H&K: Dame (44) på busstur med Fugla

Dame (44) på busstur med Fugla

Det var en gang en gjeng med en drøm om poeng som dro til Molde for å bli skuffa. 

En broket forsamling dro i 07-draget en søndag avgårde til Molde – byen som hverken har sjel eller sjarm. Denne brokete forsamlingen bestod av gutter og jenter, kvinner og menn, og alt midt imellom med et bankende hjerte for et middels dårlig fotballag fra Lillestrøm. 

Bussen som skulle ta oss til Molde var såpass ny og fresh at tursjef Øyvåg var mer bekymret enn vanlig. Helt uten grunn selvsagt. Nydelig frokost ble servert og humøret var på topp allerede på vei inn i Rælingstunellen. 

Sånn er det på busstur – man tenker ikke på kampen som venter om noen timer. Dog er det greit å få helt i seg et par beger før den første timen har gått for å roe eventuelle nerver. 

I bakre del av bussen er det som regel et noe høyere lydnivå enn foran. Også denne gangen. DJene som styrte mye av musikken de første timene sparte ikke på kruttet. For en gammel sjel på over førr ble dette rimelig belastende, men sånn er det på busstur. Da må man tåle alt fra Carola til hardstyle – via Kaptein Sabeltann og MGP Junior. 

Foran i bussen satt selveste Lars Volla Romeo Raastad som var på sin første langtur siden 2009. Raastad-effekten slo tidlig inn og mange flokket seg rundt for å slå av en prat og ikke minst oppleve denne sagnomsuste figuren på nært hold. Bussen formelig sydet av oppstemte kvinner og nysgjerrige menn. På turen hadde vi også med oss Adina og Luna, som var på sin første busstur, og ikke minst Thorolf, som var på sin første langtur siden 2001. 

Som dere alle veit så hater vi VAR. Og dette markerer vi ved enhver anledning. Turens første stopp ble på Lillehammer, og et vakkert bilde ble tatt. 

Turen gikk videre gjennom vakre landskap og over mektige fjell. Neste stopp ble på Dombås for påfyll av fast og flytende. Fast stopp på disse turene. Herfra gikk det i et bankende kjør mot endestasjonen. 

Foran i bussen hadde det plutselig dannet seg et noe snålt mannskor (Øyvåg, Galåsen og Raastad) som trillet ut de nydeligste spillersanger til Røssing-Lelesiit, Tønna og Sander Moen Foss. Om de noen gang får sin debut på tribunen er ytterst tvilsomt. Vi fikk også en liveopptreden fra Romeo Raastad i bussens midtgang. Et minne for livet vil mange si. Kleint vil kanskje andre si. 

Når man drar til Molde får man også oppleve å ta ferje – eller yacht som de kaller det der. Bussen ruller inn på dekke og ut ramler 50 pers som i kor synger «svele, svele, svele». For å si det sånn – det var ikke sveler igjen til de andre stakkarene som var på samme overfart. Nydelig svele da – det må sies. 

Samlingstedet på denne turen var Brygga Pub. Stedet hadde også en meget tiltalende uteservering, og man samlet seg fort der. Forbipasserende Moldensere stirret rart inn på oss, men det er vi jo vant til. Et stort minus var at de ikke hadde ingefærøl, noe som medførte at Mjølkalid ble noe amper. Men det gikk raskt over da Romeo Raastad dro i gang allsang. Her ble vi også kjent med Rimmende Glassmanet og Rødvinskanaris. 

Reisen fra pub til stadion ble tatt til fots og det oppstod raskt allsang og rop fra gjengen i gult og svart. Høydepunktet var nok da vi passerte en smekk full uteservering mens det runget fra oss: «Alle de som hater voldtekt klapper nå!». Byens blåkledde viste ingen tegn til å klaske hendene sammen. Rart det der.

Som tidligere nevnt hater vi VAR. Tornekrattet hadde før kampen annonsert at de skulle tømme supporterfeltet denne kampen. Vi støtter alltid VAR-aksjoner og holdt derfor kjeft i hele første omgang. Spillerne våre møtte heller ikke opp til denne kampen, så sånn sett ble det enklere å ikke synge noe. I andre omgang trøkka vi til noe som grassalt og sprengte nok noen vestlandstrommehinner som er vant til å sitte i et bibliotekslignende miljø når de er på kamp. Godt levert av alle som møtte opp i Molde. Det er faen ikke lett å synge seg hes når de 11 utpå matta yter like mye som en snegle i motvind. 

Å tape i Molde er man jo vant til. Men måten vi taper på sitter hardt i. De fleste av oss ville fortest mulig vekk og da er det jo så faens flott at det er 27 minutter til neste ferge når bussen triller inn på kaia. Det hjelper litt at det blir tilløp til blandakor med Se ilden lyse på anlegget. 

Første stopp på hjemturen ble en bensinstasjon i Åndalsnes som til vanlig har rundt 50 kunder i døgnet skulle jeg tippe. Den unge mannen (gutten) bak kassa skal ha stor kred for måten han takla 50 sultne og slitne fugler på. Stasjonen blei tømt for burgere, brødmat og pølser. Omsetningsrekord!

Siste langstopp ble på Dombås der de kan skilte med en god gammeldags veikro OG bensinstasjon. Gjengen ble både mette og glade. Etter dette ble det en blanding av søvn og krampe i legga på grunn av utfordrende liggestilling.  

Det er sikkert mye annet jeg kunne sagt, men det blir på bussen. Dette er min andre langtur i 2024 – og før det hadde jeg ikke vært på langtur siden 2016. Det er på disse turene man knytter ekstra sterke bånd og ikke minst får oppleve magiske øyeblikk. Man må tåle dårlig humor, kosemobbing, litt trakassering og litt tafsing. Men alt er gjort med den største kjærlighet. 

Å ta buss i 16 timer for å se en fotballkamp er jo beyond galskap, men fy fela så gøy. Dette blir definitivt ikke min siste langtur.

Bussen rulla inn i Fuglabyen i soloppgangen mandag morgen rundt 03.30. Slitne fugler med kjølebag, sovesveis og subb i gangen som går avgårde i morgendugget – vakrere blir det ikke. 

Bli med oss på neste tur! 

Fuglahilsen fra dame (44).

Flere nyheter fra kfl