Tweet
Sportslige mål for elite herrer. Resultatmål, egenproduksjon og utenlandskjøp.
I år er nå målet å redde plassen og å bli norgesmester.
Det gjelder å etablere konkrete mål og premisser i sportsplanen. Men når det gjelder fotballfilosofi er jeg skeptisk til at
man prøver å legge sterke føringer for treneren på hvilken fotballstil klubben skal stå for. Trenerens fleksibilitet bør ikke
begrenses slik at vi absolutt må spille fotball på en bestemt måte. Veldig få trenere ville følt seg bekvem med slike føringer.
Det første som må erkjennes er at en trener i en elitserieklubb må veie nåtid og overlevelse mye tyngre enn fremtid og utvikling.
Han har nesten alltid følelsen av å sitte på lånt tid og får derfor sjelden anledning til å legge så stor vekt på langsiktige
løsninger som han egentlig kunne tenkt seg. Det må derfor aksepteres at han har full frihet til å ta ut sitt lag for hver enkelt
kamp og bestemme hvordan laget skal spille. På dette område må treneren være fullstendig suveren uten innblanding. Derfor skal ikke
sportsplanen binde spillemåten på noen som helst måte. Spillestil og spillemønster er trenerteamets domene.Treneren skal være bundet
av klubbens verdier. Ellers så bør han ha flest mulig frihetsgrader om spillemåte og hvordan spillertroppen skal disponeres.
Utvilkingsaspektet må være innbakt i klubbens verdier som vil være klubbens DNA. Alle som jobber i og med klubben skal ikke være
i tvil om hva klubben står for.
Tilrettelegge for at klubbens spillere får riktig matching. For at klubben skal forsikre seg om at klubbens yngre talenter får
utvikle seg på rette arenaer må derfor dette styres via hvilke spillere man vil ha i spillertroppen. Den langsiktige tenkningen må
klubbledelsen ta ansvar for, og styre dette som premissleverandør for treneren og å etablere gode samarbeidsavtaler med de andre
klubbene i regionen. Mer og bedre samarbeid med de øvrige klubbene i regionen er et gode.
Det viktige er å vinne noe. Gjør resultatmålene så konkret som mulig og legg ikke lista på noe som ikke betyr all verden. Derfor,
ikke noe topp 5 eller annet slikt tullball som ikke resulterer i noen klingende mynt. Nei overordnet mål bør være minst en medalje
i hver 5 års periode, og minst ett seriemesterskap og ett NM i hver 10 års periode. Vi skal ofte være med å kjempe om medaljer.
En konsevens av dette er for eksempel at en resultatrekke på 3,10,11,11,10 er bedre enn 4,5,7,5,6. Med et slikt resultatmål blir
viktigeheten av medalje mye større enn å være et jevnt og stabilt godt lag. Det innebærer også at man må ha handlingsrom for å satse
skikkelig i sesonger hvor muligheten for medalje er gode selv om det går på bekostning av satsingen senere. I sånne sesonger sitter dermed
spillersalg langt inne. Og i visse perioder må man dermed måtte akseptere at topping blir viktigere enn å utvikle et stabilt topplag.
Slike resultatmål er vanskelig å få gjennomslag for i en kultur som den norske fordi her på berget er hederlige resultater bra nok
sålenge man bare unngår dårlige resultater.
På grunn av vår historie som det lengstlevende laget i toppserien betyr derimot det å unngå nedrykk også ekstra mye. Det blir en
viktig premiss fordi det er blitt en viktig identitesbærer for klubben. Vi er laget som aldri røkker ned. Det er en av de
viktigste grunnene til at vi er så hata av andre supportere, og at hatet heldigvis vokser seg større for hvert år som går. Alle
andre håper derfor vi røkker ned. La det aldri skje. Smågutta lærer fort at at holder du med LSK så er du hata av alle andre. Men
fort lærer man seg også at LSK er den sterkeste overleveren i norsk fotball. En LSK supporter er ikke en hvilken som helst annen
hvermansen supporter. LSK er klubben som alle andre liker å dykke under vann, men som aldri synker. Og uansett hvor mye hemmet man
har blitt av skadene man har pådratt seg av en oppvekst som en hvermansen supporter, ligger det under alle lag med hat en stor
beundring og misunnelse for at tiden går, men LSK består i toppserien. Det er en klubb man ikke er likegyldig til. Derfor blir
også uttrykket om årets LSK utgave som "Laget som nekter å gi seg" så lett absorbert av media og appellerer til folk fordi det
allerede er et befestet inntrykk at dette overlevelsesgenet er innpodet i LSK sjelen.
Et annet viktig sportslig mål vil være å utvikle i snitt en egenprodusert elitseriespiller annet hvert år. I dag er Afrika
importen blitt viktig både i sportslig og økonomisk henseende, men ulempen er at den går for mye utover vår lokale forankring. Dette
er i ferd med å bli en ren kortsiktig forretningsdrift som fortrenger mulighetene for at mange lokale spillere skal få en reell
sjanse til å spille for LSK. På sikt vil en slik strategi gjøre interessen og engasjementet for klubben mye mindere enn den kunne ha
vært. Vi bør satse mer på å få fram spillere fra egen region fordi ringvirkningene i et langsiktig perspektiv er så enormt mye
større med en slik strategi. LSK sine røtter skal være i vår region og det bør gjenspeiles på banen. Det må derfor settes klarere
grenser for utenlandskvoten i LSK troppen. For eksempel kan kvotegrensen være satt til maks 4. Man begynner nå også å se tendenser
til at denne importsatsingen ikke lenger har like gode forutsetninger for å være bra butikk da gode bud på elitseriespillere er
sjelden i disse dager.
Og dersom man ikke bare så ensidig satser på akademi tilnærmelsen som den eneste vei for å fram gode spillere så tror jeg faktisk det
er mulig å fram bedre lag med mindre utenlandsk innslag. Ensidig fokus på å utvikle spillere i LSK akademiet har jeg liten tro på.
Mange av de dyktigste spillerne landet har fremfostret har hatt en allsidig idrettsbakgrunn i unge år, og først spesialisert seg for
fotball mye senere enn det akademiene legger opp til. Det store problemet med fotball akademiene er at de er så lite åpne for at
spillerene også har interesse og lyst til å bedrive andre idretter. De skal ha monopol på utøveren. Klubbens store sønn er jo stjerneeksempelet
på hvor nyttig en friidrettsbakgrunn kan være for å utvikle et fantastisk fotballsteg. Arne har jo på forbilledlig vis fått mer
nyttig løpskapasitet inn i troppen. Hvorfor stoppe der. Hvorfor ikke også får inn mer spesifikk løpstrening på hurtighet og
kvikkhet. Hvor mye har ikke den lille magikeren fra Rosario i Argentina trent på å forbedre sin enestående stegfrekvens og kvikkhet i
sideforskyvningen. Det er med gjentatte spesifikke øvelser talentet formes til begavelse.
I år er nå målet å redde plassen og å bli norgesmester.
Det gjelder å etablere konkrete mål og premisser i sportsplanen. Men når det gjelder fotballfilosofi er jeg skeptisk til at
man prøver å legge sterke føringer for treneren på hvilken fotballstil klubben skal stå for. Trenerens fleksibilitet bør ikke
begrenses slik at vi absolutt må spille fotball på en bestemt måte. Veldig få trenere ville følt seg bekvem med slike føringer.
Det første som må erkjennes er at en trener i en elitserieklubb må veie nåtid og overlevelse mye tyngre enn fremtid og utvikling.
Han har nesten alltid følelsen av å sitte på lånt tid og får derfor sjelden anledning til å legge så stor vekt på langsiktige
løsninger som han egentlig kunne tenkt seg. Det må derfor aksepteres at han har full frihet til å ta ut sitt lag for hver enkelt
kamp og bestemme hvordan laget skal spille. På dette område må treneren være fullstendig suveren uten innblanding. Derfor skal ikke
sportsplanen binde spillemåten på noen som helst måte. Spillestil og spillemønster er trenerteamets domene.Treneren skal være bundet
av klubbens verdier. Ellers så bør han ha flest mulig frihetsgrader om spillemåte og hvordan spillertroppen skal disponeres.
Utvilkingsaspektet må være innbakt i klubbens verdier som vil være klubbens DNA. Alle som jobber i og med klubben skal ikke være
i tvil om hva klubben står for.
Tilrettelegge for at klubbens spillere får riktig matching. For at klubben skal forsikre seg om at klubbens yngre talenter får
utvikle seg på rette arenaer må derfor dette styres via hvilke spillere man vil ha i spillertroppen. Den langsiktige tenkningen må
klubbledelsen ta ansvar for, og styre dette som premissleverandør for treneren og å etablere gode samarbeidsavtaler med de andre
klubbene i regionen. Mer og bedre samarbeid med de øvrige klubbene i regionen er et gode.
Det viktige er å vinne noe. Gjør resultatmålene så konkret som mulig og legg ikke lista på noe som ikke betyr all verden. Derfor,
ikke noe topp 5 eller annet slikt tullball som ikke resulterer i noen klingende mynt. Nei overordnet mål bør være minst en medalje
i hver 5 års periode, og minst ett seriemesterskap og ett NM i hver 10 års periode. Vi skal ofte være med å kjempe om medaljer.
En konsevens av dette er for eksempel at en resultatrekke på 3,10,11,11,10 er bedre enn 4,5,7,5,6. Med et slikt resultatmål blir
viktigeheten av medalje mye større enn å være et jevnt og stabilt godt lag. Det innebærer også at man må ha handlingsrom for å satse
skikkelig i sesonger hvor muligheten for medalje er gode selv om det går på bekostning av satsingen senere. I sånne sesonger sitter dermed
spillersalg langt inne. Og i visse perioder må man dermed måtte akseptere at topping blir viktigere enn å utvikle et stabilt topplag.
Slike resultatmål er vanskelig å få gjennomslag for i en kultur som den norske fordi her på berget er hederlige resultater bra nok
sålenge man bare unngår dårlige resultater.
På grunn av vår historie som det lengstlevende laget i toppserien betyr derimot det å unngå nedrykk også ekstra mye. Det blir en
viktig premiss fordi det er blitt en viktig identitesbærer for klubben. Vi er laget som aldri røkker ned. Det er en av de
viktigste grunnene til at vi er så hata av andre supportere, og at hatet heldigvis vokser seg større for hvert år som går. Alle
andre håper derfor vi røkker ned. La det aldri skje. Smågutta lærer fort at at holder du med LSK så er du hata av alle andre. Men
fort lærer man seg også at LSK er den sterkeste overleveren i norsk fotball. En LSK supporter er ikke en hvilken som helst annen
hvermansen supporter. LSK er klubben som alle andre liker å dykke under vann, men som aldri synker. Og uansett hvor mye hemmet man
har blitt av skadene man har pådratt seg av en oppvekst som en hvermansen supporter, ligger det under alle lag med hat en stor
beundring og misunnelse for at tiden går, men LSK består i toppserien. Det er en klubb man ikke er likegyldig til. Derfor blir
også uttrykket om årets LSK utgave som "Laget som nekter å gi seg" så lett absorbert av media og appellerer til folk fordi det
allerede er et befestet inntrykk at dette overlevelsesgenet er innpodet i LSK sjelen.
Et annet viktig sportslig mål vil være å utvikle i snitt en egenprodusert elitseriespiller annet hvert år. I dag er Afrika
importen blitt viktig både i sportslig og økonomisk henseende, men ulempen er at den går for mye utover vår lokale forankring. Dette
er i ferd med å bli en ren kortsiktig forretningsdrift som fortrenger mulighetene for at mange lokale spillere skal få en reell
sjanse til å spille for LSK. På sikt vil en slik strategi gjøre interessen og engasjementet for klubben mye mindere enn den kunne ha
vært. Vi bør satse mer på å få fram spillere fra egen region fordi ringvirkningene i et langsiktig perspektiv er så enormt mye
større med en slik strategi. LSK sine røtter skal være i vår region og det bør gjenspeiles på banen. Det må derfor settes klarere
grenser for utenlandskvoten i LSK troppen. For eksempel kan kvotegrensen være satt til maks 4. Man begynner nå også å se tendenser
til at denne importsatsingen ikke lenger har like gode forutsetninger for å være bra butikk da gode bud på elitseriespillere er
sjelden i disse dager.
Og dersom man ikke bare så ensidig satser på akademi tilnærmelsen som den eneste vei for å fram gode spillere så tror jeg faktisk det
er mulig å fram bedre lag med mindre utenlandsk innslag. Ensidig fokus på å utvikle spillere i LSK akademiet har jeg liten tro på.
Mange av de dyktigste spillerne landet har fremfostret har hatt en allsidig idrettsbakgrunn i unge år, og først spesialisert seg for
fotball mye senere enn det akademiene legger opp til. Det store problemet med fotball akademiene er at de er så lite åpne for at
spillerene også har interesse og lyst til å bedrive andre idretter. De skal ha monopol på utøveren. Klubbens store sønn er jo stjerneeksempelet
på hvor nyttig en friidrettsbakgrunn kan være for å utvikle et fantastisk fotballsteg. Arne har jo på forbilledlig vis fått mer
nyttig løpskapasitet inn i troppen. Hvorfor stoppe der. Hvorfor ikke også får inn mer spesifikk løpstrening på hurtighet og
kvikkhet. Hvor mye har ikke den lille magikeren fra Rosario i Argentina trent på å forbedre sin enestående stegfrekvens og kvikkhet i
sideforskyvningen. Det er med gjentatte spesifikke øvelser talentet formes til begavelse.
Kommentar