Synes stopperen primært skal være god defensiv
Virker som om mange legger vel stor vekt på viktigheten av å ha en spillende stopper. Ideen med en spillende og pasningssikker stopper som skal sette spillet raskt i gang bakfra har sine klare svakheter. Det kan virke som om mange her i Norge synes at en spillende stopper som skal være igangsetter er en svært viktig dimensjon i moderne fotball. Dette fotballsynet bør ikke få dominere, og er en sikker vei til fotball med dårligere internasjonale resultater. En stopper skal først og fremst skal ha defensive kvaliteter, og at de offensive kvalitetene til en stopper er viktigst ved offensive faste situasjoner. Den gode oppspillsstopperen er derimot mindre viktig og noe som er kjekt å ha i et lag, men bør ikke være et avgjørende moment ved valg av stoppertype. En stopper skal være god til å forhindre motstanderne til å komme til farlige avslutninger. Og der bør hovedfokus alltid være.
Spesielt når motstanderne setter presset kollektivt høyt og angriper forsvarsleddet med stor intensitet vil den omstendighet at ballen i hovedsak skal innom en spillende stopper medføre for stor risiko for balltap på egen banehalvdel og med dertil ofte mange motstandere i angrips modus samtidig. Dette mens egne forsvarspillere er i offensiv modus og da gjerne i uoptimale forsvarsposisjoner. Og man bør for all del unngå å komme i situasjoner hvor stopperen med ball og som bakerste mann skal dra av spillere før han leverer fra seg ball. Sånne situasjoner har lav forventning om gunstig utfall i relasjon til risikoen man påtar seg,og bør derfor unngås helt. Det er for lite å tjene på det, men mye å tape. Så jeg synes ikke om forsvarsspill med høy risiko. Derfor er forsvarsspillere som spiller med lav risiko en velsignelse for et lag.
Derimot er en spillestil hvor en ballsikker midtbanespiller ofte går ned sentralt og gjør seg tilgjengelig som mulig første oppspillspunkt en veldig interessant spillemåte. Fordelen med at en midtbanespiller skal ha denne rollen istedenfor en spillende stopper er at man generelt da får en bedre defensiv trygghet i startfasen fremover. Flere spillere i forvarsleddet til å begynne med innebærer en mer stabil forvarsstruktur i det man begynner det offensive spillet bakfra. Synes at Guardiolas Bayern Munschen har testet ut denne spillestilen med bra resultat. De drar gjerne ned en ballsikker midtbanespiller for å sette i gang spillet bakfra, mens midtstopperne posisjonerer seg bredt og sidebackene igjen tar posisjoner som kantspillere på midten eller trekker noe inn i banen. Alle disse posisjonendringene må times riktig i forhold til press og bevegelsesmønsteret til motstanderne. I tillegg så bytter spillerne posisjoner også i de bakre rekker. Forsvarsspillet er mindre fast. Grunnstrukturen er der, men selv i det defensive posisjonspillet ønsker man i noen grad å variere. Man leter hele tiden etter måter å variere spillet på ved hyppige posisjonsforandringer. Ved at sidebackene i denne formasjonen nærmest fungerer som midtbanespillere ganske raskt i omstillingen vil kunne gi mange flere pasningsalternativer fremover uten at det fremste offensive leddet trenger å trekke så langt bakover på banen. Så lykkes selve oppspillet fra forsvarsleddet raskt til midtbaneleddet har man derfor mange spillere fremme på banen et særdeles potent angrep i anmarsj. Man forflytter spillere raskt til de ulike sonene hvor det er sannsynlig at slagene vil stå. Nøkkelen er en defensiv variasjon gitt akseptabel risiko som i seg selv gir defensiv trygghet og gevinsten vil forhåpentligvis gi seg utslag i et mer variert og uforutsigbart angrepsspill. Likevel usikker på om denne spillestilen vil passe dagens LSK utgave, da den er ytterst krevende å få til. Det krever spillertyper som med stor letthet kan innta ulike posisjoner. I perioder under Haglund fungerte Andersson bra i en slik defensiv ballhenting rolle, men ulempen var at det ofte tok for lang tid å etablere virkelig farlig angrepsspill. Og mange ganger ble en ballgod Andersson for glad i å beholde ballen i stedenfor å slå raske pasninger framover. Det er liksom en av hovedideene med denne strategien at spillet skal gå raskt framover. For en som er flink til å drive med ball passer ikke så godt fordi det da går for tregt tross alt. Så en ideell spiller i en slik rolle er en veldig god ballfordeler som evner å spille fra seg ball fort før han igjen raskt forflytter seg i posisjoner som er gunstige ut i fra spillets gang.
Virker som om mange legger vel stor vekt på viktigheten av å ha en spillende stopper. Ideen med en spillende og pasningssikker stopper som skal sette spillet raskt i gang bakfra har sine klare svakheter. Det kan virke som om mange her i Norge synes at en spillende stopper som skal være igangsetter er en svært viktig dimensjon i moderne fotball. Dette fotballsynet bør ikke få dominere, og er en sikker vei til fotball med dårligere internasjonale resultater. En stopper skal først og fremst skal ha defensive kvaliteter, og at de offensive kvalitetene til en stopper er viktigst ved offensive faste situasjoner. Den gode oppspillsstopperen er derimot mindre viktig og noe som er kjekt å ha i et lag, men bør ikke være et avgjørende moment ved valg av stoppertype. En stopper skal være god til å forhindre motstanderne til å komme til farlige avslutninger. Og der bør hovedfokus alltid være.
Spesielt når motstanderne setter presset kollektivt høyt og angriper forsvarsleddet med stor intensitet vil den omstendighet at ballen i hovedsak skal innom en spillende stopper medføre for stor risiko for balltap på egen banehalvdel og med dertil ofte mange motstandere i angrips modus samtidig. Dette mens egne forsvarspillere er i offensiv modus og da gjerne i uoptimale forsvarsposisjoner. Og man bør for all del unngå å komme i situasjoner hvor stopperen med ball og som bakerste mann skal dra av spillere før han leverer fra seg ball. Sånne situasjoner har lav forventning om gunstig utfall i relasjon til risikoen man påtar seg,og bør derfor unngås helt. Det er for lite å tjene på det, men mye å tape. Så jeg synes ikke om forsvarsspill med høy risiko. Derfor er forsvarsspillere som spiller med lav risiko en velsignelse for et lag.
Derimot er en spillestil hvor en ballsikker midtbanespiller ofte går ned sentralt og gjør seg tilgjengelig som mulig første oppspillspunkt en veldig interessant spillemåte. Fordelen med at en midtbanespiller skal ha denne rollen istedenfor en spillende stopper er at man generelt da får en bedre defensiv trygghet i startfasen fremover. Flere spillere i forvarsleddet til å begynne med innebærer en mer stabil forvarsstruktur i det man begynner det offensive spillet bakfra. Synes at Guardiolas Bayern Munschen har testet ut denne spillestilen med bra resultat. De drar gjerne ned en ballsikker midtbanespiller for å sette i gang spillet bakfra, mens midtstopperne posisjonerer seg bredt og sidebackene igjen tar posisjoner som kantspillere på midten eller trekker noe inn i banen. Alle disse posisjonendringene må times riktig i forhold til press og bevegelsesmønsteret til motstanderne. I tillegg så bytter spillerne posisjoner også i de bakre rekker. Forsvarsspillet er mindre fast. Grunnstrukturen er der, men selv i det defensive posisjonspillet ønsker man i noen grad å variere. Man leter hele tiden etter måter å variere spillet på ved hyppige posisjonsforandringer. Ved at sidebackene i denne formasjonen nærmest fungerer som midtbanespillere ganske raskt i omstillingen vil kunne gi mange flere pasningsalternativer fremover uten at det fremste offensive leddet trenger å trekke så langt bakover på banen. Så lykkes selve oppspillet fra forsvarsleddet raskt til midtbaneleddet har man derfor mange spillere fremme på banen et særdeles potent angrep i anmarsj. Man forflytter spillere raskt til de ulike sonene hvor det er sannsynlig at slagene vil stå. Nøkkelen er en defensiv variasjon gitt akseptabel risiko som i seg selv gir defensiv trygghet og gevinsten vil forhåpentligvis gi seg utslag i et mer variert og uforutsigbart angrepsspill. Likevel usikker på om denne spillestilen vil passe dagens LSK utgave, da den er ytterst krevende å få til. Det krever spillertyper som med stor letthet kan innta ulike posisjoner. I perioder under Haglund fungerte Andersson bra i en slik defensiv ballhenting rolle, men ulempen var at det ofte tok for lang tid å etablere virkelig farlig angrepsspill. Og mange ganger ble en ballgod Andersson for glad i å beholde ballen i stedenfor å slå raske pasninger framover. Det er liksom en av hovedideene med denne strategien at spillet skal gå raskt framover. For en som er flink til å drive med ball passer ikke så godt fordi det da går for tregt tross alt. Så en ideell spiller i en slik rolle er en veldig god ballfordeler som evner å spille fra seg ball fort før han igjen raskt forflytter seg i posisjoner som er gunstige ut i fra spillets gang.
Kommentar