Tweet
Opprinnelig skrevet av Morten Galåsen Ålesund borte (uten skjorte)
Her er historien om årets tur til Ålesund, parafrasert med utgangspunkt i det som egentlig skjedde. Det vil si, jeg skriver dette fritt etter hukommelsen, som av diverse årsaker (mest øl) best kan beskrives som forrykt. Vi advarer mot meningsløse opplysninger og dårlig oppbygde setninger i innslaget.
Skrevet av kfl.no
Som vanlig når jeg må opp om morran, vekkes jeg av Zekes kompromissløse ”God of GSXR” på grisehøyt volum fra mobilen. Ikke før har jeg rista av meg sjokket den alltid gir meg, sitter jeg på bussen fra Hotell Opera sammen med et par trøtte tryner. Det er en grov, mandig eim av lettelse over hele bussen, for under en uke i forveien trodde jo alle at Tippeligaplassen vår ville stå og falle på denne kampen, som vi for øvrig var dømt til å tape. Nå ble det i stedet en bekymringsfri kozetur med øl, sang og potetgull. Og kjøttkakemiddag.
I Lillestrøm og ellers på Romerike plukker vi opp resten av de reisende, og dobbeldekkeren er full. Kjølebager og latterlige hatter og luer florerer, og det tar ikke lange tida før man hører ”pssht” med jevne mellomrom. Selv er jeg i gang med den første Gransen i åtte-tida, og selv om den som vanlig smaker smør, føles den kald mot tunga og gir en følelse av velvære i kroppen. Mmm, øl. Timene tikker, folk viser fram de tåpelige hodeplaggene de har tatt med, sangtekster diktes og Magic Fans-DVD bevitnes. Stemninga er god.
”Åkæææi, nå nærmer vi oss Trollveggen, der skal det tas gruppebilde av Tåpelige Hodeplagg-Kanaris og passienter/psykkopater!” (Jeg husker aldri om Myklebust brøler ”passient” eller ”psykkopat”, da jeg er mest opptatt av at øra mine ikke skal sprenges de gangene han bruker mikrofonen eller ringer meg.) Hodeplaggene kommer på, og idioter på løpende bånd ramler ut av bussen. Ronnie ”Ha-dou-ron-ron” Hallén hodeplaggdebuterer, med den følge at forumbrukeren Fugl1120 utbasunerer dette: ” Hatten til Rønnern er faen meg den tåpeligste hatten jeg har sett noen gang. Lo så jeg grein da han hoppa rundt med den jævla jokerhatten sammen med masse mongiser i dustehatter da dere ble filma tidlig i matchen.” Gruppebilder tas, folk ler og noen vinner loddpremier (selv om vinneren av pornoblad aldri ser snurten av premien, pussig nok). Stemninga er god, hvis vi ser bort fra den snurte pornovinneren.
Overraskende seint på dagen (var det noen som brydde seg om det?) ruller vi inn i Ålesund, gaulende på nye slagere som ”Rekdal tar’n i munn” (eller ”Rekdal tar en blund”, som Junior-Kanaris sang) og ”Her lukter det sei”. Vi har bare en snau time på puben før vi skal på stadion, men det finnes de av oss (kremt) som rekker fire halvlitere likevel. Sunt, godt og lurt. Ålesund sentrum (var det sentrum vi var i?) stopper opp da vi okkuperer gatene for å gå i fuglatog opp til stadion. Det fyres av latterlige minibluss som inspirerer enkelte (kremt) til å sette i gang Lucia-sangen, ingen merker noe til regnet, plastikksupportere blir ropt og gestikulert etter, og stemninga er god.
Kamp – kasteruller – tåpelige hodeplagg – baris – hopping – haugevis med baklengs – mer synging, mer hopping, nye sanger om Rekdal og nedrykk – slutt. Vi visste alle at vi kom til å tape denne kampen, men heldigvis fikk det ingen betydning, noe vi også visste. Og da kunne stemninga fortsette å være god. Derfor: ”Bli med og løpe hvis du elsker Lillestrøm!” mens et vesentlig antall lettkledde fugler spurter i retning bussen, 100 meter unna. Merkelig nok tolker ikke lokale myndigheter dette til at det var bråk eller noe annet guffent på gang, og snart ruller bussene vekk fra stadionområdet. Noen av oss er våte, noen av oss er sure, men de fleste er i akkurat samme humør som før kampen – ergo, mer øl. Bak i bussen har vi ingen hast med å få på oss t-skjortene igjen, men hodeplaggene forble på. Stemninga er god frem til Dombås, men etter en altfor mektig kjøttkakemiddag rundt midnatt slokner bussen helt, og plutselig er man hjemme igjen…
Som vanlig i dette tåpelige året der Fugla ikke har gitt oss noe som helst, har vi vært nødt til å finne våre egne gleder. Disse er heldigvis lette å komme over på tur med den lett mongoloide gjengen vi kjenner som Kanari-Fansen – enten det er tåpelige hodeplagg, dvaske menn, formiddagspils, bekmørke tunneler, gruppebilder, quizer, kjøttkaker, merkelige stedsnavn, joviale bussjåfører, engasjerte barn, stupbratte fjell eller gitarkamerater fra Øvre Romerike som får deg til å trekke på smilebåndet, har vi plass til deg på bussen igjen neste år og i all overskuelig framtid. Som min nordlandske venn, Skaftetryne, alltid sier: ”Høng!” Takk for i år!
Morten Galåsen
Her er historien om årets tur til Ålesund, parafrasert med utgangspunkt i det som egentlig skjedde. Det vil si, jeg skriver dette fritt etter hukommelsen, som av diverse årsaker (mest øl) best kan beskrives som forrykt. Vi advarer mot meningsløse opplysninger og dårlig oppbygde setninger i innslaget.
Skrevet av kfl.no
Som vanlig når jeg må opp om morran, vekkes jeg av Zekes kompromissløse ”God of GSXR” på grisehøyt volum fra mobilen. Ikke før har jeg rista av meg sjokket den alltid gir meg, sitter jeg på bussen fra Hotell Opera sammen med et par trøtte tryner. Det er en grov, mandig eim av lettelse over hele bussen, for under en uke i forveien trodde jo alle at Tippeligaplassen vår ville stå og falle på denne kampen, som vi for øvrig var dømt til å tape. Nå ble det i stedet en bekymringsfri kozetur med øl, sang og potetgull. Og kjøttkakemiddag.
I Lillestrøm og ellers på Romerike plukker vi opp resten av de reisende, og dobbeldekkeren er full. Kjølebager og latterlige hatter og luer florerer, og det tar ikke lange tida før man hører ”pssht” med jevne mellomrom. Selv er jeg i gang med den første Gransen i åtte-tida, og selv om den som vanlig smaker smør, føles den kald mot tunga og gir en følelse av velvære i kroppen. Mmm, øl. Timene tikker, folk viser fram de tåpelige hodeplaggene de har tatt med, sangtekster diktes og Magic Fans-DVD bevitnes. Stemninga er god.
”Åkæææi, nå nærmer vi oss Trollveggen, der skal det tas gruppebilde av Tåpelige Hodeplagg-Kanaris og passienter/psykkopater!” (Jeg husker aldri om Myklebust brøler ”passient” eller ”psykkopat”, da jeg er mest opptatt av at øra mine ikke skal sprenges de gangene han bruker mikrofonen eller ringer meg.) Hodeplaggene kommer på, og idioter på løpende bånd ramler ut av bussen. Ronnie ”Ha-dou-ron-ron” Hallén hodeplaggdebuterer, med den følge at forumbrukeren Fugl1120 utbasunerer dette: ” Hatten til Rønnern er faen meg den tåpeligste hatten jeg har sett noen gang. Lo så jeg grein da han hoppa rundt med den jævla jokerhatten sammen med masse mongiser i dustehatter da dere ble filma tidlig i matchen.” Gruppebilder tas, folk ler og noen vinner loddpremier (selv om vinneren av pornoblad aldri ser snurten av premien, pussig nok). Stemninga er god, hvis vi ser bort fra den snurte pornovinneren.
Overraskende seint på dagen (var det noen som brydde seg om det?) ruller vi inn i Ålesund, gaulende på nye slagere som ”Rekdal tar’n i munn” (eller ”Rekdal tar en blund”, som Junior-Kanaris sang) og ”Her lukter det sei”. Vi har bare en snau time på puben før vi skal på stadion, men det finnes de av oss (kremt) som rekker fire halvlitere likevel. Sunt, godt og lurt. Ålesund sentrum (var det sentrum vi var i?) stopper opp da vi okkuperer gatene for å gå i fuglatog opp til stadion. Det fyres av latterlige minibluss som inspirerer enkelte (kremt) til å sette i gang Lucia-sangen, ingen merker noe til regnet, plastikksupportere blir ropt og gestikulert etter, og stemninga er god.
Kamp – kasteruller – tåpelige hodeplagg – baris – hopping – haugevis med baklengs – mer synging, mer hopping, nye sanger om Rekdal og nedrykk – slutt. Vi visste alle at vi kom til å tape denne kampen, men heldigvis fikk det ingen betydning, noe vi også visste. Og da kunne stemninga fortsette å være god. Derfor: ”Bli med og løpe hvis du elsker Lillestrøm!” mens et vesentlig antall lettkledde fugler spurter i retning bussen, 100 meter unna. Merkelig nok tolker ikke lokale myndigheter dette til at det var bråk eller noe annet guffent på gang, og snart ruller bussene vekk fra stadionområdet. Noen av oss er våte, noen av oss er sure, men de fleste er i akkurat samme humør som før kampen – ergo, mer øl. Bak i bussen har vi ingen hast med å få på oss t-skjortene igjen, men hodeplaggene forble på. Stemninga er god frem til Dombås, men etter en altfor mektig kjøttkakemiddag rundt midnatt slokner bussen helt, og plutselig er man hjemme igjen…
Som vanlig i dette tåpelige året der Fugla ikke har gitt oss noe som helst, har vi vært nødt til å finne våre egne gleder. Disse er heldigvis lette å komme over på tur med den lett mongoloide gjengen vi kjenner som Kanari-Fansen – enten det er tåpelige hodeplagg, dvaske menn, formiddagspils, bekmørke tunneler, gruppebilder, quizer, kjøttkaker, merkelige stedsnavn, joviale bussjåfører, engasjerte barn, stupbratte fjell eller gitarkamerater fra Øvre Romerike som får deg til å trekke på smilebåndet, har vi plass til deg på bussen igjen neste år og i all overskuelig framtid. Som min nordlandske venn, Skaftetryne, alltid sier: ”Høng!” Takk for i år!
Morten Galåsen
Kommentar