Før serien starter opp igjen, en liten status:
Fugla tok litt tid på å finne hverandre, midt i et generasjonsskifte, med flere nye spillere, og hadde stang-ut i flere uavgjort- og tapkamper de første seks-sju kampene. Deretter har det svingt av fugla, og ikke minst målforskjellen de siste kampene lover godt for høstsesongen. Tre faktorer ligger bak framgangen:
Mange vil nok her først nevne de nye spillerne, Andersson, Koren og Stefanutto. Jeg er også svært fornøyd med disse, både prestasjoner i kamp, og deres bidrag til økt kvalitetet og intensitet på treningene og til bredden i laget, kort sagt til konkurransen om plassene og til trenernes valgmuligheter.
Men også to andre faktorer har vært avgjørende for framgangen: En skadefri og mer erfaren tropp (som også i fjor høst viste sitt potensiale, rett nok med flere spillere som nå er borte, jf generasjonsskiftet). Bedre treningsforhold og klokere treningsopplegg i vinter slo ut alt i treningskampene, og bidro også kraftig til bredden i den aktive stallen og til konkurransen. Kampen mot Molde i går starta for eksempel uten både Andersson og Stefanutto. Werni og en skadefri Kristoffersen (på backplass), og en Wehrman i godt slag i slutten av kampen, viser at det slett ikke bare er de nye spillerne som utgjør forskjellen på 2003 og 2004.
Den tredje faktoren er nok den mest overraskende: Trenerteamet Erlandsen/Thoresen har sjokkert (og gledet) de fleste av oss med en 4-3-3 formasjon, som likevel beholder typiske LSK-trekk i spillet og gir rom for bedre å få fram de egenskapene og det potensialet spillergruppa har. Dette betyr bl.a. at knappheten på spisser ikke lenger er så påtrengende: Med dette kan en klare seg med én midtspiss (det var jo det som tvang fram formasjonsskiftet), og nå med både Sundgot (som med to "sidespisser" kan være enda mer "ego"), Powell, og en Mato som viste fine takter i andre omgang mot FFK er ikke spissjakta så kritisk (selv om jeg gjerne tar i mot enda en god spiss).
I denne formasjonen blir kanskje (?) offensive backer ikke så avgjørende. Når både Strand og Winsnes/Berget (og sannsynligvis Michael Owen, sorry: Mifsud), OG Gylfi og Espen føler seg friere til å gå i angrep, MÅ det bety større defensivt ansvar for backene. Selvsagt vil også backene bidra i angrep når spillet innbyr til det, men kanskje ikke fullt så mye som i 4-4-2 ? (Formasjonene spiller egentlig ikke så stor rolle, det som er viktig her er at Fugla framfor alt har vist at de behersker flere varianter og har større variasjon i spillet enn mytene tidligere har fastslått.)
gilbert
som ser fram til høstsesongen med forventning og nerver; jeg blir enda mer nervøs når jeg tror jeg har grunn til å være optimistisk
Fugla tok litt tid på å finne hverandre, midt i et generasjonsskifte, med flere nye spillere, og hadde stang-ut i flere uavgjort- og tapkamper de første seks-sju kampene. Deretter har det svingt av fugla, og ikke minst målforskjellen de siste kampene lover godt for høstsesongen. Tre faktorer ligger bak framgangen:
Mange vil nok her først nevne de nye spillerne, Andersson, Koren og Stefanutto. Jeg er også svært fornøyd med disse, både prestasjoner i kamp, og deres bidrag til økt kvalitetet og intensitet på treningene og til bredden i laget, kort sagt til konkurransen om plassene og til trenernes valgmuligheter.
Men også to andre faktorer har vært avgjørende for framgangen: En skadefri og mer erfaren tropp (som også i fjor høst viste sitt potensiale, rett nok med flere spillere som nå er borte, jf generasjonsskiftet). Bedre treningsforhold og klokere treningsopplegg i vinter slo ut alt i treningskampene, og bidro også kraftig til bredden i den aktive stallen og til konkurransen. Kampen mot Molde i går starta for eksempel uten både Andersson og Stefanutto. Werni og en skadefri Kristoffersen (på backplass), og en Wehrman i godt slag i slutten av kampen, viser at det slett ikke bare er de nye spillerne som utgjør forskjellen på 2003 og 2004.
Den tredje faktoren er nok den mest overraskende: Trenerteamet Erlandsen/Thoresen har sjokkert (og gledet) de fleste av oss med en 4-3-3 formasjon, som likevel beholder typiske LSK-trekk i spillet og gir rom for bedre å få fram de egenskapene og det potensialet spillergruppa har. Dette betyr bl.a. at knappheten på spisser ikke lenger er så påtrengende: Med dette kan en klare seg med én midtspiss (det var jo det som tvang fram formasjonsskiftet), og nå med både Sundgot (som med to "sidespisser" kan være enda mer "ego"), Powell, og en Mato som viste fine takter i andre omgang mot FFK er ikke spissjakta så kritisk (selv om jeg gjerne tar i mot enda en god spiss).
I denne formasjonen blir kanskje (?) offensive backer ikke så avgjørende. Når både Strand og Winsnes/Berget (og sannsynligvis Michael Owen, sorry: Mifsud), OG Gylfi og Espen føler seg friere til å gå i angrep, MÅ det bety større defensivt ansvar for backene. Selvsagt vil også backene bidra i angrep når spillet innbyr til det, men kanskje ikke fullt så mye som i 4-4-2 ? (Formasjonene spiller egentlig ikke så stor rolle, det som er viktig her er at Fugla framfor alt har vist at de behersker flere varianter og har større variasjon i spillet enn mytene tidligere har fastslått.)
gilbert
som ser fram til høstsesongen med forventning og nerver; jeg blir enda mer nervøs når jeg tror jeg har grunn til å være optimistisk
Kommentar