Å drive regningssvarende toppfotball på Nedre Romerike er forbanna vrient. Med jevnlig deltakelse i Champions League, kanskje, men inntil vi kommer dit er vi den triste situasjon at satsingen for å holde seg i eliten koster mer enn den genererer. Der har vi vært siden 1997, og der kommer vi til å være en god stund til. Det meste ble prøvd for å holde hodet over vannet. Først ble det etablert AS og hentet inn 15 millioner i frisk aksjekapital. Den varte et par-tre år før man måtte hente inn et tilsvarende beløp ved aksjeemisjon. Det holdt et par år, og så drev vi med minus i noen år inntil vi for to år siden hadde beveget oss helt ut på kanten av stupet. Løsningene var ikke akkurat legio. Vi trengte en sugar daddy, og det litt brennkvikt, da Per Berg trådte ut av det blå og reddet toppfotballen på Nedre Romerike.
Tenk på hva som kunne ha skjedd. Som Strømsgodset kunne vi blitt stående uten en rik onkel, og vært omtrent der de er i dag. Verre, som Brann kunne vi blitt et av leketøyene til en forvirra mobiltrønder – ved siden av en yacht som heter Lady Anita og en sportsbil som gjør 700 km/t og er kjøpt til bruk på vestlandsveier. Eller verst, vi kunne blitt raidet av Fredde, Spetalen og Nordbrekken mens vi selv sto på tribunen – sammen med ti tusen innflyttere som akkurat har blitt interessert i fotball og prøver å være urbane – og gaula om gammal tradisjon, kirker og arbeideridealer.
Så galt kunne det gått. I stedet ble vi reddet av en traust, hardtarbeidende entreprenør som tilfeldigvis også er den som har flest A-kamper for klubben vår. Det er grunn til å prise seg griselykkelig over mindre. Per Berg bruker mange millioner hvert eneste år på oss som elsker Lillestrøm. Han sier at han skal tjene penger på det på sikt. Selvfølgelig sier han det. Han sier det for at miljøet skal strekke seg etter det, han sier det for å få andre med på laget og han sier det antakelig for å berolige en og annen arving som frykter for farsarven. Men innerst gjør ikke Per Berg dette fordi han tror han skal tjene penger på det. Han gjør det heller ikke for å vise seg frem, eller fordi fotball plutselig har blitt trendy og det er kult å sitte på VIP-tribunen sammen med Petter Nome og Atle Antonsen. Han gjør det fordi han også elsker Lillestrøm.
Man skulle tro at Lillestrømfans forsto dette, og satte pris på dette. Men neida. Hver gang han forsøker seg på noe annet enn å bla opp, blir han møtt med tung kritikk. Da vi høstet de første fruktene av hans satsing, cupfinalen for første gang på 13 år, var han så frekk at prøvde å få 6000 andre til å bli med å spleise på et lite hjørne av kaka. Han gjør ikke det igjen. Maken til sutring har ikke fotball-Norge sett siden Vidar Davidsens glansdager. Så skulle det selges årskort, og trofaste LSK-fans ble indignerte som John Alvheim da det viste seg at de ikke fikk svære rabatter. Hvorfor skulle de betale for hver kamp på Åråsen, lissom, de som er så glade i LSK? Og da han fant ut at det ble litt drøyt med tredobbel dekning med full lønn på spissplass, hagla skjellsordene fra alle kanter.
Jeg mener ikke at LSK-fansen servilt skal svelge alt som kommer fra Per Berg eller andre i ledelsen i AS'et. Det må være rom for meningsutvekslinger og kritikk. Men det burde også være rom for ros og takknemlighet. Per Berg reddet toppfotballen på Nedre Romerike. Dét syns jeg fortjener et julekort.
Tenk på hva som kunne ha skjedd. Som Strømsgodset kunne vi blitt stående uten en rik onkel, og vært omtrent der de er i dag. Verre, som Brann kunne vi blitt et av leketøyene til en forvirra mobiltrønder – ved siden av en yacht som heter Lady Anita og en sportsbil som gjør 700 km/t og er kjøpt til bruk på vestlandsveier. Eller verst, vi kunne blitt raidet av Fredde, Spetalen og Nordbrekken mens vi selv sto på tribunen – sammen med ti tusen innflyttere som akkurat har blitt interessert i fotball og prøver å være urbane – og gaula om gammal tradisjon, kirker og arbeideridealer.
Så galt kunne det gått. I stedet ble vi reddet av en traust, hardtarbeidende entreprenør som tilfeldigvis også er den som har flest A-kamper for klubben vår. Det er grunn til å prise seg griselykkelig over mindre. Per Berg bruker mange millioner hvert eneste år på oss som elsker Lillestrøm. Han sier at han skal tjene penger på det på sikt. Selvfølgelig sier han det. Han sier det for at miljøet skal strekke seg etter det, han sier det for å få andre med på laget og han sier det antakelig for å berolige en og annen arving som frykter for farsarven. Men innerst gjør ikke Per Berg dette fordi han tror han skal tjene penger på det. Han gjør det heller ikke for å vise seg frem, eller fordi fotball plutselig har blitt trendy og det er kult å sitte på VIP-tribunen sammen med Petter Nome og Atle Antonsen. Han gjør det fordi han også elsker Lillestrøm.
Man skulle tro at Lillestrømfans forsto dette, og satte pris på dette. Men neida. Hver gang han forsøker seg på noe annet enn å bla opp, blir han møtt med tung kritikk. Da vi høstet de første fruktene av hans satsing, cupfinalen for første gang på 13 år, var han så frekk at prøvde å få 6000 andre til å bli med å spleise på et lite hjørne av kaka. Han gjør ikke det igjen. Maken til sutring har ikke fotball-Norge sett siden Vidar Davidsens glansdager. Så skulle det selges årskort, og trofaste LSK-fans ble indignerte som John Alvheim da det viste seg at de ikke fikk svære rabatter. Hvorfor skulle de betale for hver kamp på Åråsen, lissom, de som er så glade i LSK? Og da han fant ut at det ble litt drøyt med tredobbel dekning med full lønn på spissplass, hagla skjellsordene fra alle kanter.
Jeg mener ikke at LSK-fansen servilt skal svelge alt som kommer fra Per Berg eller andre i ledelsen i AS'et. Det må være rom for meningsutvekslinger og kritikk. Men det burde også være rom for ros og takknemlighet. Per Berg reddet toppfotballen på Nedre Romerike. Dét syns jeg fortjener et julekort.
Kommentar