Tweet
En meget interessant artikkel om tribunekultur osv.
Kampen på tribunen
Fotballkampen står ikke bare mellom to lag og tilhengerne deres. Det kjempes internt i supporter-gjengene også. Det er kamp. Mellom de som bare vil synge samstemt og mellom de som vil ha mer bengalske lys, dekorering av tribunene, show og action. Mellom tradisjonelle supportere og "casuals". Mellom die hard-supportere og medgangssupportere på jakt etter litt underholdning og arbeiderkred. Mellom de som vil at supporter-gjengene skal ha en familieorientert profil og mellom de som vil at det skal være en arena for tøffe menn som drikker mye øl.
– Når supporterklubber får over 10.000 medlemmer, er det utenkelig at at alle vil trekke i samme retning, bemerker sosiolog Arve Hjelseth.
– Vi er mange. Da er ikke annet å forvente at det blir noe uenighet om profil. Ulempen med å bli svær er at du alltid får med en liten gruppe surrehuer, uskolerte supportere som ikke synger, men som driver med mye rart, sier Kjell Grønningen, styremedlem i Norges største supporterklubb, Klanen.
Mer latinsk kultur
I flere av de store supporterklubbene har det oppstått løse grupperinger med folk som bidrar til fraksjonering. Ofte er det grener av yngre supportere som ønsker en annen profil enn hovedstammen.
– De unge grupperingenes ambisjon er nok delvis å gjenskape den litt mer aggressive og utagerende supportertypen. Rent adferdsmessig er den viktigste forskjellen slik jeg ser det, at grupperinger som for eksempel Unge Enga – og tilsvarende små grupper andre steder – er mer inspirert av italiensk supporterkultur enn av engelsk. Den engelske fotballkulturen er basert først og fremst på sang. Den latinske er i tillegg til sangen opptatt av for eksempel tifo (pynting og show), pyroteknikk, ekstensiv flagging og lignende. Den er kort sagt enda mer visuell, i tillegg til at de altså går inn for å skape enda mer "trøkk", sier Hjelseth, som blant annet har skrevet artikkelen "De som streber nedover – om klasse og identitet blant fotballsupportere".
– Kan fraksjoneringen ende i åpen konflikt?
– At det er grunnlag for konflikter her er åpenbart, selv om det ikke er noen grunn til å overdrive dem, mener Hjelseth
– Et eksempel er bruken av såkalte "bluss" på tribunene. Dette er ikke tillatt, men mange mener det skaper en særegen visuell effekt og at man som litt uvørne, men gode supportere bør se gjennom fingrene med formelle regler. Hvis nå en person tenner på et bluss på tribunen, skal man da for eksempel peke ut vedkommende for vakter eller politi, eller skal man beskytte vedkommende og ta et eventuelt oppgjør internt? Her er det et klart potensial for konflikter.
Fri fra feminisering
"Casuals" beskriver en type fotballsupportere som oppsto i England på 80-tallet. Fenomenet er skildret i filmer som The Football Factory og Green Street. "Casuals" oppsto som en fellesbetegnelse på supportere som kledde seg i merkeklær for å unngå politiets oppmerksomhet. Merker som Burberry og Lacoste var gjerne en del av uniformen. Fenomenet har overlevd, og har etterhvert fått sine små celler også i Norge.
– Casuals finnes, men de er ikke særlig mange foreløpig. Å kle seg casual innebærer ikke automatisk at man er ute etter å slåss. Mange casuals er blant de aller ivrigste supporterne av klubben. Det er en kultur som sett fra et sosiologisk perspektiv er på leting etter nye rammer for maskuliniteten i et på mange måter feminisert samfunn. Dette innebærer i deres tilfelle at de til en viss grad bygger på en forestilling om at maskuliniteten er aggressiv, og opptatt av begreper som ære og makt, sier Hjelseth.
Samtidig bygger de etter Hjelseths syn på en forfeilet historie om seg selv som videreførere av den tradisjonelle arbeiderklassefotballen, der lojalitet, maskulinitet og aggressivitet var sentrale elementer.
– Men de er ikke alene om å mene dette, det er flere supportere som ser med en viss skepsis på at fotballen først og fremst markedsfører seg overfor familiesegmentet. Dette truer på en måte de ritualer de selv ønsker å utøve i forbindelse med fotball.
Aldri rødvin før kamp
– Er toppfotballen blitt en arena der velstående mennesker kan skaffe seg troverdighet som "folkelig" eller få levd ut sitt behov for å være "folkelig"?
– Ja, utvilsomt. Historisk er fotballen en arbeiderklasseidrett, og det er ettertidens tolkninger av denne klassens kultur og adferd som preger fotballsupportere også i dag. Hvor ofte du ser for eksempel en fotballsupporter lade opp til en kamp på puben med et glass rødvin i stedet for øl? Det er ytterst uvanlig. Dette gjelder selv om vedkommende i andre sosiale sammenhenger for eksempel tilhører middelklassen i offentlig sektor, hvor rødvin er svært utbredt, påpeker Hjelseth.
– Likevel betyr ikke dette at vi automatisk skal mistro disse folkenes fotballengasjement. Det kan være like sterkt som for enhver annen. Men at fotballens popularitet har antatt slike dimensjoner at det gir en viss kredibilitet å være medlem av for eksempel Klanen, det tror jeg nok.
Stagger kommersialisering
– Hvem er pådriver for interessen for toppfotball? Supporterne eller kommersielle interesser?
– Ser vi på den økende interessen for den norske eliteserien, er det en vekselvirkning. Faktorene forsterker hverandre. Supporterne utgjør en viktig del av det produktet som gjøres kommersielt interessant for TV-seere og det øvrige publikum, og en økende andel av publikum orienterer seg også delvis mot de mer engasjerte supportermiljøene, forteller Hjelseth.
– I England var imidlertid den voldsomme veksten som var knyttet til etableringen av Premier League i 1992, basert på å skyve de mer tradisjonelle supporterne til side. Så der var kommersielle interesser mye mer sentrale, forklarer fotballsosiologen
Kampen på tribunen
Fotballkampen står ikke bare mellom to lag og tilhengerne deres. Det kjempes internt i supporter-gjengene også. Det er kamp. Mellom de som bare vil synge samstemt og mellom de som vil ha mer bengalske lys, dekorering av tribunene, show og action. Mellom tradisjonelle supportere og "casuals". Mellom die hard-supportere og medgangssupportere på jakt etter litt underholdning og arbeiderkred. Mellom de som vil at supporter-gjengene skal ha en familieorientert profil og mellom de som vil at det skal være en arena for tøffe menn som drikker mye øl. – Når supporterklubber får over 10.000 medlemmer, er det utenkelig at at alle vil trekke i samme retning, bemerker sosiolog Arve Hjelseth.
– Vi er mange. Da er ikke annet å forvente at det blir noe uenighet om profil. Ulempen med å bli svær er at du alltid får med en liten gruppe surrehuer, uskolerte supportere som ikke synger, men som driver med mye rart, sier Kjell Grønningen, styremedlem i Norges største supporterklubb, Klanen.
Mer latinsk kultur
I flere av de store supporterklubbene har det oppstått løse grupperinger med folk som bidrar til fraksjonering. Ofte er det grener av yngre supportere som ønsker en annen profil enn hovedstammen.
– De unge grupperingenes ambisjon er nok delvis å gjenskape den litt mer aggressive og utagerende supportertypen. Rent adferdsmessig er den viktigste forskjellen slik jeg ser det, at grupperinger som for eksempel Unge Enga – og tilsvarende små grupper andre steder – er mer inspirert av italiensk supporterkultur enn av engelsk. Den engelske fotballkulturen er basert først og fremst på sang. Den latinske er i tillegg til sangen opptatt av for eksempel tifo (pynting og show), pyroteknikk, ekstensiv flagging og lignende. Den er kort sagt enda mer visuell, i tillegg til at de altså går inn for å skape enda mer "trøkk", sier Hjelseth, som blant annet har skrevet artikkelen "De som streber nedover – om klasse og identitet blant fotballsupportere".
– Kan fraksjoneringen ende i åpen konflikt?
– At det er grunnlag for konflikter her er åpenbart, selv om det ikke er noen grunn til å overdrive dem, mener Hjelseth
– Et eksempel er bruken av såkalte "bluss" på tribunene. Dette er ikke tillatt, men mange mener det skaper en særegen visuell effekt og at man som litt uvørne, men gode supportere bør se gjennom fingrene med formelle regler. Hvis nå en person tenner på et bluss på tribunen, skal man da for eksempel peke ut vedkommende for vakter eller politi, eller skal man beskytte vedkommende og ta et eventuelt oppgjør internt? Her er det et klart potensial for konflikter.
Fri fra feminisering
"Casuals" beskriver en type fotballsupportere som oppsto i England på 80-tallet. Fenomenet er skildret i filmer som The Football Factory og Green Street. "Casuals" oppsto som en fellesbetegnelse på supportere som kledde seg i merkeklær for å unngå politiets oppmerksomhet. Merker som Burberry og Lacoste var gjerne en del av uniformen. Fenomenet har overlevd, og har etterhvert fått sine små celler også i Norge.
– Casuals finnes, men de er ikke særlig mange foreløpig. Å kle seg casual innebærer ikke automatisk at man er ute etter å slåss. Mange casuals er blant de aller ivrigste supporterne av klubben. Det er en kultur som sett fra et sosiologisk perspektiv er på leting etter nye rammer for maskuliniteten i et på mange måter feminisert samfunn. Dette innebærer i deres tilfelle at de til en viss grad bygger på en forestilling om at maskuliniteten er aggressiv, og opptatt av begreper som ære og makt, sier Hjelseth.
Samtidig bygger de etter Hjelseths syn på en forfeilet historie om seg selv som videreførere av den tradisjonelle arbeiderklassefotballen, der lojalitet, maskulinitet og aggressivitet var sentrale elementer.
– Men de er ikke alene om å mene dette, det er flere supportere som ser med en viss skepsis på at fotballen først og fremst markedsfører seg overfor familiesegmentet. Dette truer på en måte de ritualer de selv ønsker å utøve i forbindelse med fotball.
Aldri rødvin før kamp
– Er toppfotballen blitt en arena der velstående mennesker kan skaffe seg troverdighet som "folkelig" eller få levd ut sitt behov for å være "folkelig"?
– Ja, utvilsomt. Historisk er fotballen en arbeiderklasseidrett, og det er ettertidens tolkninger av denne klassens kultur og adferd som preger fotballsupportere også i dag. Hvor ofte du ser for eksempel en fotballsupporter lade opp til en kamp på puben med et glass rødvin i stedet for øl? Det er ytterst uvanlig. Dette gjelder selv om vedkommende i andre sosiale sammenhenger for eksempel tilhører middelklassen i offentlig sektor, hvor rødvin er svært utbredt, påpeker Hjelseth.
– Likevel betyr ikke dette at vi automatisk skal mistro disse folkenes fotballengasjement. Det kan være like sterkt som for enhver annen. Men at fotballens popularitet har antatt slike dimensjoner at det gir en viss kredibilitet å være medlem av for eksempel Klanen, det tror jeg nok.
Stagger kommersialisering
– Hvem er pådriver for interessen for toppfotball? Supporterne eller kommersielle interesser?
– Ser vi på den økende interessen for den norske eliteserien, er det en vekselvirkning. Faktorene forsterker hverandre. Supporterne utgjør en viktig del av det produktet som gjøres kommersielt interessant for TV-seere og det øvrige publikum, og en økende andel av publikum orienterer seg også delvis mot de mer engasjerte supportermiljøene, forteller Hjelseth.
– I England var imidlertid den voldsomme veksten som var knyttet til etableringen av Premier League i 1992, basert på å skyve de mer tradisjonelle supporterne til side. Så der var kommersielle interesser mye mer sentrale, forklarer fotballsosiologen
Kommentar