Muntlige avtaler om «å ikke stå i veien» ved tilbud fra
større klubber virker på meg å ha blitt stadig vanligere i norsk fotball de siste åra. Det siste eksemplet er Japhet Sery Larsen i Brann som hadde en muntlig avtale med klubben om å gå hvis det ble nedrykk og nå blir solgt til Bodø/Glimt.
LSK har også vært med på den trenden i høyeste grad. Thomas Lehne Olsen og han islandske jeg ikke husker navnet på er to spillere som har forsvunnet i dårlige avtaler for klubben de siste par åra.
Fordelen med å inngå sånne avtaler er åpenbart at vi får tak i noen spillere vi ellers ikke ville fått tak i, eller forlenger kontrakten med noen som egentlig ønsker seg å spille i større klubber enn vår. I tillegg har LSK en interesse i å bli oppfattet som en klubb som ikke tviholder på spillere bår større sjanser byr seg.
Ulempene er etter min mening vel så store ved at vi mister gode spillere til latterlige overgangssummer. At vi fikk 4,5 millioner for TLO kan bare betegnes som en vits, og det samme syntes jeg da han islandske gikk til Molde, selv om det viste seg å være et av de beste salgene LSK har gjort i nyere tid. Et underkommunisert problem med disse avtalene er at spillerne så klart ikke holder kjeft om at de har en sånn avtale med klubben. I Molde-saken, for eksempel, visste de utmerket godt at spilleren var tilgjengelig for en slikk og ingenting selv om han nettopp hadde signert ny kontrakt. Det ville overraska med stort om Dubai-klubben ikke satt på den samme infoen nå i vinter.
Gentleman’s agreements blir på mange måter en garanti MOT storsalg fra klubbens side, siden agenter og spilleren selv deler informasjonen med utenlandske klubber for å gjøre spilleren mer attraktiv.
I tillegg er uformelle avtaler nettopp uformelle og en potensiell kime til konflikt mellom klubb og spiller. Hva betyr det å «ikke stå i veien»? Hva er «større klubb»? Begge disse spørsmålene ble aktuelle for LSK seinest i fjor vinter.
Jeg mener å ha lest at klausuler om maks overgangssum og lignende ikke er tillatt i Norge, men når muntlige og uformelle avtaler er i ferd med å bli så utbredt bør heller sånne klausuler bli tillatt. Det ville vært mer ryddig.
Bør LSK inngå sånne avtaler med spillere i framtida? Etter min mening - absolutt ikke.
større klubber virker på meg å ha blitt stadig vanligere i norsk fotball de siste åra. Det siste eksemplet er Japhet Sery Larsen i Brann som hadde en muntlig avtale med klubben om å gå hvis det ble nedrykk og nå blir solgt til Bodø/Glimt.
LSK har også vært med på den trenden i høyeste grad. Thomas Lehne Olsen og han islandske jeg ikke husker navnet på er to spillere som har forsvunnet i dårlige avtaler for klubben de siste par åra.
Fordelen med å inngå sånne avtaler er åpenbart at vi får tak i noen spillere vi ellers ikke ville fått tak i, eller forlenger kontrakten med noen som egentlig ønsker seg å spille i større klubber enn vår. I tillegg har LSK en interesse i å bli oppfattet som en klubb som ikke tviholder på spillere bår større sjanser byr seg.
Ulempene er etter min mening vel så store ved at vi mister gode spillere til latterlige overgangssummer. At vi fikk 4,5 millioner for TLO kan bare betegnes som en vits, og det samme syntes jeg da han islandske gikk til Molde, selv om det viste seg å være et av de beste salgene LSK har gjort i nyere tid. Et underkommunisert problem med disse avtalene er at spillerne så klart ikke holder kjeft om at de har en sånn avtale med klubben. I Molde-saken, for eksempel, visste de utmerket godt at spilleren var tilgjengelig for en slikk og ingenting selv om han nettopp hadde signert ny kontrakt. Det ville overraska med stort om Dubai-klubben ikke satt på den samme infoen nå i vinter.
Gentleman’s agreements blir på mange måter en garanti MOT storsalg fra klubbens side, siden agenter og spilleren selv deler informasjonen med utenlandske klubber for å gjøre spilleren mer attraktiv.
I tillegg er uformelle avtaler nettopp uformelle og en potensiell kime til konflikt mellom klubb og spiller. Hva betyr det å «ikke stå i veien»? Hva er «større klubb»? Begge disse spørsmålene ble aktuelle for LSK seinest i fjor vinter.
Jeg mener å ha lest at klausuler om maks overgangssum og lignende ikke er tillatt i Norge, men når muntlige og uformelle avtaler er i ferd med å bli så utbredt bør heller sånne klausuler bli tillatt. Det ville vært mer ryddig.
Bør LSK inngå sånne avtaler med spillere i framtida? Etter min mening - absolutt ikke.
Kommentar