I 2024 ønsker Kanari-Fansen å blåse liv i Humbug & Kanari igjen, denne gangen i digitalt format. Derfor ønsker vi å komme i kontakt med supportere som kan være (gjerne faste) skribenter til å skrive innlegg som en fanzine til siden vår. For mer info, klikk her.
Ventetida gjennom mine Kanari-briller
Av Kenneth Fjeldstad
Det kommer en tid på året der dagene fra desember får en helt annen dimensjon enn den norske kirke eller butikkhegemoniet definerer som ventetid. Da den forhåndsmeldte nullpoenger`n fra Sandefjord ble innkassert, entret jeg det årlige, periodiske vakuum. Riktignok ga 2023 meg som kanarifugl en etterlengtet opptur og utvidelse av sesong, med et legendarisk kvalikoppgjør på Intility. Euforien da Borchgrevink bommet på straffen, kan ikke beskrives som noe annet enn «Guds inngripen», noe så sjelden som ren fotballrettferdighet. At sviket til eks-bakke skulle pines ut for Søpla til det aller siste spark på ball i sesong 2023, er ikke annet enn en historie like verdig som «Greven av Monte Cristo» eller «Les Miserables».
Allerede dagen etter begynte den årlige tvangshandlingen med å trykke refresh på rb.no hver gang en pause meldte seg. Forventningene til å bli møtt av en «Sves erfarer» eller «Gaute Helstrup sett på Gardermoen» slet ut F5-tasten på tastaturet de første ukene. Etter som tiden kom nærmere og nærmere jul, ble disse forventningene erstattet med en genuin frykt om at jeg heller kom til å lese om Rekdal eller Fagermo. Det senket seg derfor en slags julefred i sinnet da nyheten om at en svenske var på vei inn Åråsens porter. Som supportere flest, og kanskje spesielt som Kanarifugl, ble likevel sunne forhåpninger erstattet med skepsis og uro.
Hva om dette er en ny Lennartsson?
Skal denne treneren, uten hovedtrenererfaring, bruke mitt LSK som en treningsarena for sin personlige utvikling? Vil denne treneren, som ikke virker å være mer enn et halvt år av gangen på en arbeidsplass, være sesongen ut, eller vil han ta første buss til Valle dersom sponsorsatan, Trøim, presser seg frem med sjekkheftet nok en gang?
10. januar satte jeg meg ned med kaffekopp og skolebrød da Svesengen gav ut en spesial med Georgson (Jeorgson – som vi skal uttale det, ifølge ham selv) hvor vi skulle få et innblikk i Simon Mesfin sin nye protesjé. Til tross for kvalifiserte tanker om dødballer og dominerende grunnspill, erfarte jeg at jeg måtte spole episoden tilbake flere ganger da jeg våknet av lyden av vaniljekrem som plasket i kaffe. Det viser seg nemlig at et dybdeintervju på Skånsk er perfekt sovemedisin. Etter å ha hørt episoden flere ganger, merket jeg at skuldrene mine sank noen millimeter. Tankene og filosofien virker spennende, er det mulig å få til noe slikt i praksis med denne gjengen?
Derfor fortsatte mitt destruktive mønster med å oppdatere nettsider for informasjon. Jeg måtte holde meg unna Kanari-forumet, og spesielt diskusjonsgruppa på Facebook en periode, for der kokte utålmodigheten som melk på høy varme. Det virket som en eksplosjon av misnøye og skepsis var nært forestående.
Nyheten om Robin Asterhed var interessant, men nok et navn som ikke gav meg gåsehud. Var dette en kompis, skulle vi forsøke et nytt bakke/Myhre-prosjekt? Jeg leste at han var høy og at han ble godt likt. Var det nok, da?
Jeg håpet, og håper fortsatt, at det kommer inn en spiller. En spiller som får det til å røre seg i buksa av de riktige grunnene. En spiller som ikke bare kommer fordi han er grei, som er hyggelig og en fin leder for gruppa. En spiller som ikke har vært her før. En spiller som har kostet litt og mange andre klubber vil ha, og får dem til å føle seg snytt og forbanna fordi han valgte gress fremfor plastikk. En spiller som løfter trua på at kanskje denne sesongen skal det skje.
Kommer denne spilleren, skal jeg returnere alle julegavene og donere penga til FuglaTifo. Da blir det resterende vakuumet frem til seriestart preget av spenning og nysgjerrighet på treningskamper. Kjære LSK, gi meg som en supporter den julegaven jeg egentlig fortjente, for lang og tro tjeneste. Vinterpsyken min er avhengig av det.
