I 2024 ønsker Kanari-Fansen å blåse liv i Humbug & Kanari igjen, denne gangen i digitalt format. Derfor ønsker vi å komme i kontakt med supportere som kan være (gjerne faste) skribenter til å skrive innlegg som en fanzine til siden vår. For mer info, klikk her.
Et reisebrev fra en jomfrutur med Kanaribuss
Av Anders Aalerud
Søndag 21. juli. Undertegnede og Heine Raunsgard, to 40-åringer uten nevneverdig fotballinteresse, møter opp på Lillestrøm togstasjon klokka 09.00. Vi har begge blitt kurtisert av venner i Kanari-fansen, og etter ulik grad av overtalelse sagt ja til å bli med på bortekamp. Jeg sa ja på flekken, Heine måtte angripes seint lørdag kveld helga før. LSK skal møte RBK på Lerkendal, og vi har latt oss rekruttere som en slags “leiesupportere”. Lite veit vi om at vi skal bli vitner til norsk fotballhistorie. På bussholdeplassen møter vi Stefan, som vi kjenner fra før. Han ønsker oss velkommen ikledd t-skjorte med påskriften “STOPP VAR”. O’en er en tennisball. Selv om jeg så vidt har hørt om protestformen, kobler jeg det ikke der og da.
Vi har fått enkle instruksjoner. Drekka for de 7-8 timene oppover, kjølebag er anbefalt. Frokost er inkludert, men det skader ikke med snacks. Det blir stopp underveis. Morten og Silje, som er initiativtakere bak denne – for oss førstereisturen – har holdt av plasser til oss. Vi får servert ciabatta med kylling eller ost og skinke, og bussen kjører av sted fra Lillestrøm. Etter at vi sa ja til å bli med, fikk vi beskjed om at vi ikke trenger å betale for selve bussturen. Dette er det Silje og Øyvåg, henholdsvis styremedlem og tursjef i Kanarifansen, som har sørga for. Som rutinerte narkolangere har de gitt oss første dose gratis. Vi spretter den første ølen fra hver vår hjemmelagde kjølebag til frokosten. Nå er det ingen vei tilbake. Eller, det er jo det, men det hadde vært teit å hoppe av nå og komme seg fra Kløfta og hjem igjen.
Kleskoden om bord er selvfølgelig gult og svart. Heine har dratt fram en gul Municipal Waste-t-skjorte uten ermer fra skapet, og selv er jeg veldig stolt av min svarte t-skjorte med “LSK” i gulmalt maskeringsteip på brystet. Det er ganske stille på bussen. At jeg har et noe romantisk syn på denne typen tur blir tydelig. Kanskje har jeg det for meg at en lederskikkelse skulle stå foran ved sjåføren, med mikrofon og skjerf, og komme med taktfaste call-and-response-utrop hele veien. Heldigvis har jeg tatt feil, det hadde vært slitsomt i åtte timer. Og de som har dette for vane holder jo ikke på sånn.
Da er det triveligere med småprat og øldrikking underveis. Og det er ingenting å si på noen av delene. De hjemmelagde kjølebagene fungerer utmerket, ølen holder seg kald langt forbi Oppdal. Samtidig får vi servert historier om tidligere oppgjør. Øyvåg forteller om da RBK-supportere fikk tillatelse til å marsjere gjennom Lillestrøm. Tillatelsen ble gitt av politiet, som i samme hendelse sprøytet tåregass rett i fleisen på både en og to av Kanarifuglene. Ganske ubegrunna og høres det ut til.
Plutselig tar Morten opp en pose fra sekken. Jeg ser ned og skjønner ikke hvorfor han har med seg en del kluter (her trodde jeg faktisk at det var noe supportergreier). Det viser seg at klutene er innpakning for tre elegante whiskyglass. Glassa settes på nedfellingsborda, og en liten flaske skotsk whisky tas opp. Litt som å spise østers på en veikro. Nå er det stemning.
Det drikkes og det tisses. På et tidspunkt danner det seg kø ved toalettet, og etter noen minutter mener noen at “nå må vi stoppe”. Det hviskes om en ikke navngitt supporter med mageproblemer, men etter at han blir observert bakerst i bussen blir det konstatert at det dreier seg om en slags vranglås. Dassen var egentlig ledig.
Kallenavn hører med blant supportere, det har jeg skjønt fra før av. En av damene kalles Søkkrik, det humrer jeg av. Det trengs ikke alltid noen forklaring på kallenavna. Et par seter bak sitter Opera, og han er vel den som bidrar mest til det tilløpet som er til sang. Likevel er det fortsatt ganske stille på bussen. Etter servering av whisky og enda flere kalde øl, vil Heine ha en innføring.
“DÅKE MÅ LÆRA MEG NOKRE KANARI-SONGER DÅ, KOM IGJEN!”
Responsen er lunken. I ettertid kan man jo tenke at dette kommer av at de fleste er forberedt på mest anti-VAR-sang. Men det veit jo ikke vi. I likhet med Heine vil jeg gjerne ha noen retningslinjer for hvordan man skal synge og gaule, men det er det dårlig med. For å si det enkelt; det blir ikke noen heiarop-trening på vei oppover.
Vi ankommer Trondheim, og bussen parkerer utafor en pub. For min del har turen vært strøken; mer enn nok øl og en håndfull stopp for å strekke på beina. Puben har enten blitt holdt av for Fugler, eller andre gjester har blitt fortrengt. Det drikkes og tisses her også, og på grunn av beskjedne pissoarfasiliteter er opplevelsen av puben ganske lik som den av bussen. Det er fort gjort å slå i hjel tida på puben, og snart fraktes vi videre mot Lerkendal. Jeg må si det er godt organisert, det er ikke mange skritt vi går denne dagen. Rutine oppbygd gjennom mange år sikkert. Diverse myndigheter er sikkert også interessert i at vi skal fortest mulig på plass. Det er ikke mangel på uniformkledde rundt oss når vi går de sju meterne fra bussdøra og inn på bortetribunen.
Persongalleriet som velter ut av bussen kan det fortelles så mangt om, det er vanskelig å sette Fuglene i noen spesiell bås. Det mest direkte inntrykket jeg får er når Morten viser frem den hjemmelagde t-skjorta mi til en noe ustø kvinnelig deltaker: “Ja, faen, jeg så det, lurte på hvem han jævla taperen med teipa t-skjorte var!”
Så nærmer vi oss kampstart. Jeg rekker en pølse i kiosken på vei inn. Ikke så dumt med litt mat og en stund uten øl og whisky. Skjenkinga har det ikke vært noe å si på. Vi stiller oss opp, og nå synges det for full hals. Det er helt sikkert lurt å spare stemmen på bussen, for nå blir vi dratt med på gaulinga helt fra start. Deilig massesuggesjon. Det er spesielt to linjer som sitter tydelig i hukommelsen:
“HATER, HATER, HATER JÆVLA VAR!”
“HELE NFF ER KORRUPSJON!”
Personlig synes jeg det er tilfredsstillende å stå bak et teppe av røyk. Lukta tar meg tilbake til svenske kinaputter fra barndommen, og på et tidspunkt kan vi ikke skimte banen i det hele tatt. Dette er noe jeg bare har sett på TV. Anti-VAR-demonstrasjonene tar til relativt kjapt etter oppstart, og det regner tennisballer fra begge sider. For meg som nybegynner er det mye å følge med på, men de gule tennisballene synes godt. Jeg ser aldri fiskekakene, men får høre at trønderne kaster middagsmat også, innimellom alle tennisballene. Det er jo morsomt.
På et tidspunkt kaster noen av de gule og svarte røykbomber ut på banen. Dette er jo nærmest dramatisk, og blir ikke tatt så godt i mot. For eksempel dundrer det fra Søkkrik, som står rett til høyre for meg:
“DRIT I DET DA! IDIOTER, IKKE UT PÅ BANEN A, FAEN A!”
Eller noe sånt. Det er lett å være enig, fiskekaker og tennisballer virker for meg som en ganske saklig protestform, som jeg også hører i ettertid at er ganske vanlig. Røykbomber blir litt dust. Uansett, det er en glede å delta i begivenhetene. Som gjest trives jeg veldig godt med at det blir litt kaos når jeg først er med på bortekamp. Det ser ut som om Heine har det greit underveis også, under en av sangene figurerer han med begge langfingrene i været. Mot NFF, hvis jeg tolker det riktig.
Dommeren stopper spillet ganske kjapt. Kanskje etter å ha gått gjennom videoopptak? Etter noe sånt som tre, fire eller fem avblåsninger dukker det opp tekst i svart-hvitt på skjermene: KAMPEN ER AVBRUTT. Det er nå det kommer fram at dette er et historisk øyeblikk. Jeg får forklart at dette aldri har skjedd før i norsk eliteserie, en kamp har aldri blitt avbrutt. Dette føles som ekstrem valuta for penga. På en måte er det kjedelig at kampen må spilles seinere. Men, å bevitne et øyeblikk fotballhistorie i levende live, det hadde jeg ikke sett for meg. Det er kanskje den fjerde eller femte fotballkampen jeg er på i mitt liv.
Så, etter cirka et kvarters fotballkamp, tar vi fatt på siste halvdel av den cirka 16 timers bussturen. Nå er det ordentlig stille på bussen, og det er ikke bare fordi folk er slitne og trøtte. Det koker visst på Twitter og i andre kanaler. De fleste huene er bøyd ned mot telefonskjermene. Ærlig talt er jeg kjempefornøyd, det har vært en opplevelse. Hjemturen er prega av matstopp, lavmælt skravling om avbrutt kamp og NFF, og et par øl til som har blitt noe lunkne. På et tidspunkt våkner jeg av at bussen stopper, jeg har en ølboks i hånda og tar automatisk en slurk samtidig som jeg ser bort på Heine. Så går vi ut og pisser. Resten av hjemveien er egentlig bare dårlig søvn.
Jeg tar av meg hatten for folk som er dedikerte nok til å drive med dette på fast basis, og koser meg med innblikket i galskapen. Takk for turen!
Beste hilsener fra en utenforstående førstereisjomfru.
