I 2024 ønsker Kanari-Fansen å blåse liv i Humbug & Kanari igjen, denne gangen i digitalt format. Derfor ønsker vi å komme i kontakt med supportere som kan være (gjerne faste) skribenter til å skrive innlegg som en fanzine til siden vår. For mer info, klikk her.
Vi blør og ler – hater at vi trolig rykker ner’…
Av Kenneth Fjeldstad
Velkommen til Sirkus Åråsen! Hjemstedet for administrative sjonglører, utemmede dyr på feltet og sportslige klovner på banen. 1917 kroner kostet inngangsbilletten min til alle disse showene, og gjett om jeg har blitt underholdt. Aldri har jeg ledd, grått og snakket så mye om showene jeg har sett i etterkant. Riktignok ble jeg lovet underholdning, men beskrivelsene i eventet har ikke stått helt til forventningene. Der jeg ble lovet biff med bearnaise, har jeg i stedet blitt servert smalahove – et dødt sauehue som stirrer på meg med sjelløse øyne.
Jaja, tenker jeg, alt går ned med nok akevitt.
Vi har strengt tatt diskutert og lest absolutt alt som kan sies om årets utgave av LSK. Forsøk å lese denne setningen uten å le, riste på hodet eller begge deler: Fiskekaker, fire trenerbytter, nysignerte spillere uten treningsgrunnlag og fem baklengsmål på Briskeby. Hadde noen servert deg denne setningen i starten av sesongen, ville du ikke forstått eller trodd at det var mulig. For første gang på lang tid har LSK vært klubben det har vært snakket mest om i løpet av en sesong, og vi er ikke engang ferdig. Diskusjonsforumer, sportsprogrammer og avisartikler har vært stappfulle av spydigheter, vantro og latterliggjøring av denne, tidligere stolte klubben. I år har alt blitt pissa på. Vi taper ikke fotballkamper, vi slaktes. Vi signerer ikke spillere, men prøverørsprosjekter som kan slå til på sikt, med litt flaks. Vi spiller ikke sammen som et lag, da ingen forstår planen. Kontinuitet er et fremmedord, lojalitet mangelvare.
Vi blør og gråter.
Det er ikke lenger latter. Det gjør så vondt å se klubben min bli kjørt ned i grøfta. Alle forventninger om euforiske øyeblikk på kamp er borte. Alle håp om store øyeblikk er en saga blott. Alt handler om å avlive dette skadeskutte dyret av et lag. Jeg venter på at desember skal komme og jeg slipper å forholde meg til denne galskapen. Jeg håper at vi ryker i cupen fordi jeg er livredd for ydmykelsen et cupfinaletap mot søpla kan gi meg. Dette, pluss et nedrykk, vil jeg trolig ikke klare å komme over. Å glede seg til 2025 blir komplett umulig.
Jeg står i mørket, skimter lys i det fjerne.
Men – jeg kan ikke gi meg. Ja, jeg har allerede innkassert nedrykket fordi det er en psykisk forsvarsmekanisme jeg har innarbeidet etter å ha fulgt Fugla i årevis. Hver gang jeg møter kompiser, starter de med et stikk til helgas resultater og jeg bare ler det bort og sier at jeg allerede har gitt opp. På denne måten snur motparten og gir meg heller en sympatisk kommentar som: «Jeg tror de klarer seg fordi Eliteserien trenger LSK.» Jeg ser det i alle diskusjonsforumer på nettet, alt grums, misnøye og usakeligheter blant oss supportere – du føler det trolig på samme måte som meg.
Hva kan vi gjøre? Ikke gi opp, iallfall. Jeg driter i om Fagermo har trent søpla. Det spiller faktisk ingen rolle om det hadde vært Fagermo, Rekdal eller Martin Andresen, for den saks skyld, som hadde overtatt skuta nå. Alt handler om overlevelse, for et nedrykk ødelegger alt. Er det en kynisk jævel som kan klare å karre til seg poeng, så er det denne mannen. Vi kan faktisk ha litt flaks. De øvrige bunnlagene kan fortsett avgi poeng, og vi kan fortsatt slå dem på Åråsen. Det er faktisk en måned til disse cupfinalene skal spilles.
Vi trenger hverandre nå. Vi påvirker hverandre så utrolig negativt på sosiale medier, vi må slutte. Alle trenger noe lys i mørket fremover – det er for lenge igjen. Ja, vi rykker trolig ned, men kan vi ikke gi det et siste forsøk? Møt opp i hopetall på de tre gjenværende kampene på Åråsen. Lag et trøkk uten sidestykke og vis i det minste at selv om klubben feiler skal aldri, aldri Kanari-Fansen svikte. Vi er den eneste kontinuitetsbæreren – vi er grunnmuren som fortet er bygget på.
Vi reiser oss når vi blir sparka ned!
Kenneth Fjeldstad
