Slik jeg ser det bød årets sesong på fire klare høydepunkter:
- hjemmeseieren mot Vålerengen i mai,
- hjemmeseieren mot Start i juli,
- borteseieren på Lerkendal i august, og
- semifinalen i september.
Felles for alle de fire oppturene er at vi klappet sammen som korthus etterpå. Vi var ikke i nærheten av å vinne – og heller ikke av å prestere på høyt nivå – i noen av de påfølgende matchene. Uavgjort på Alfheim etter den første matchen mot Vålerengen er for så vidt godkjent resultatmessig, men noen stor prestasjon var det ikke. Det var heller ikke bortekampen mot Lyn (tap 1-0) som fulgte seieren over Start, eller hjemmetapene mot hhv Odd (2-3) og Tromsø (1-2) som fulgte de to andre høydepunktene. Etter semifinalen - sesongens udiskutable høydepunkt - falt vi i det hele tatt fullstendig fra hverandre. Seks kamper gjensto, og vi vant som kjent kun én - hjemme mot bunnlaget etter to straffer.
Etter min oppfatning var den femte sterkeste kampen i år 3-0-seieren hjemme mot FFK i juni. Når vi vet at den ble fulgt opp av den skrekkelige prestasjonen på Røkkeløkka, blir bildet ganske entydig: Vi mestrer ikke medgang.
De virkelig store vinnerlagene som vi har bevitnet de siste årene (f eks Man U, Chelsea og – jeg hater å si det – RBK) har i mine øyne et felles kjennetegn, nemlig evnen til å mestre suksess. De evner å ta med seg en god prestasjon inn i neste match, og å benytte den positivt til å prestere enda bedre da. Dette vesentlige elementet i vinnerresepten synes vi å mangle, og det er i mine øyne et stort problem.
Mine spørsmål blir: Hvorfor ramler vi sammen etter hver store opptur? Kan det gjøres noe med det, lar det seg å gjøre å trene mentalt slik at de gode prestasjonene blir venner snarere enn fiender, slik de synes å ha vært for oss i år?
- hjemmeseieren mot Vålerengen i mai,
- hjemmeseieren mot Start i juli,
- borteseieren på Lerkendal i august, og
- semifinalen i september.
Felles for alle de fire oppturene er at vi klappet sammen som korthus etterpå. Vi var ikke i nærheten av å vinne – og heller ikke av å prestere på høyt nivå – i noen av de påfølgende matchene. Uavgjort på Alfheim etter den første matchen mot Vålerengen er for så vidt godkjent resultatmessig, men noen stor prestasjon var det ikke. Det var heller ikke bortekampen mot Lyn (tap 1-0) som fulgte seieren over Start, eller hjemmetapene mot hhv Odd (2-3) og Tromsø (1-2) som fulgte de to andre høydepunktene. Etter semifinalen - sesongens udiskutable høydepunkt - falt vi i det hele tatt fullstendig fra hverandre. Seks kamper gjensto, og vi vant som kjent kun én - hjemme mot bunnlaget etter to straffer.
Etter min oppfatning var den femte sterkeste kampen i år 3-0-seieren hjemme mot FFK i juni. Når vi vet at den ble fulgt opp av den skrekkelige prestasjonen på Røkkeløkka, blir bildet ganske entydig: Vi mestrer ikke medgang.
De virkelig store vinnerlagene som vi har bevitnet de siste årene (f eks Man U, Chelsea og – jeg hater å si det – RBK) har i mine øyne et felles kjennetegn, nemlig evnen til å mestre suksess. De evner å ta med seg en god prestasjon inn i neste match, og å benytte den positivt til å prestere enda bedre da. Dette vesentlige elementet i vinnerresepten synes vi å mangle, og det er i mine øyne et stort problem.
Mine spørsmål blir: Hvorfor ramler vi sammen etter hver store opptur? Kan det gjøres noe med det, lar det seg å gjøre å trene mentalt slik at de gode prestasjonene blir venner snarere enn fiender, slik de synes å ha vært for oss i år?
Kommentar