Spillervurderinger, mai 2016

[gilbert]

Arnold har vist seg både i fjor og hittil i år som en av lagets to-tre viktigste spillere, og berga mange poeng for oss ved flere eksepsjonelle redninger i flere enkeltkamper, sist mot erkefienden med "hjemmebane" på Ullevål. Det er godt mulig at han ikke bare er Tippeligaens beste keeper, i år som i fjor, men kanskje også LSKs beste keeper på mange år, eller i det hele tatt. Hans spesielle styrke er kombinasjonen av plasseringsevne, evne til å lese spillet og forutse skudd, samt naturligvis reaksjonsevne og spenst til akkurat å nå de mest "umulige" skudd. De to første faktorene gjør ham til langt mer enn "bare" en shot-stopper.

Topp keepere er ofte høyere enn 1.86, og det er mulig at den relativt "lave" høyden er en av forklaringene på at han ikke regjerer så klart i feltarbeidet og luftrommet som en kunne ønske, men ofte velger å bokse. (Her vil jeg trolig alltid savne Emile Baron.) I det siste har han også tatt mer for seg her, og oftere tatt ballen i fast grep. Det kan også ha sammenheng med at Runar Kristinsson inntil nylig (ser nå heldigvis ut til å være slutt med) valgte å pakke straffefeltet med samtlige spillere, som gir lite rom og armslag for egen keeper, noe Arnold helt riktig har klagd over.

Arnold har lange utspark, og de er også blitt mer presise i den tida han har vært her, selv om unntak alltid vil forekomme. (Når han har ballen og vi vil holde på en ledelse kan han bli noe bedre på å drøye tida uten å provosere dommeren til å gi gult kort.) Han er relativt god på tilbakespill og også på rask igangsetting, med presise utspark og lange utkast, når det er mulig. Et lite forbedringspunkt kan være på vurderingene av når han skal rykke ut og når bli stående. Men her kommer også kommunikasjonen med forsvaret inn; her har det vært forbedring fra til dels direkte dårlig i flere kamper de siste par åra, men er fortsatt litt å hente. Det har Arnold selv erkjent foran årets sesong, at han må kontrollere kjeftinga og rope og dirigere mer konstruktivt.

Gode keepere har ofte litt ekstra temperament, med rask og høy tenning. Det har Arnold så avgjort, og det kan i blant være en liten akilleshæl. Han er blitt sendt hjem fra trening etter sammenstøt med egne spillere minst et par ganger jeg har sett og vet om. Han lot seg provosere av Mr. Brun-og-blid (som visste om dette) og mista litt konsentrasjonen i kampen mot Molde i fjor, og episoden i landskampen i Kenya nylig viser at temperamentet ikke er blitt borte. Men i hovedsak er Arnolds temperament og engasjement en stor styrke for laget og klubben, og bidrar til at han er den matchvinneren han er for LSK, og til at vi alle håper vi får beholde ham i lang tid framover.

gilbert

[gilbert]

Spillervurdering: Håkon Skogseid

Da Skogseid kom til klubben i fjor venta jeg, sikkert som de fleste, en primært defensiv back som også kunne gå inn som midtstopper. Som stopper er han hittil lite brukt, men det går sikkert bra om det skulle bli behov for det; greit å ha god dekning også her. Det jeg egentlig ikke venta var at han skulle ta en så aktiv offensiv rolle, av bygning og egenskaper var han mer midtstoppertypen. Men som kjent er kondisjon og utholdenhet den aller beste, også det beste assistent- og fysisk trener Sigurdur "Siggi" Ragnar Eyjolfsson har sett. Viljen offensivt er så definitivt til stede. Alt i fjor høst kom han på mange gode løp og fikk lagt inn eller bidratt til farlige angrep.

Selv om han ikke har noen utprega silkefot til kreminnlegg har han i år allerede bidratt med et par målgivende pasninger, og er ofte med på å skape store målsjanser. Et par gigantiske målsjanser han sjøl har fått i år viser at han har forbedringspunkter når det gjelder avslutninger, men vi får tro at det kommer. Han er på sett og vis i gang med "ny" fotballkarriere etter nesten å ha lagt opp i fjor, før Bjarmann - meget rosverdig - fikk lokka ham over til Åråsen. Innsatsen er upåklagelig og plasseringsevnen er god; han har solid erfaring bak seg fra andre gode klubber.

Et lite minus er farta, som ikke er den aller høyeste, slik at han et par ganger er både lurt og fraløpt, men erfaring og plasseringsevne skal, med enda mer kamperfaring, kompensere for dette. Når kantene foran ikke fullt ut gjør jobben sin - som Bassel Jradi og, enda verre, Arni Vilhjalmsson - og satser nesten alt på den offensive delen av jobben, andre steder enn langs linja, må han selvsagt gjøre dobbel jobb bakover. Her ligger en liten utfordring, men det er ikke Skogseids feil. Forhåpentligvis ser vi ikke så mye til Arni i denne rollen lenger, og Bassel viser bedre takter defensivt, selv om han fortsatt kan bli bedre (blant annet når kondisen bør nærme seg LSK-nivå).

Alle fire (fem) i backrekka har nå en solid høyde (1.85/1.86, Kippe 1.94), også Skogseid. (Andrevalgene som backer er lavere, mer "vanlig" backhøyde, Falkeborn 1.82 og Rindarøy 1.72.) Det burde derfor være en grei oppgave å demme opp for dødballer imot, som vi ikke har vært gode til - her mangler nå både litt på kommunikasjon og litt på tøffhet, men ikke spesielt fra Skogseid. Det bør også være potensiale for flere dødballmål fra dette laget og særlig fra denne backrekka; her bør Skogseid også kunne bidra med dødballmål.

Alt i alt var dette en meget god signering, som også bidro til å skape litt bedre balanse med alder og erfaring i laget. Skogseid har bare kontrakt ut 2016. Da jeg snakka med Bjarmann tidligere i år fikk jeg bekrefta at han "snakker med" flere, da først Mikalsen, som nå har forlenga. De neste på lista bør være Skogseid og Malo Martin (og naturligvis Lundemo, som bør velge LSK også av hensyn til videre karriere). Snarest mulig.

gilbert

[gilbert]

Spillervurdering: Martin Filip Falkeborn

Vi har ikke sett så mye av "Filip" i tellende kamper enda, så denne vurderinga er naturligvis svært foreløpig. Selv hadde jeg store forventninger til Falkeborn etter at Magnus Powell skrøyt uhemma av ham da han var noen dager på prøvespill i fjor høst. Han skulle være en ny Christoffer Andersson, hvis jeg hørte på Powell, opp og ned langs sidelinja hele kampen igjennom. Alt på treningene kunne en se at han hadde stor innsatsvilje, driv og fart offensivt. Powell mente han var aktuell på alle plassene i forsvarsrekka, men opplagt mest som høyreback.

Etter å ha sett ham i vinterens treningskamper ser det, foreløpig, ut som om han er klart bedre offensivt enn defensivt. Det ble til tider veldig åpent bakerst, så offensiv som han var i et par treningskamper. Det som også ble helt tydelig i treningskampene var at motstandere ofte ikke hadde andre valg enn til dels stygge fellinger for å stoppe en så ivrig og rask offensiv back. Jeg begynte å frykte at han ville få en alvorlig skade alt før sesongen var starta. Denne tendensen til å bli felt stygt og ofte har bare fortsatt i treningskamper, cup-kamper og andrelagskamper. Det viser selvsagt for et farlig våpen vi kan ha på høyresida, men er også litt foruroligende: Får han - og vi - noe effekt ut av dette talentet, eller blir han langtidsskada?

Forhåpentligvis klarer trenerne (Runar, og Siggi, med ansvar for fysisk trening og for andrelaget) å coache ham - og medspillerne - slik at vi kan få resultater av dette utvilsomme offensive potensialet. Samspillet mellom Falkeborn og Brenden på høyresida i andrelagskampen mot A-Høland sist var lovende. Her var også forsvarsarbeidet noe bedre - mot tredje-divisjons motstand. (Hele kampen (!) ble lagt ut på rb.no, for de som ikke fikk sett den i hallen, blant annet jeg.) Vi har altså en potensielt meget farlig offensiv back i Falkeborn, men bør nok regne med at Skogseid, med større defensiv sikkerhet og langt større rutine og erfaring, er førstevalget på høyrebacken.

gilbert

I morgen: Marius Amundsen

[gilbert]

Spillervurdering: Marius Amundsen

Etter at Marius kom tilbake til klubben tok han relativt raskt nivået og har stadig utvikla seg videre, selv om Runar og Siggi mener og har sagt til ham at han er en bil med fem gir, men hittil bare har brukt fire. Siden Marius kom først på høsten 2014 og hadde spilt få kamper, var han en av to store positive overraskelser i stallen (sammen med Mohamed Ofkir) for det nye trenerteamet, sa Runar alt tidlig i 2015.

Farta er avgjort en av hans sterkeste sider, noe som har supplert Kippe godt. Hodestyrken er kanskje ikke på Kippes nivå (forskjell på 186 og 194 cm), men han har vist seg som en tøff motstander for de hodesterke spissene som har søkt opp hans rom heller enn Kippes. Framfor alt har han vist seg som en meget duellsterk spiller i klassisk LSK-stoppertradisjon, med en rekke herlige taklinger som har vakt fortjent jubel på tribunen og respekt blant motstandere og medspillere. Plasseringsevnen og vurderingene er på godt TL-nivå, men kan, med enda mer erfaring og selvtillit, fortsatt bli enda bedre.

Marius er god med ballen i beina, uten å være noen helt topp "spillende" stopper, men det er mulig at dette er en del av det femte giret han ikke har brukt så mye enda. Det gjelder iallfall forsøkene på langpasninger og crossere framover, som burde være mulig å forbedre, for en mann langt yngre og med mer utviklingspotensiale her enn makker Kippe. Han prøver nå oftere enn tidligere å ta med seg ballen framover, noe som også kan utvikles bedre og bør oppmuntres videre.

Det bør også være potensiale for flere dødballmål fra Marius Amundsen; han skårte en del mål da han var i eksil i naboklubben fra postnummer 2010, blant annet ett mot oss i en treningskamp i 2014.

Tippeligaen får stadig færre lokale spillere, og de som kommer fram og opp til A-lagsnivå blir ofte raskt borte. Fugla har vært særlig utsatt for dette i de siste åra, blant annet på grunn av anstrengt økonomi (Stian Ringstad, den andre Marius, Kristoffer Ajer, sønnen til Tom Gulbrandsen, etc). At vi likevel har tre Romerikinger i eller nær 11'ern per dags dato, og flere spillere som har vært her fra tidlig junioralder, er godt å se. Marius Amundsen er én av dem, og i tillegg ekte Lillestrømgutt. Framtidig kapteinsemne? Kanskje.

gilbert

I morgen: Frode Kippe

[gilbert]

Spillervurdering: Frode Kippe

Frode Kippe har spilt 358 seriekamper for LSK og "er" Lillestrøm, både utad og innad. Han er en klubblegende av en type som blir mer og mer sjelden i norsk toppfotball. Kanskje er han for beskjeden til å være den perfekte kaptein, men likevel er han den ubestridte autoriteten innad i laget, og slett ikke bare pga alder og ansiennitet. Frode hadde faktisk ganske god fart da han kom til klubben som 19-åring i 1997 (!), noe som henger sammen med god spenst til å være 194 cm; han har da også hoppa over 100 m på ski. Spensten og høyden gir ham nær uovervinnelig luftstyrke i hodedueller, både i eget og motstanders straffefelt.

I den første, korte perioden i LSK spilte Frode også fast på U21 (27 kamper) og tok EM-bronse med ungdomslandslaget i 1998. På A-landslaget har han, siden han "bare" har spilt for LSK og ikke for en av de klubbene NFF og landslagstrenerne anser som fine nok, bare fått 8 relativt ubetydelige kamper, selv om Hareide selv ved en anledning sa at Frode er bedre med ballen i beina enn han sjøl tror.

Etter å ha spilt fotball på høyt nivå i tjue år kan han ikke lenger beskyldes for å være rask, men kompenserer for det med erfaring og plasseringsevne, godt samspill med stopper, back og keeper og en frykta duellstyrke. Hans kanskje beste år kom så seint som i 2010, da han spilte hvert eneste minutt (om jeg ikke husker feil), første år uten karantener; Frode fikk lenge frispark mot og gule kort av dommerne nærmest på mistanke og pga høyden og duellstyrken - og LSK-drakta. Det året skårte han også sju mål.

De siste åra har alderen unektelig gjort at Frode må bruke mye tid og krefter på restitusjon og å holde kroppen i form, men så seint som i 2014 kunne en se at han fortsatt utvikla seg som spiller. En ting er at han, kanskje med litt flaks og tilfeldigheter, briljerte teknisk med et mykt nedtak, demping/triksing og en følsom pasning til en skåring av Palmi på "halvbrasse" etter frispark inn i motstanderens sekstenmeter. Men samme året skårte han også, noen kamper seinere, uten å bli avblåst for offside, aleine med keeper i bakrommet på Lerkendal. I 2014 fikk vi også se en endelig slutt både på de lange, håpløse pasningene mot en Sundgot som ikke lenger spilte på A-laget, og på at Frodes suverene hodestøt ikke bare føyk langt, men retningsløst, inn på motsatt halvdel.

De to siste åra har Frode vært en solid kontinuitetsbærer og et mektig defensivt våpen å stole på i kamper mot lag med hodesterke spisser; i en del andre kamper kan det være både riktig og nødvendig å la Frode hvile og pleie kroppen og formen. Likevel synes jeg det må kreve lite hjernevirksomhet for Runar og Torgeir å tilby Frode en ny ett-årskontrakt alt nå.

(Har jeg utelatt noe viktig eller skrivi noe feil her, regner jeg med at Frodes storebror påpeker og retter opp dette, når som helst på døgnet ..)

gilbert

I morgen: Michael Jakobsen

[gilbert]

Spillervurdering: Michael Jakobsen

"Mikal" Jakobsen har, litt som Martin Falkeborn, vært her såpass kort tid at vurderinga må bli litt foreløpig og avventende, men han har alt spilt flere kamper fra start, til forskjell fra Falkeborn. Michael kom til klubben som en erfaren, godt etablert, venstrebeint midtstopper med en sterk fotball-CV fra spill i flere klubber, også godt over TL-nivå. Forventningene var til en rutinert, rask og ballsikker midtstopper; samtidig var det spørsmål om hvorfor han, hvis han fortsatt holdt nivået, kunne komme til oss.

Etter innsatsen hittil kan vi konstatere at han opplagt var nokså kamprusten, og naturligvis heller ikke godt samspilt med resten av laget etter bare få dagers trening, i de første par kampene. Men ganske fort har han spilt seg opp, klart og overbevisende, og har vist seg seg som trygg i plasseringene, med god ballbehandling og fortsatt brukbar fart, selv om han nok ikke har samme hurtigheten som i yngre glansdager. Duellstyrken fra en så erfaren spiller er som venta solid, og hodestyrken er bare en svakhet om det er Frode Kippe som er standarden, ellers er det helt OK. Med mer spilletid og kamperfaring i tippeligaen vil han trolig bli bedre og bedre. Som alternativ til og avlastning for Kippe er han nær perfekt; i kamper der motstanden ikke krever ekstrem hodestyrke, men heller god ballbehandling og raske bein, er han et godt valg.

Et lite pluss er at han, som venstrebeint spiller med lang rutine og erfaring, sikkert også kan spille venstre back i et knipetak. (Men her har vi jo primært Ole Martin Rindarøy, som jeg ikke kommer til å vurdere nærmere, dels fordi han har spilt lite hittil, utover å få vist sitt åpenbart store talent, også som kantspiller. Dessuten er vel Rindarøy neppe med oss neste år.)

Et minus med Jakobsen, når en ønsker å bygge lag over tid, er kanskje at han bare er til låns. Hvis han ikke er aktuell for lengre LSK-karriere, og alderen taler nok litt imot ham her, er ikke dette noe stort minus. Det kan heller ses som et (nytt) eksempel på god scouting og en grei (og rimelig) anskaffelse fra Bjarmann og klubben. Han fyller dermed en plass i stallen mens vi leiter etter en noe yngre, mer langsiktig erstatter for en Frode Kippe som unektelig snart er i nedtrappingsfasen.

gilbert

Seinere i kveld (siden lørdagen "glapp" med Forumet nede): Simen Kind Mikalsen

[gilbert]

Spillervurdering: Simen Kind Mikalsen

Simen Kind (uttalt "kjinn" ifølge Simen sjøl på lsk.no) Mikalsen har etablert seg som en solid og pålitelig venstreback med stor innsatsvilje og god fart og driv framover. I år han han allerede to mål (ett nesten ferdigskåra og ett heldig på en keepertabbe) og to målgivende. Han har kanskje ikke like høy fart, god teknikk og venstrefot som forgjengeren Stian Ringstad, men mens Stian ofte kunne være nølende og ubesluttsom, er det lite nøling framover fra Simen, som veldig gjerne kommer på overlapp eller vil inn i seksten. Venstrefoten er god til både innlegg og avslutninger, klart bedre enn Skogseids på høyresida (men Skogseid har likevel kommet til muligheter og har også notert to målgivende hittil i år).

I starten av LSK-karrieren forekom det at han lot seg lure defensivt, for ivrig til å ruse eller ikke helt oppmerksom og lurt av raske spillere (av Brændsrød et par ganger i samme kamp i 2014, mot et lag som skal forbli navnløst). Med fast plass og mer erfaring er det blitt mye bedre. Nå er svakhetene mer ved innlegg og dødballer. Der har det glippi i markeringene for Simen et par ganger, også helt nylig. Til gjengjeld har han flere ganger kommet inn fra sida og takla angripere som trodde de var aleine med Arnold, klokkereint, uten minste mistanke om å forårsake straffe.

I likhet med Skogseid, og resten av backrekka, har han god høyde til å være back. Det stiller krav til forsvarsarbeidet i lufta, og skaper forventninger om flere dødballmål, som vi bør kunne vente fra hele laget, ikke minst forsvarsrekka. Høyden gjør også at han er et opplagt alternativ som venstrebeint midtstopper, og en mulig erstatter for Kippe når hans "aldersgrense" nås om ikke veldig mange år. Klubben skal etter sigende ha tenkt i de baner alt da han ble henta fra Øvre Romerike, og tatt med i kontrakten at han også kan brukes som stopper, selv om han kom hit med like mye kantspiller- som backerfaring; en nyttig og allsidig spiller.

Som lokal spiller fra Romerike kan han, med spillere som Marius Amundsen, Jørgen Kolstad, Emil Ødegaard og yngre lokale som stadig banker på, kanskje utgjøre en fast stamme i LSK-laget framover. Talenter og spillere vi henter fra andre deler av Norge og fra Afrika, blir raskere solgt eller går videre. Simen kan, i konkurranse med blant andre Marius Amundsen, i denne sammenheng også være et mulig kapteinsemne om ikke så mange år.

gilbert

Torsdag (siden jeg er ute og reiser): Bassel Jradi

[Stray Cat]

Spillervurderinger, mai 2016

Med gilberts tillatelse samler vi spillervurderingene hans i en egen tråd.
De er fortsatt å finne i spillertåden etter ønske fra samme skribent.

Stray Cat (mod)

[gilbert]

Spillervurdering: Bassel Zakaria Jradi

Da det ble kjent at Runar ønska seg Jradi på lån fra Strømsgodset ble det straks spørsmål om hva en som ikke var god nok for Godset kunne tilføre oss. Det spørsmålet ble kjapt besvart alt i første omgang mot Newcastle i Estepona (Marbella), der Jradi viste seg som en rask, kreativ og initiativrik spiller - særlig god offensivt. De neste treningskampene bekrefta dette, både på venstre og høyre kant, men da Mohamed Ofkir ble klar etter operasjonen spilte Jradi typisk på høyre. Vi så dermed ut til å kunne spille med to gode kanter, selv om det også var tydelig at Jradi hadde svakheter defensivt. Naturlig nok begynte vi nå å frykte og å vente at Godset ville hente ham tilbake, om han fortsatte med like godt spill.

Det gjorde han ikke da alvoret og seriekampene begynte, og de defensive svakhetene kom nå enda tydeligere fram. Bassel trives best i en fri rolle, med ikke så tungt defensivt ansvar, trekker for fort og for ofte innover, til tider over på motsatt side, og inn i seksten. Han etterlater en stor åpning på høyresida vår, og setter Skogseid i knipe. Noe av de defensive problemene henger også sammen med at han opplagt var dårlig trent, en av de med svakest kondisjon i stallen; Runar bør og må derfor bytte ham ut tidlig i andre omgang. Når Runar setter ham opp sammen med en Ofkir som fortsatt har litt å lære defensivt, og med en Martin som mister ballen for lett og for ofte, kan selv ikke Bonke Innocent hindre at midtbanen vår blir overkjørt og gjennomløpt.

Samtidig har Bassel avgjort skjerpa seg defensivt, noe blant annet bortekampen mot Odd viste, stortrives hos oss, og vil ikke tilbake i denne sesongen om Godset skulle ringe. (Faren er vel ikke så stor for det etter kampen i Drammen ...) At han skaper mye og bidrar med både mål og målgivende er helt klart. Om Runar kan bruke ham riktig kan han bli en viktig spiller for oss resten av sesongen. Det er ikke mange spillere vi har hatt - eller har - som skårer mål utafra seksten, eller like pene, som de mot Odd og i hjemmekampen etterpå. Jradi sier sjøl han trener mye på og har skårt flere slike mål; kanskje var det det de hadde hørt og ville se da Runar og Torgeir dro på Godsets andrelagskamper for å se Jradi. Hvis han viser samme innsats, engasjement og motivasjon også defensivt kan det selvsagt være aktuelt å tenke på å få ham med oss også etter denne sesongen.

gilbert

Neste gang: Erik Næsbak Brenden

[gilbert]

Spillervurdering: Erik Næsbak Brenden

Brenden har fått lite spilletid, dels pga skade, og vurderinga blir derfor svært foreløpig. Det er et betydelig sprang fra Nybergsund til tippeligaen, og litt tid må nok derfor påregnes for at han skal ta overgangen og nivået, men innsatsen i treningskamper og andrelagskamper ser lovende ut. At han alt er 22, kan både være en fordel og en ulempe, men litt mer erfaring, treningsmengde og modenhet enn 19-åringer taler nok for det meste positivt: På beep-testene på første trening i år, og vel også siden, var han blant de tre-fire beste, så på kondisjon ser det ikke til at overgangen til et mye høyere nivå blir særlig vanskelig. På treninger med resten av laget henger han godt med i tempoet, så vidt jeg kan bedømme.

Han har god fart, jobber godt defensivt og er villig framover. Ballbehandlinga er god, uten at han kan sies å være noen stor tekniker eller driblefant. Tidligere har han spilt både kant og spiss, og han har en meget god skuddfot. Hittil har han mest vist seg fram ved å være på rett plass til rett tid inne i seksten, en viktig og undervurdert egenskap. I andrelagskamper har han funnet en bra arbeidsdeling med Martin Falkeborn, der det passer godt at Brenden har god kondisjon og jobber godt defensivt, siden Falkeborn, som back, har sine sterkeste sider offensivt. Jeg synes Erik Brenden snarest bør få noe lengre innhopp (minst 15-20 minutter) som kant, særlig når/hvis Ofkir eller Jradi begynner å bli slitne og strever defensivt.

gilbert

Neste gang: Jørgen Kolstad

[gilbert]

Spillervurdering: Jørgen Kolstad

Jørgen Kolstad er et strålende eksempel på en egenutvikla spiller, som viser at klubben har en langsiktig plan og mening, iallfall med rekrutteringa, der fart, teknikk og spilleforståelse har vært lagt vekt på helt siden A-laget selv spilte en litt annen slags fotball under Erlandsen.

Som det framgår av tidligere innlegg i denne tråden kom Jørgen Kolstad med en rekke gode egenskaper og ferdigheter fra egen juniorstall, og slo solid igjennom på A-laget i fjor, med tre skåringer og mye spilletid i flere roller, særlig på høyrekanten. Han har både fart, utholdenhet, teknikk og overblikk, gode pasninger og en god skuddfot, kanskje to. En liten bekymring flere av oss hadde i fjor, var om han ble for lett i duellene, men også der tok han store skritt og ble solid i forsvarsarbeidet når han var på kanten, og nesten en ballvinner når han spilte sentralt. Til forskjell fra Krogstad, som, i likhet med de fleste andre 19-20-åringer, begynte bra, men ikke holdt samme nivå en hel sesong, klarte Kolstad stort sett å opprettholde og dels videreutvikle et godt spill det meste av sesongen.

Selv om Runar mest brukte ham på kanten(e), har han på junior mest spilt sentral midtbane eller hengende spiss, og er et klart alternativ i begge de rollene. Dersom Lundemo skulle bli borte bør han vurderes som ett av alternativene i denne rollen, som er en klar nøkkel for at LSK skal kunne bygge opp et eget spill og bevare litt mer av "arven fra Haglund" enn vi har klart i det siste. Det forutsetter imidlertid at han igjen får spilletid og tillit også i midtbanerollen, som det var vært mindre av i år, foreløpig. Selv om Runar opplagt har ham høyt på blokka, og blant annet gir ham dødballansvar (etter Martin og Lundemo) når han er på banen, tror jeg det kunne være klokt å bruke ham noe mer, både på kant og sentralt, blant annet som alternativ til Martin. Jørgen har ikke Malo Martins erfaring, men er likevel et tryggere valg og bedre til å holde på ballen; framfor alt må vi ta vare på og videreutvikle et så opplagt talent med tanke på den aller nærmeste framtida.

gilbert

Neste gang: Bonke Innocent

[gilbert]

Spillervurdering: Bonke Innocent

Det er sjelden prøvespillere gjør et godt inntrykk på de andre spillerne før det er gått mange dager. Bonke Innocent er et av de få unntakene blant ganske mange prøvespillere de siste fire-fem åra. Spillerne som var i stallen så straks, og sa tydelig fra om, at 17-18-årige Bonke var et stort talent, noe de bare er blitt mer og mer overbevist om og har sett utvikle seg. Som tråden over viser, var forventningene store også blant supporterne alt for et par år siden. Vi kan nå fastslå at meget store forventninger for det meste allerede er oppfylt, raskere enn de fleste torde håpe. Her må klubben, ledelse og trenere, få litt skryt for å ha tatt vare på talentet med god spillerutvikling og riktig matching og coaching; det er slett ikke automatikk i at alle talenter blomstrer så raskt og effektivt. Bonke er nå blant våre aller viktigste spillere, noe karantenen han avtjente mot Godset blant annet viste.

Han har det meste - og litt til - av det en ønsker seg av en sentral, defensiv midtbanespiller: Hurtighet, duellstyrke, utholdenhet, innsatsvilje, stabilitet, plasseringsevne og rekkevidde. I tillegg har han bra overblikk og orienteringsevne, og i år har pasningene framover blitt mye bedre, og gir en ny offensiv dimensjon til hans - og vårt - spill. Han er nå den nær perfekte makker til en midtbanedirigent som Marius Lundemo. Jeg ser ikke helt hvilket lag i Tippeligaen som har en klart bedre midtbaneduo.

Mens han i fjor fortsatt viste noen klare juniortakter, kunne miste ballen i farlig posisjon, brukte for lang tid og altfor lett kunne pådra seg frispark og gule kort, ble dette gradvis bedre utover sesongen, og er i år ikke verre enn en må regne med for en spiller i hans rolle. Gutten er bare tjue år! Tjue år!

De tre store spørsmålstegna en må stille ved Bonke er

- Hvor lenge får vi beholde ham i klubben?
- Hvor mye får vi får ham (kontrakt ut 2018)?
- Hvem kan erstatte en slik spiller?

Svara på de to første henger sammen, enten beholder vi ham enda ett år eller kanskje to, eller så får vi en bra sum for ham. Svaret på det tredje og siste spørsmålet kan kanskje være å finne i neste spillervurdering:

I morgen: Sheriff Sinyan

[gilbert]

Spillervurdering: Sheriff Sinyan

Sheriff er rykende fersk på A-laget, men siden jeg har sett en del av ham allerede på junior- og andrelaget, tar jeg likevel en foreløpig vurdering også av ham. En spesiell grunn til det er også at det ikke er helt usannsynlig at han kan få en rolle som mulig erstatter for Bonke Innocent, hvis han skulle bli solgt.

Sheriff har, som mange av oss har sett, flere av de samme egenskapene som Bonke. Han har fart, ro med ballen, overblikk og duellstyrke, samt gode pasninger og et godt skudd. Foreløpig har jeg ikke sett nok til å vurdere rekkevidde og utholdenhet, uten at jeg har sett noen bestemte svakheter her. Sammenlikna med Bonke er han kanskje noe mindre av en betongblokk å møte i dueller, men til gjengjeld kan han virke som en litt mer teknisk, elegant og ballsikker spiller (?). Han har naturligvis en betydelig overgang og bratt læringskurve til langt høyere tempo i spillet og større alvor når han går fra junior og andre- og tredjedivisjonsspill til tippeligaen, en overgang Bonke har tatt imponerende raskt. Store sko å fylle, i så fall. Men det er ikke helt utopisk å tenke seg at tidligere junior-kollega Jørgen Kolstad og Sheriff kan være en mulig midtbaneduo om et år eller to dersom både Bonke og Marius Lundemo skulle forsvinne.

En mulighet for Sheriff kan også være midtstopper; både i fjor og forfjor sleit andrelaget med duellstyrken og hodestyrken i egen boks mot lag med eldre og større spillere, og Sheriff ble, med litt blanda erfaring, en del brukt som stopper. Jeg tror vel egentlig han vil være best som sentral midtbane, men fotballtalentet er såpass allsidig at han kan vurderes også i andre roller. Innhopp og spilletid i treningskamper og cup hittil i år har definitivt vært lovende, men vi må være noe tålmodige og han må matches fornuftig; også Bonke sleit med en del "juniorfeil" i sitt første år i fjor.

gilbert

Neste gang: Marius Lundemo

[gilbert]

Spillervurdering: Marius Lundemo

Marius Lundemo kom til LSK som 19-åring fra 2. divisjonsklubben Bærum, etter å ha vært i søkelyset også tidligere. Enkelte hadde meget store forventninger, mens de fleste lurte litt på om det var realistisk å vente at han kunne slå igjennom på tippeliganivå nærmest direkte fra 2. divisjon. Det var det. Lundemo har en lang rekke egenskaper og ferdigheter som minner en god del om en betydelig eldre (men også skadeutsatt) nøkkelspiller, Johan Andersson (som nå kanskje - eller kanskje ikke - endelig har funnet ut av skadeplagene, og kanskje - eller kanskje ikke - vil kunne spille noe for gamleklubben Stabæk).

Marius tok nivået imponerende raskt, og viste seg fram med ro, overblikk, rekkevidde, pasningsstyrke og innsats, samt brukbar kondis alt i de første kampene. Noen "juniorfeil" forsvant raskt (ikke følge mannen sin), og rykter om at han var temposvak og ikke hadde den beste nærteknikken ble avkrefta; farta er mer enn god nok, og også teknikken, om han kanskje ikke er på Johans nivå - men hvem er egentlig det? Han har framfor alt en sjelden kombinasjon av defensiv trygghet og ro med ballen samtidig med overblikk, driv med ballen, pasningsstyrke og skuddstyrke. I Bærum hadde han vel 10 mål på 26 kamper - rett nok i 2. divisjon.

Lundemo har helt tydelig vært litt skuffa og irritert over seg sjøl over ikke å ha skårt flere mål, og særlig på langskudd og frispark, for LSK. Han har derfor dels prøvd på litt for ambisiøse langskudd noen ganger, men spesielt er det typisk for hans helprofesjonelle holdninger at han nesten alltid er den som står igjen etter treninger og øver ekstra på langskudd og frispark. Gang etter gang. Lysten til å bidra mer direkte med mål var nok også noe av bakgrunnen for at han var klart frista av tilbudet han og LSK fikk fra IFK i januar i fjor, der han ble forespeila en mer framskutt posisjon på banen i IFKs spill. Han klagde og surmulte ikke i det hele tatt over at den overgangen ikke ble noe av, og er også ellers en meget sindig ung mann med beina på jorda, som verken klager mye, eller på den andre sida tar av og jubler voldsomt i medgang. Han har tatt de urovekkende mange og langvarige skadeproblemene med imponerende tålmodighet, og jobber alltid godt, langsiktig og systematisk.

Før sesongen egentlig var begynt i fjor så det meget lovende ut, blant annet i en utrolig god treningskamp mot Mjøndalen. Han ble også i treningskampene da, og noen ganger siden, prøvd i en mer framskutt rolle som hengende spiss, men både Marius sjøl, Runar (og vi forumekspertene) og klubben ser vel nå ut til å mene at Lundemo, i kombinasjon med Bonke, er best sentralt. At en endelig fant ut av vinterens skadeproblemer, var en stor og god nyhet, selv om det er bekymringsfullt at han i mange år har vært relativt skadeutsatt, for flere typer skader og belastninger. (Et perverst håp fra supporterne kan kanskje være at det holder interesse nede fra andre klubber, mens vår snart hjemvendte lokale trollmann og medisinmann Geir får orden på Marius ....)

Etter at han begynte å spille igjen, ser det absolutt lovende ut, selv om det opplagt er en god del igjen til toppnivået og det fulle potensialet. Bekymringa nå er selvsagt om denne spillervurderinga er totalt verdiløs noen dager etter bortekampen mot Sogndal 29. mai, da Marius skal avgjøre hva han gjør framover, etter 2016. Det er vel liten tvil om at supporterne her på forumet nesten uten unntak krysser fingra og ber til alle guder en måtte tru på om at Marius har beina på jorda, viser fornuft, langsiktig tenkning og skriver ny kontrakt, gjerne ut 2019.

gilbert

Neste gang: Mohamed Ofkir

[gilbert]

Spillervurdering: Mohamed Ofkir

Noen av oss hadde sett Ofkir på junior- og andrelag i et par år, der han ofte viste rykk, innsatsvilje og teknikk i høy klasse, både som kant, mest på høyre som jeg så, og som spiss. Her må vi huske at han kom fra et belasta og tvilsomt fotballmiljø i sin forrige klubb, og at det derfor kanskje var et visst grunnlag for ryktene om litt uprofesjonelle holdninger. Likevel var de ansvarlige for yngre spillere veldig oppmerksomme på talentet. Spesielt etter juniorfinalen mot Brann høsten 2014, der "Moa" (VÅR Moa) var den dominerende spilleren, og der vi tapte finalen da han måtte tas ut av medisinske grunner, var han et opplagt talent å følge.

Runar Kristinsson er, så vidt jeg forstår, henta inn som trener primært pga navnet som tidligere LSK-spiller med høy stjerne, og at han er kompis med Bjarmann. Bjarmann prøver vel å dekke over dette ved å si at Runar også skal være god til å få fram yngre spillere, noe vi uten penger sårt trenger, og for så vidt har prøvd på med en viss suksess i flere år og under flere trenere. Iallfall fortjener vel Runar litt kreditt for å ha tatt Moa fast med på A-lagstreninger etter å ha sett ham på en - 1- juniortrening. Han ga dessuten Moa tidlig tillit både i treningskamper og tellende kamper, før ankelskaden. I de kampene så de fleste hvilket talent vi her hadde. Runar og iblant utskjelte Bjarmann (og styret) ga deretter Moa stor tillit, som han trolig alltid kommer til å huske, ved å tilby ham A-lagskontrakt - i skadeperioden. En kontrakt som raskt ble forlenga - til ut 2018.

Det var slett ikke gitt at Ofkir ville fortsette direkte der han var før skaden fra dag en. Men det gjorde han - og vel så det. Noen (kan det blant annet være Runar?) må i første halvdel av 2015 også ha fått langt mer profesjonelle holdninger, til trening og innsats, og til defensiv jobbing, inn i Moa. Iallfall slo han til så til de grader at publikum og supporterne nesten ikke savna eller kunne huske hvem som spilte venstre kant før, og nylig var solgt. Fortsatt vil han som unge spillere flest, variere en del, og fortsatt har han en del å gå på når det gjelder både defensiv jobbing og skudd og avslutninger, men målkontoen er nå åpna, og målgivende har han stadig servert og vil fortsette å servere. Innsatsviljen er det ingen ting å si på, og fintestyrken har snart "hele verden" sett på YouTube. Moa Ofkir er uten tvil et av våre farligste våpen, med evne til å gjøre det lille viktige ekstra som kan åpne forsvarslinjer og avgjøre kamper.

Det vil iblant være riktig å matche unge spillere litt mer forsiktig enn de etablerte, ut fra skadeforebygging (og Moa har hatt en del skader) og selvtillit. Det kan være at det er det Runar og trenerteamet har gjort i de siste par kampene, i så fall fornuftig. Om det er en tendens til at Runar setter opp laget med de eldste først, er jeg litt i tvil om, men at Moa bør brukes, gjerne før Erling og Malo Martin, så mye han kan tåle, er jeg ikke i tvil om. Igjen er spørsmålet dessverre kanskje hvor lenge vi har råd til å beholde et slikt stortalent, publikumsmagnet og fargerik profil - jeg håper selvsagt lengst mulig.

gilbert

Neste gang: Malaury Martin

[gilbert]

Spillervurdering: Malaury Martin

Malaury ("Malårii") Martin, kalt "Malo" av medspillerne, ble da han kom hit fra Sandnes Ulf i fjor mottatt med stor interesse og forventninger fra de fleste, men også noen ubesvarte spørsmål. Spørsmål om bråket i Sandnes og spillerens lojalitet og tilpasningsevne ble raskt lagt bort; Malo har glidd godt inn i laget og har fått en stjerne i boka både hos medspillere og publikum for innsatsvilje og entusiasme. I kampene i fjor høst og i treningskampene i vinter kunne det se ut som om vi kanskje hadde fått en midtbanesentral til å styre spillet, en som iallfall et stykke på vei kunne erstatte Johan Andersson (som om det var mulig) og være et alternativ til en skadeutsatt Marius Lundemo - en Lundemo vi kanskje ikke fikk beholde særlig lenge.

Malo Martin hadde bedre kondisjon enn mange frykta (etter skader og lite spilletid) da han kom, og har trent seg opp til å være en av de med best utholdenhet i troppen, et godt tegn og bevis på profesjonelle holdninger. Derimot har han ikke akkurat høy fart, særlig ikke på de første meterne, selv om han har godt driv framover når han tar initiativ med ballen. Hans sterke sider er avgjort på det offensive, der ingen kan nekte for at han jamnt og trutt bidrar med målpoeng, både mål og målgivende, og den ofte like viktige tredjesiste pasningen. Dødballfoten er som regel ganske god, til tider eminent, men, som Malo generelt, høyst variabel. Han er så avgjort en fargeklatt, en kreativ og litt uforutsigbar spiller, som vil ha ballen, vil gjøre noe med den og er god til å sette opp og spille fram medspillerne.

Malos svakheter var synlige fra ganske tidlig i LSK, men ble veldig tydelige tidlig i seriekampene: Hans franske "nonchalanse" (eller rett fram: slurv) gir for mange farlige balltap på vei framover på egen banehalvdel. Kombinert med at han mangler litt fart gjør dette at han mister ballen for lett, og pasningene framover er ikke presise nok. Da hjelper det ikke at han er raskere med ballen og spiller mer framover enn Johan. For en midtbanesentral kreves mer ballsikkerhet. Dette ble tydelig for alle, også for Runar, ganske tidlig i årets kamper. Da Marius Lundemo ble klar for spill etter skader og operasjon var det klart for han og Bonke som midtbaneduoen, mens Malo ble vurdert som bedre i en framskutt, offensiv posisjon.

Det er store sprik i hvordan supporterne ser på Malo, og det skyldes at det er store sprik i ferdighetene hans. Han er en engasjert, positiv, innsatsvillig og til tider teknisk og taktisk briljant spiller, men frustrerende ujamn. Som sentral midtbane mister han ballen for lett og er altfor ofte langt ute av posisjon, i sine forsøk på å være "overalt" og bevege seg kreativt og uforutsigbart. Samtidig er han uten tvil et stort aktivum for laget med sin entusiasme, og bidrar naturligvis framfor alt med mange målpoeng. Runar (og enhver annen trener) har derfor en betydelig utfordring med å bruke ham på rett plass og rett måte, og å få ham til å jobbe med de punktene som kan forbedres. Malo er et godt valg som hengende spiss, og kan også spille kant. Problemet her er at han ikke kan regne med noen fast plass i 11'ern, så lenge vi har Fred og Erling som de opplagte to på topp, og to gode kanter i Ofkir og Jradi. (Det er selvsagt høyst sannsynlig at vi kan miste minst en av disse i løpet av sesongen.)

Min vurdering er at Malo er en meget nyttig spiller i en to-tre offensive roller (kant, hengende). Han bør få tilbud om forlenga kontrakt, ikke minst fordi vi fort kan miste en eller flere nøkkelspillere i akkurat de rollene, selv om han per i dag ikke ville vært i min første-11'er. Men han er den som er nærmest, sammen med Jørgen Kolstad.

gilbert

Neste gang: Arni Vilhjalmsson

[gilbert]

Spillervurdering: Arni Vilhjalmsson

Arni Vilhjalmsson skårte 10 mål på 20 kamper i sin islandske klubb. Fra videoer og andre kilder kunne en (blant annet Hsft) se at hans sterke sider var som avslutter, goalgetter, måltjuv heller enn som tilrettelegger. Han brukte fysikken sin i dueller, og skårte med begge bein og på huet, men mest innerst i boksen, på rett plass til rett tid.

Da han ble kjøpt til LSK på en treårskontrakt (ut 2017) var han ikke vant til treningsmengdene, og fikk i tillegg en lyskeskade som gjorde at han ikke spilte noe særlig for A-laget før på høsten. I høstkampene skårte han derimot flere mål og bidro, sammen med Fred Friday, til godt med målpoeng fra begge disse to. Men alt i fjor var det åpenbart for alle uten islandske briller at han overhode ikke egna seg som kantspiller. I treningskampene i vinter prøvde Runar flere ganger å hvile Erling for å spille Fred og Arni sammen, slik det delvis hadde fungert bra på høsten. Men de kampene viste klart og tydelig at det må ha vært litt flaks og "flyt" i fjor høst; de to er hver for seg, og enda tydeligere sammen, for ego til å være noe radarpar annet enn i kombinasjon med Erling Knudtzon.

Etter ganske meningsløst å ha prøvd Arni som kant i et par kamper også i år, så og innrømte også Runar (blant annet i intervju på RBs Studio Åråsen) at Arni ikke bør spille kant, og dessuten at han og Fred ikke har noe samspill, men at Erling er vår beste spiss (iallfall spillemessig, om ikke målt bare i skåringer). Etter dette har Arni spilt spiss i flere kamper, der han var helt borte, i dobbel forstand, mot Haugesund, spilte litt, men bare litt, bedre mot AaFK, missa tre ferdigskåra sjanser mot mektige Aurskog-Høland og var meget svak mot Sandefjord, de to siste kampene i cup'en.

Arni er en innsatsvillig og positiv spiller, med en brukbar fysikk, men han får lite igjen for verken innsatsen eller fysikken. Han taper dueller eller får frispark imot, mister ballen på dårlig teknikk og tempo, og bidrar lite i spillet enten han spiller kant eller spiss, bortsett fra å lukte mål inne i boksen. Når han heller ikke bidrar med goalgetting, kan en frykte at de relativt positive tendensene vi så i fjor høst var toppnivået hans, litt hjulpet av flyt i laget og tilfeldigheter. Det er en stor fare for at han rett og slett ikke holder nivået i Tippeligaen. Selv om en alltid skal være tålmodig og gi særlig yngre spillere tid og sjanser, ser jeg ikke veldig store grunner til optimisme. Hva klubben bør gjøre med en kontrakt som løper ut hele neste år, har jeg ikke noe godt svar på. Hvis Runar, Siggi og spillerutvikler og spisstrener Arild Sundgot kan utvikle Arni Vilhjalmsson til en spiller som skårer mange mål i norsk Tippeliga vil de ha gjort seg fortjent til Kongens fortjenestemedalje i gult og svart.


gilbert

Neste gang: Fred Friday

[gilbert]

Spillervurdering: Fred Imoh Friday

Fred Friday ble umiddelbart ansett som et meget stort og lovende talent. Det er for øvrig de aller fleste Atta Aneke sender oss til prøvespill, om ikke alle så klart som Fred. Fysikken er selvsagt hans, bokstavelig talt, store styrke. Men eksplosiv kraft gir også et godt rykk og god fart, og meget god teknikk, ikke minst i å ta imot, holde på og få med seg ballen, er også i klasse langt over norsk tippeliga. Skudd og avslutninger med begge beina var alt fra første trening i god klasse, men er også blitt bedre og bedre, med mye trening og etterhvert også egentrening, etter god coaching av Sundgot.

Likevel må det sies at det nok har tatt mer enn ett år lenger enn planlagt før han i løpet av 2015 kom opp på det nivået en kunne håpe, og vente, ut fra talentet og potensialet. Dels er overgangen til norsk fotballkultur stor for en tenåring fra Nigeria, dels tar det alltid litt tid å få hvilken som helst tenåring til å bli profesjonell i holdninger og seriøsitet. Fred er heldigvis en rolig og tålmodig type, motsatt f.eks. Pelle, som var overambisiøs og utålmodig i forhold til talent og utviklingstakt. Han er ikke gått lei eller mista selvtilliten av å vente på gjennombruddet, selv ikke når han for det meste fikk spilletid som kantspiller under Haglund og Powell. Der passer han ikke spesielt godt, og mistrivdes klart. Noen spisser kan også spille kant, f.eks. Fofana, som kom til oss med bakgrunn og erfaring som spiss. Men som regel ikke spillere med Freds fysikk og ferdigheter.

Alt under Haglund var Fred absolutt i ferd med å få gode erfaringer, selvtillit og tillit. Men min vurdering er at det nye trenerteamet har en god del av æren for Freds gjennombrudd i 2015. Dels fikk de opp kondisen, ved å trene mye med ball. De sier at de "lurte" kondisjonstrening på både Fred og Fofana, som begge sterkt mislikte rein løpetrening. Runar og Siggi har uansett et klart fokus på mest mulig trening med ball for alle spillere, så det var ikke akkurat noen konspirasjon mot Fred og Moryke, men hadde altså meget positiv effekt også for dem. Langvarig coaching fra Sundgot (og fra Powell og Haglund) sammen med bedre kondis, tillit som spiss og godt samarbeid med Erling ga raskt resultater i fjor. Det løsna naturligvis skikkelig utover sommeren og høsten, med 11 skåringer mot Erlings 10, og har vært skåring nesten i hver kamp i år.

Når Fred spiller som han har gjort siden i fjor sommer, er han naturligvis for god for norsk tippeliga. Han er nærmest umulig å ta fra ballen, får den med seg i trengte posisjoner, og avslutteregenskapene har hele Norge nå sett i mange runder. Han er blitt mye mindre ego, selv om han fortsatt kan og bør løfte blikket litt oftere, og samspiller særlig med Erling ganske bra. Som oppspillspunkt fungerer han godt, med gode mottak og sterk til å holde på ballen, selv om han trives aller best helt foran. For å være enda mer komplett kunne en kanskje håpe på mer hodespill, både som oppspillspunkt og foran motstanderens mål, men å klage her blir for dumt, så mye riktig han gjør ellers; tallet på midtstoppere som er blitt skubba unna av en råsterk Fred øker stadig.

Fred er en stillferdig og rolig spiller (kanskje Imoh står for "In My Opinion Humbly"). Heldigvis virker han tålmodig også med å komme ut og videre, som opplagt er målet. Det er vel, uten skader, et tidsspørsmål før han blir borte, mot en klekkelig erstatningssum, bør det være. Siden det tok over ett år lenger å få ham opp på salgbart nivå, var det viktig og godt jobba av Bjarmann og klubben å få kontrakten forlenga til 2017, slik at vi unngikk en Bosman-overgang i år. Erstatningen på kort sikt, hvis det skjer noe raskt, kan kanskje være Chinedu ("Edu") Obasi Ogbuke, som trener seg i form med oss etter langtidsskade og operasjon. På lengre sikt var planen, kraftig forsinka av økonomi og litt forsinka av pass- og visumrot i Nigeria, å erstatte en Friday med en Sunday...

Gratulerer med dagen på søndag, Friday.

gilbert

Neste gang: Erling Knudtzon

[gilbert]

Spillervurdering: Erling Knudtzon

Erling Knudtzon kom til klubben i 2010, som en relativt lite merittert spiller ("reserve på bunnlaget Lyn"), og mest kjent for å være Norges raskeste fotballspiller på 40-meter'n. Han hadde en forferdelig første sesong for LSK, og endte helt sist av 167 spillere på VG-børsen for 2010. Det er symptomatisk at åpningsinnlegget i hans egen spillertråd, og mange andre det første året, er et sterkt kritisk innlegg. Siden har det for det meste gått oppover i snart sju år, med noen tilbakeslag, blant annet på grunn av skader, men helt fram til det siste med til dels sterkt kritiske kommentarer, også fra forumets mer innsiktsfulle og analytisk anlagte kommentatorer.

Bakgrunnen for kritikken er at Erling da han kom hadde et meget begrensa teknisk repertoar, som ekstrem hurtighet, innsatsvilje og alltid solid defensiv jobbing ikke kunne verken skjule eller kompensere. At Erling tidlig også fikk forsvarere skyldes innsatsviljen i hver eneste kamp og viljen til stadig å utvikle seg, som han systematisk har gjort med stadig økende suksess i alle åra han har vært her. Mens mottak og ballbehandling i starten var sørgelig svakt, ble begge deler stadig forbedra, selv om han neppe noe gang blir noen driblefant. Å satse på det ville også vært både vanskelig og et grovt misbruk av potensialet, som ikke minst består i å konstant plage livet av en forsvarsrekke som er livredd for å bli fraløpt, samt stadig forbedre seg på en rekke områder. I tillegg til bedre mottak og ballberøring bygde Erling (ingen stor kraftplugg, med 178/70) også muskler og erfaring i duellspillet, ikke minst som førsteforsvarer. Her hadde han de første åra problemer alle kunne se: Selv om han kjapt løp opp motstanderen, visste han ikke helt hvordan han skulle takle eller stoppe mannen med ballen. I fjor hadde han rekord, på topp sammen med RBKs Söderlund, i frispark dømt mot seg, primært, tror jeg, på grunn av en framifrå jobb som aggressiv førsteforsvarer, men nok også litt fordi han ikke helt har styrken eller teknikken til å takle, stoppe eller hindre ballføreren uten å få frispark mot.

Alt i vårkampene 2011 fikk Erling ("Føniks", som rovfugl gjenoppstått fra asken) uttelling og publikumsjubel for sine første LSK-mål, populært nok borte mot RBK og deretter på Ullevål. Etter en god vårsesong førte kneskaden til at han ikke kom tilbake til samme nivå på høsten. Etter mest å ha spilt høyre kant, ble han av Haglund i 2012 også brukt som spiss, med stor suksess, men etter 6 mål satt tilbake på kant. Haglund trodde (feilaktig) mer på duoen PVM/Helstad, da de igjen var tilgjengelige. Totalt skårte han 8 mål i 2012, og ble kåra til Årets LSK-spiller av Kanarifansen, samt spilte, og skårte, for Norges U-23 landslag. Istedetfor å satse på Erling som spiss (etter 6 mål) brukte Haglund Erling som kant og som en nødløsning på høyre back, der han gjorde en grei jobb, både i slutten av 2012 og starten av 2013. Erling sleit mer med tilliten i 2013-sesongen, og ble blant annet brukt på skiftende plasser, fra back, til kant, til spiss.

Fra 2014 fikk Erling (endelig) noenlunde fast tillit av Haglund som spiss. Særlig egner han seg i den rollen mot lag som ikke parkerer bussen helt og iallfall gir litt bakrom. Han har i de siste åra fått mye skryt fra både Haglund og Kristinsson for jobben som førsteforsvarer, som gir strekk i motstanderens lag og også hindrer at de spiller seg lett ut bakfra. Men han har også gjort framskritt i avslutningsteknikk og duellspill, til og med i hodespillet, godt coacha av Arild Sundgot, som før 2015-sesongen sa at Erling kom til å skåre mange mål. Selv om Fred Friday ble vår toppskårer i fjor med 11 skåringer, fikk Sundgot rett: Erling hadde sitt beste år, med 10 mål og 6 målgivende. En periode på våren var han også den mest effektive spissen i tippeligaen (!), målt i mål per målsjanser/avslutninger, som han også var det i 2012. Selv om han fortsatt misser en del "opplagte" målsjanser har han definitivt blitt en langt bedre avslutter, med begge bein, fra ulike posisjoner, etter hvert også mer som hodespiller (som nevnt, med 178 cm). Han har hatt skadeproblemer både i 2011, 2014 og 2015, men at han med sin eksplosive muskulatur ikke har skader oftere og mer alvorlig, skyldes blant annet et solid treningsarbeid fra Erling sjøl, og gode folk (Geir Kåsene og Erik Kveen) i det medisinske apparatet, som også har gitt Erling kondisjon på linje med de aller beste i stallen og laget.

Hittil i år har Erling ikke hatt den samme umiddelbare suksessen han starta fjoråret med, med to mål på de kampene han har spilt, men jeg trur nesten alle med LSK-hjerte er meget glade for at han i fjor signerte ny kontrakt ut 2018. Etter Frode er det nå Erling som står for LSK-sjela og kontinuiteten i spillerstallen; ikke mange hadde tippa det etter 2010-sesongen.

gilbert

Da var det slutt på spillervurderingene.
Neste gang blir en sportssjefvurdering.