I 2024 ønsker Kanari-Fansen å blåse liv i Humbug & Kanari igjen, denne gangen i digitalt format. Derfor ønsker vi å komme i kontakt med supportere som kan være (gjerne faste) skribenter til å skrive innlegg som en fanzine til siden vår. For mer info, klikk her.
En betraktning fra far og sønn etter nesten halvspilt serie
Av Kenneth Fjeldstad og Nikolai Lind-Fjeldstad
Far i 40-åra og sønn på 16 har pustet og levd som supportere i lang tid. Etter en lang vinter var det endelig klart for nyklipt gress, seriestart og hjemmeseier. Vi inntok den obligatoriske kebaben og vandret med freidig mot, ikke alene, opp til Fort Åråsen. Den euforiske sinnstilstanden vi hadde bygget opp skulle vise seg å få en tidlig knekk.
«Jeg står i mørke…»
Sett i ettertid oppsummerer kampen mot KBK mye av sesongen så langt. Motstanderen fikk fire skudd på mål i hele kampen og scoret på tre. Etter å ha ligget under med to, klarte vi å få et frispark som «nye Kippe» headet i mål. Men det var noe dødt over hele laget – noe uforløst. Vi forlot Åråsen med en følelse av forbauselse som sa: «hva i alle dager var det vi nettopp hadde vært vitne til?». Dette skulle vise seg å være et varsko for tiden som skulle komme.
«…skimter lys i det fjerne»
Vi ristet av oss skuffelsen og tok turen til Haugesund for en minnerik bortetur. Allerede på lørdag møtte vi spillerne på hotellet. Vi spurte ydmykt om et bilde, og Gjermund rigget til øvrige fotballkompiser for et lite lagbilde sammen med Nikolai. På kampdagen kom bussene med supportere, og stemningen på «Sportsbaren» stod i taket. Gamle, som unge satte seg sammen og delte forventninger og opplevelser. Nye fotballvennskap ble knyttet før vi vandret gjennom byen og opp til Måkebergets gressplen. Allerede etter kamp nummer to, så ting betraktelig lysere ut. Fugla fløy høyt, dominerte kampen gjennom og vant fullt fortjent. Lite visste vi at dette var siste gang det skulle skje i serien videre.
«Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde…»
Vi landet selvsagt hardt og brutalt mot Glimt i 3. serierunde. Det var en godkjent første omgang, men det raknet fullstendig i den andre. «Vi turte å spille mot Glimt», slo vi oss til ro med, selv om sifrene var grusomme. Neste runde kjørte vi til Sandefjord, der det var rigget til korps og fest fordi hvalfangerne hadde fått plast på bakken. For oss som stod på tribunene virket det mer som en sandkasse. Kampen gav oss en seier, og vårens kjenningsmelodi var et faktum – best borte.
Deretter kom det tre seriekamper som burde gå rett i glemmeboka. Hjemme mot Kamma hadde Và et hodetreff og en hodemiss, bortekamp mot 8`erne fra Østfold gav oss ingenting annet enn irritasjon, og etter opprykket har vi vært hjelpeløse mot bergenserne. Cupkampene mot Glimt og Godset gav oss alle en smak av hva som bor i dette LSK-laget. Det var disse kampene som virket som motgift mot pessimismen som bredte seg.
Det var en vanvittig opptur å vinne med kalassifre i Stavanger, men også i denne kampen var det perioder der vi hele tiden satt med følelsen av dette kunne ha vippet begge veier. Kampen i Skien ble en lidelse, og selv etter seier mot Tromsø og Kåffa føltes det ikke som skuta var snudd. Etter 40 minutter mot Molde skrev vi, som mange ganger før: «Dette er den verste omgangen vi har sett på lang tid.»
«Det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne….»
Georgson snakker om de gode treningsøktene, om potensialet som er i spillergruppa og hvor høyt toppnivået i laget er. Likevel blir vi skremt av bunnivået. Vi klamrer oss til et overgangsvindu der publikumsfavoritter som Karlsbakk og Krygård allerede er sikret. Med offensive forsterkninger er det vanskelig å være misfornøyd, men vil dette hevet laget? Vil disse forsterkningene være de forløsende faktorene som for en gangs skyld gir oss en god høstsesong?
Time will show.
«Vil at livet blir en dans i lyset – En dans for håpet og en dans for gleden…»
Vi har, som mange, kastet oss på hylekoret i ulike forum. Pessimisten og realisten i oss har vært skremmende nærværende. Vi har så langt kjent på nedrykksfrykt, resultatsvikt og skuffelse. Skadebonanzaen ser ikke ut til å ha noen ende. Nå trenger vi optimisten i oss. Å dra på kamp til Åråsen er noe vi gleder oss til. Vi kan ikke miste denne gleden ved å innse en sesongslutt allerede nå. Vi må støtte oss på at selv om det trolig ender mellom 5. – 10.plass i år, kan vi likevel oppleve enkeltkampers beruselse. Å kunne slå Godset på Åråsen og få Selnæs til å sutre på Lerkendal ville vært en vitamininnsprøytning i hverdagen. Vi trenger kamper der påfølgende uke gir oss lavere skuldre og lettelse. Disse enkeltøyeblikkene er de vi må kjempe for fremover. Summen av dem, kan fort skape fornyet tro og forventninger.
Møt opp på Åråsen til lørdag, støtt laget – for det er kun det som kan få dem til å gi det lille ekstra. Vi skal alltid gjøre vår del fra tribunen.
Sett på Jahn Teigen på anlegget og spill «Optimist» på full guffe. Vi utsetter «Adieu» noen runder til og håper vi ikke får den på spilleren denne sesongen, til tross for en skuffende vår.
Vi ses på Åråsen – Forza Fugla.
