenne på at man har blitt mer likegyldig som årene har gått. Skippertakene vi gjør i enkeltkamper forsterker dessverre denne følelsen. Det var nesten godt å kjenne hvor voldsomt skuffa jeg var etter semifinalen: En bekreftelse på at jeg fortsatt kan ha like sterke følelser som før. På samme måte kan det bli over gjennomsnittet fint å kjenne på de motsatte følelsene hvis vi til alt overmål klarer å komme oss til cupfinale i 2017-ish...
Det er en rekke punkter som gjør meg usikker på hvordan neste år vil bli. Det er en fordel at vi på papiret har en solid grunnstamme som har kontrakt og er med neste år. Ulempen er at mange av disse ikke er fremtidsspillere, og ikke vil bli bedre. Trenerspørsmålet er også uavklart. Det neste er at vi bør være oppmerksom på et lite generasjonsskifte som kan tvinge seg fram når mange av våre etablerte spillere muligens ikke blir med videre etter 2014, eller blir eldre og mer skadeutsatt. Det positive igjen er at vi som nevnt faktisk har spillere som Gabrielsen, Ødegaard, Ohi, Ringstad, Nordermoen, Osvold og forhåpentligvis Høibråten med. I tillegg starter vi som flere nevner neste sesong med en bedre grunnbredde med spillere som Piermayer (kan bli en like viktig signering som Anders Rambekk i 2004), Mjelde og for eksempel en Friday som vil komme mer med for fullt.
Det neste er at jeg tror, hvis det skal være noen rettferdighet i eliteserien, at tålmodigheten til slutt vil seire. I psykologien snakker de om "delayed gratification". I vårt tilfelle å gi avkall på "umiddelbar" gevinst fordi vi vet at den blir enda større hvis vi venter: Spillestilen har blitt lagt om og terpet, selv om det ikke har vært den enkleste veien til suksess. Denne overgangen begynner imidlertid å avstøpe konturene av noe som faktisk kan bli solid. Den enkleste, minst holdbare og mest kortsiktige løsningen (dog nødvendig noen ganger) er litt flåsete sagt å vektlegge "Erlandsen-momenter" kontra elementer i spillet for eksempel Deila har bygget opp i Godset gjennom fem år, eller som Mons Ivar Mjelde utviklet i Brann fra 2003 (hvor de sammen med starten av 2004 lenge lå på nedrykksplass) til seriegull i 2007. I bakhodet må vi også ha utålmodigheten for at maglende resultater hos oss kommer lettere med historien vår før Haglund. I minnepinnen bør vi også ha perspektivet om hvordan situasjonen var da Haglund tok over - sammen med at denne spillestilen vi ser i dag i moderne historie er ganske "ulillestrømsk".
På den andre siden er vi avhengig av å slutte med tilfeldige baller fra spillere uten servitørføtter mot tilfeldig oppspillspunkt som ikke er oppspillspunkt. Noen ganger blir det for mye sjansing på "at det går" når det nærmest er fysiske fotballover mot at det ikke gjør det. Det vil som mange flere har nevnt hjelpe enormt med en god og sterk spiss, eller iallfall prøve å kjøre Ohi eller hva som helst i denne rollen for å skape litt forventinger hos oss supportere. Det som er fint er at den basen vi bygger spillet rundt nå sannsynligvis har størst mulighet for å styre og vinne kamper på hjemmebane med disse justeringene. En spiss er nok på lista for lengst. Jeg regner med at eneste grunnen til at vi ikke har hentet en før er at vi skal være nesten helst sikre på at det er rett mann.
Et beskrivende eksempel på hvor viktig det er å holde et "fort", er Godet som ikke vant på bortebane på år og dag, men likevel i "alles" øye ble ansett som suksess (selv med sjuende, åttende og sågar tolvte plass i serien). De hadde imidlertid et bakgrunnsteppe av energi og optimisme, som skapes hjemme. Det samme omdømme og engasjementet gjelder Haugesund. De har også svevd rundt midten de siste sesogene, men både verner om og utvikler engasjementet ved å prestere foran egne. Fellesnevneren bak dagens tabellplassering er at de har bygget suksessen ut fra å lykkes på hjemmebane, noe selvfølgelig de aller fleste gode lag har utspring fra.
Det har vært en utvikling på banen, men overhodet ikke på de to viktigste elementene nevt i innledningen. Det har ridd klubben som en mare i over et halvt tiår. Å oppleve forventningene bli drept av skuffelse på skuffelse, en følelse som bygger seg ekstra opp på hjemmebane, begynner å bli farlig og slokke for mye av gnisten hos for mange. Dermed er det ikke annet enn en naturlig forsvarsmekanisme å kjenne på at man har blitt mer likegyldig som årene har gått. Skippertakene vi gjør i enkeltkamper forsterker dessverre denne følelsen. Det var nesten godt å kjenne hvor voldsomt skuffa jeg var etter semifinalen: En bekreftelse på at jeg fortsatt kan ha like sterke følelser som før. På samme måte kan det bli over gjennomsnittet fint å kjenne på de motsatte følelsene hvis vi til alt overmål klarer å komme oss til cupfinale i 2017-ish...
Det er en rekke punkter som gjør meg usikker på hvordan neste år vil bli. Det er en fordel at vi på papiret har en solid grunnstamme som har kontrakt og er med neste år. Ulempen er at mange av disse ikke er fremtidsspillere, og ikke vil bli bedre. Trenerspørsmålet er også uavklart. Det neste er at vi bør være oppmerksom på et lite generasjonsskifte som kan tvinge seg fram når mange av våre etablerte spillere muligens ikke blir med videre etter 2014, eller blir eldre og mer skadeutsatt. Det positive igjen er at vi som nevnt faktisk har spillere som Gabrielsen, Ødegaard, Ohi, Ringstad, Nordermoen, Osvold og forhåpentligvis Høibråten med. I tillegg starter vi som flere nevner neste sesong med en bedre grunnbredde med spillere som Piermayer (kan bli en like viktig signering som Anders Rambekk i 2004), Mjelde og for eksempel en Friday som vil komme mer med for fullt.
Det neste er at jeg tror, hvis det skal være noen rettferdighet i eliteserien, at tålmodigheten til slutt vil seire. I psykologien snakker de om "delayed gratification". I vårt tilfelle å gi avkall på "umiddelbar" gevinst fordi vi vet at den blir enda større hvis vi venter: Spillestilen har blitt lagt om og terpet, selv om det ikke har vært den enkleste veien til suksess. Denne overgangen begynner imidlertid å avstøpe konturene av noe som faktisk kan bli solid. Den enkleste, minst holdbare og mest kortsiktige løsningen (dog nødvendig noen ganger) er litt flåsete sagt å vektlegge "Erlandsen-momenter" kontra elementer i spillet for eksempel Deila har bygget opp i Godset gjennom fem år, eller som Mons Ivar Mjelde utviklet i Brann fra 2003 (hvor de sammen med starten av 2004 lenge lå på nedrykksplass) til seriegull i 2007. I bakhodet må vi også ha utålmodigheten for at maglende resultater hos oss kommer lettere med historien vår før Haglund. I minnepinnen bør vi også ha perspektivet om hvordan situasjonen var da Haglund tok over - sammen med at denne spillestilen vi ser i dag i moderne historie er ganske "ulillestrømsk".
På den andre siden er vi avhengig av å slutte med tilfeldige baller fra spillere uten servitørføtter mot tilfeldig oppspillspunkt som ikke er oppspillspunkt. Noen ganger blir det for mye sjansing på "at det går" når det nærmest er fysiske fotballover mot at det ikke gjør det. Det vil som mange flere har nevnt hjelpe enormt med en god og sterk spiss, eller iallfall prøve å kjøre Ohi eller hva som helst i denne rollen for å skape litt forventinger hos oss supportere. Det som er fint er at den basen vi bygger spillet rundt nå sannsynligvis har størst mulighet for å styre og vinne kamper på hjemmebane med disse justeringene. En spiss er nok på lista for lengst. Jeg regner med at eneste grunnen til at vi ikke har hentet en før er at vi skal være nesten helst sikre på at det er rett mann.
Kommentar