Tweet
Foto Roar Grønstad På kamp med Kanarifansen
Og atmosfæren i byen var god mellom FFK-folket og Kanarifansen.
Publisert 25.07.2007 - 18:00
Tips en venn om denne saken
Skriv ut denne siden
SIGNERT
Av Øyvind Mo Larsen
journalist Jessheim
Det er mange måter å avslutte ferien på. Selv avsluttet jeg årets ferie sammen med Kanarifansen – eller deler av Kanarifansen. Det var ganske surrealistisk og samtidig en morsom og ny måte å overvære en fotballkamp på.
Fredrikstad stadion søndag 23. juli. Det vil si, Fredrikstad stadion ligger i nærheten. Vi har parkert bilen og rusler langs kanalen. Gangstien og brua over er pyntet med røde og hvite flagg til ære for byens lag. Men innslaget av gule og svarte drakter begynner allerede å bli synlig i bybildet i Fredrikstad. Det er forsatt døsig stille.
Det som overrasket meg litt er hvor godt organisert Kanarifansen synes å være. De setter opp båt fra Oslo til Fredrikstad, de har tidligere chartret tog til Plankebyen. Og de møtes på samme pub hvert år i de forskjellige byene de reiser til. Det er satt opp eget vaktkorps fra Lillestrøm som sørger for at alt går gemyttelig for seg.
Jeg kjenner en skikkelig fotballsupporter fra Kanrifansen, men Arntis var ikke i Fredrikstad denne dagen. Men det var nok av hardcore blodfans som enten i båt, med buss eller som kjørte sjøl. Mer enn 1.000 LSK-supportere hadde tatt turen til Fredrikstad, og jeg tror de fleste kom seg inn på stadion også... Det hele var en gemyttelig affære fra avspark til kampslutt. Og atmosfæren i byen var god mellom FFK-folket og Kanarifansen. Ja, det var gemyttelig, tør jeg påstå.
Fotballsanger og kamprop er en fantastisk del av rammen rundt en kamp. Det er en del av moroa å følge med på supporterne når man sitter på motsatt side og ser bort på dem.
Det er heller ikke tvil om at fansen er viktig, og det er tydelig at det er dialog mellom spillere og supportere før, under og etter kampen. Og det å stå midt i klynga – jeg kan ikke sangene, men var med og klappet der jeg hang med – gir en litt elektrisk og intens følelse.
Så vidt jeg fikk med meg, så er det såkalte forsangere som bestemmer hvilke sanger og rop som skal framføres. Midt i flokken står en kar med ei tromme og hamrer ut rytmen slik at det hele blir unisont. Og står du sammen med Kanarifansen, så plikter du vel nærmest å hive deg med, for tribunekampen er en kamp i kampen for denne gjengen. Og den ekte fansen står kampen gjennom, så gode såler på fottøyet er viktig.
Fotballfansen stigmatiseres ofte. Og det overrasket meg litt å se at det var folk fra alle samfunnslag og i alle aldre på tribunen. Godt voksne kvinner og menn opp mot 70 år, unge jenter og gutter fra 13 år eller så – i tillegg til det jeg kaller den harde kjernen blodfans.
Stemningen er intens på tribunen. Og selv om folk støtter laget og enkeltspillere i tykt og tynt, legges det ikke mye mellom hvis noen av spillerne er under pari eller ikke lykkes. Jeg er overbevist om at det er godt ment og en del av engasjementet der og da. Men Arild Sundgot fikk ikke spesielt mye skryt mot Fredrikstad.
Før kampen lurte jeg på hvordan Kasey Wehrman ville bli møtt av Kanarifansen. Det var et "gåshud-øyeblikk" da navnet hans ble ropt opp og han fikk applaus av hele stadion – inkludert Kanarifansen, som nesten klappet mest av alle. Han snudde seg også og vinket til Kanarifansen etter kampen. Fansen ropte navnet hans så det gjallet over stadion. Det betyr at han gjorde jobben mens han var i Lillestrøm. Varm applaus fikk også Dagfinn Enerly som ble intervjuet i pausen.
I den grad det en noen moral i dette, så må det være at man ikke skal skue hunden på hårene. Fordommene mot fotballfans er mange. Noen stemmer kanskje, men det var en meget hyggelig opplevelse å overvære kampen midt blant Kanarifansen. Så får det heller gå at jeg ikke kunne noen av kampropene underveis.
Takk for kampen, og lykke til med høstspurten.
Kommentar