Til vinteren og våren skal det være vårrengjøring i klubben. Sportsklubben mangler åpenbart klare klubbfilosofier på mange områder. Jeg mener at klubben hadde vært tjent med å fastsette en del prinsipper som skal stake kursen for klubbes vei fremover, uten at jeg selv nødvendigvis har et fasitsvar på hva man skal gjøre. Den eneste "filosofien" jeg kan komme på som vi har hatt i flere år er det at vi skal utvikle egne spillere og få dem opp på A-laget, samt hente spillere billig eller gratis, men dette er neppe noe som er skrevet ned. Hvilken spillestil skal LSK satse på? Eller skal man i det hele tatt ha en filosofi på det punktet? Veldig generelt tema, for øvrig.
Klubbfilosofier
Collapse
X
-
Man bør vel konkretisere noen overordnede langsiktige mål, samt legge ned noen overordnede retningslinjer/strategier som skal kunne ta oss dit. Ingen vits i å ha en "klubbfilosofi" uten å vurdere om den virker. Man bør ha en mer detaljert tidsplan/fremdriftsplan med delmål, hvordan de skal evalueres og alternative tiltak dersom man mislykkes. gitt de siste års resultatløse gjørmebrytning i ledelsen vil det være naturlig å begynne med å formulere klare krav om måloppnåelse, individuelt ansvar og forpliktende samarbeid også i styre og stell, dette må ned i klubbvedtekter og være førende retningslinjer i møter og demokratiske prosesser innad i klubben. Mao en slags "ledende i norden og unike i europa"-målsetning, men med faktiske virkemidler ut over rusinduserte hallusinasjoner for å realisere dette. -
Man bør vel konkretisere noen overordnede langsiktige mål, samt legge ned noen overordnede retningslinjer/strategier som skal kunne ta oss dit. Ingen vits i å ha en "klubbfilosofi" uten å vurdere om den virker. Man bør ha en mer detaljert tidsplan/fremdriftsplan med delmål, hvordan de skal evalueres og alternative tiltak dersom man mislykkes. gitt de siste års resultatløse gjørmebrytning i ledelsen vil det være naturlig å begynne med å formulere klare krav om måloppnåelse, individuelt ansvar og forpliktende samarbeid også i styre og stell, dette må ned i klubbvedtekter og være førende retningslinjer i møter og demokratiske prosesser innad i klubben. Mao en slags "ledende i norden og unike i europa"-målsetning, men med faktiske virkemidler ut over rusinduserte hallusinasjoner for å realisere dette.
👍 1Kommentar
-
Vi har ingen klubbfilosofi.
Vi satser aldri på unge, lokale spiller (slik som Odd, RBK, osv). Vi eier ingen fast spillestil (4-3-3 Nordlie 4-4-1-1- Berg, 4-1-3-1-1-Haglund, 4-2-3-1 Runar og nå 4-4-2 under Arne)
Vi fremstår som et lag som hadde blitt stor fornøyd med 6. plass hvert år og satser på å hente 3 nye Atta talenter hvert år i et håp om å videreselge disse to år senere (og for hver eneste Forfana får vi en Dosso)
👍 1Kommentar
-
Vi har ingen klubbfilosofi.
Vi satser aldri på unge, lokale spiller (slik som Odd, RBK, osv). Vi eier ingen fast spillestil (4-3-3 Nordlie 4-4-1-1- Berg, 4-1-3-1-1-Haglund, 4-2-3-1 Runar og nå 4-4-2 under Arne)
Vi fremstår som et lag som hadde blitt stor fornøyd med 6. plass hvert år og satser på å hente 3 nye Atta talenter hvert år i et håp om å videreselge disse to år senere (og for hver eneste Forfana får vi en Dosso)👍 1Kommentar
-
Etter forrige, lange Erlandsen-periode hadde klubben alt begynt med en langsiktig satsing på egne talenter som spilte teknisk fotball langs bakken. Styret tok en råsjans på et helt uprøvd trenerteam med Rösler/Halle, som forsøkte å videreutvikle Erlandsens 4-4-2 med soneforsvar, raskt spill i lengderetning, innlegg fra kanter (som Pål Strand), to hodesterke spisser ("tømmerhoggere") og dødballstyrke. En skal ikke overdrive tegninga av Erlandsen som bare "kælking" og langballer, han hadde for eksempel også spillere som Runar Kristinsson, og i 2004 overraska han meg totalt med å spille 4-3-3 i en kort og meget vellykka periode, da Powell var skada.
Men at det var behov for nytenkning var klart for alle, og som nevnt spilte juniorene allerede en litt annerledes fotball. Rösler og Halle la om til diamant på midten og en stor og en liten/rask spiss, med tett, kompakt spill og valg av raske (og gjerne tekniske) spillere, som en videreutvikling og utvidelse av 4-4-2-spillet fra Erlandsen. Etter min vurdering det mest gjennomtenkte og praktisk gjennomførbare opplegget klubben har hatt på lenge. Som alle vet ble klubbens og styrets mulige langsiktige planer og filosofi effektivt satt til side at en "snill" onkel, som krevde mer spennende og underholdende fotball, og med avgjørende økonomisk makt tvang gjennom valget av 4-3-3 med Tom Nordlie. Etter å ha slitt ut spillere og lagapparat i fem tidligere klubber på ca 1,5 år i hver eneste j klubb var det fullt mulig å forutse hva som ville skje, og det skjedde. Spillefilosofien var trolig også for ambisiøs, og Nordlies 4-3-3 ser for meg ut til å være et langt større brudd med en langsiktig filosofi enn 4-4-2 med diamant, 4-1-4-1, 4-5-1, 4-2-3-1 er med en "basic" 4-4-2. (At han dessuten satsa på norske og ofte treige spillere, motsatt Rösler, gjorde ikke saken bedre.)
Styret og klubben kan i denne sammenhengen ikke bebreides for mangel på filosofi, men for å prioritere økonomisk trygghet (fra Per Berg) foran langsiktig filosofi. Feighet? Ikke lett å velge bort et et så tungt og viktig økonomisk bidrag.
Da trenerbytte ble nødvendig kom Henning Berg inn, litt som en rask nødløsning, igjen forståelig ut fra situasjonen og forhistorien. Filosofien var nå litt tilbake til 4-4-2 med raske spillere, og med kontringer som det skarpeste våpenet. Det mange etterlyser, en grundig prosess med andre enn norske trenere og en langsiktig tenkning, gjorde så klubben og Bjarmann da Henning Berg forsvant ut. Og det ga oss Magnus Haglund. Igjen viser det seg at det å velge en "god" trener ut fra tidligere meritter og CV, som han avgjort var, ikke er noen garanti for suksess. Han brukte laaaang tid på å tilpasse seg norsk fotball, og gjorde en del underlige valg av spillere og av taktikk, selv om jeg var og er stort sett positiv til Haglund. Da økonomien (igjen) ble avgjørende, som ga Haglund lite spillerom og familien ville hjem til Sverige, måtte vi ut igjen. Her var forutsetningene nå slik at en trener som klarte seg med mindre ressurser, hadde god CV på spillerutvikling og kjente klubben og norsk fotball (men som spiller, ikke som trener) klart hadde visse fordeler. Men Runar kjente ikke norsk fotball, spilte naivt og uten klare nok planer til at spillerne kunne følge dem opp annet enn i noen få kamper.
Så nå har vi Erlandsen for to år. Jeg var selv noe skeptisk, men etter hvordan han har tatt jobben på treningsfeltet (etter rapporter, har ikke sett treninger med ham siden sist han trente Fugla) og etter hvordan laget framsto i de siste kampene, synes jeg det er et greit valg.
Klubben har forsøkt å bygge på gode fasiliteter (KGB, LSK-hallen) som gjør det mulig å få fram egne talenter som behersker teknisk spill langs bakken, bedre enn Erlandsens hardfrosne grusbane ved Skedsmohallen vinteren gjennom, har forsøkt å holde på 4-4-2, med variasjoner, soneforsvar, raskt spill i lengderetning, og ellers med variasjoner etter tilgjengelig spillermateriale. Jeg har egentlig liten tro på at det er mulig for noen klubb (også de som er økonomisk bedrestilte) å ha et fast spillemønster der en bytter ut spillere og trenere som brikker. Selv når en velger topp meritterte trenere, går det så mye på personlighet at det ofte går galt. (Jeg tenker for eksempel på Branns ikke helt vellykkede valg av Steinar Nilsen og Rikard Norling...)
gilbert👍 15Kommentar
-
Vi trenger ikke forankre det i en spesiell spillestil eller noe. Kan bare love å gjøre vårt beste. Kan markedsføre det som en garanti om å gi alt. Det vil nok få folk tilbake til Åråsen.👍 3Kommentar
-
For meg blir klubbfilosofi noe mer enn formasjon. Det handler om så mye mer. Talentutvikling, spillestil, spillertyper som utvikles og signeres, media og markedsføring, og sannsynligvis mye mer.
Hvordan ønsker LSK å fremstå i fremtiden? Det hjelper ikke med Gi Alt!-garantier eller GULL-erlæringer fra markedsavdelingen når laget og klubben viser noe helt annet. Hva tenker andre lag og deres supportere om LSK? Skal vi fortsette å være en falmet storhet, eller et lag det gjør vondt å møte?
Etter min mening bør vi fokusere på å finne tilbake med vår egen identitet, og ikke forsøke å følge andre lag. Godset, Odd og Bart City har sin måte å spille på, men det er ikke eneste vei til suksess. Å konkurrere med andre klubber om de samme spillerne er vi nødt til å tape, men vi kan gjøre gull av gråstein. Det beste eksempelet var Clayton Zane, men det siste eksempelet er Ofkir. Det er sikkert mange andre eksempler også, men disse to er de som umiddelbart dukker opp. Dersom vi klarer å utnytte styrkene til spillere samtidig som vi skjuler manglene deres, så kan vi skape et kollektiv som gjør det vanskelig å slå oss.
Vi må bare innse at vi er inne i en bølgedal, men eliteserien er såpass jevn at det er ikke mye som skal til før vi er oppe blandt de nest beste. Det bør være første delmål. Å konkurrere med de aller beste på kort sikt er ikke mulig utifra de rammer klubbene stiller med. Men det er ikke umulig å komme dit igjen.Hvorfor la fakta ødelegge et godt argument?👍 2Kommentar
Kommentar