Kampen startet ett minutt over 12 for å gå klar av kirketiden!
Sideversjonen fra 14. nov. 2023 kl. 16:14
Sesongen 1961/1962 er den lengste i norsk fotball. Den ble spilt over halvannet år og fungerte som en overgangsserie og kvalifisering til nyvinningen 1. divisjon fra og med 1963. Maratonserien ble den øverste serien kalt, og avløste Hovedserien som ble spilt med 16 lag fordelt to avdelinger. Kilde: Fotballhistorie av Christian Lunde Nilsen og Arnfinn Fagerli.
Landsdelsserien 1961–62 var det nest øverste nivået i norsk herrefotball denne sesongen. Divisjonen besto av 55 lag fordelt på sju avdelinger. Opprykk til 1. divisjon: Ett lag fra hver av Østland-distriktene, ett lag fra Sørland/Vestland og ett lag fra Møre/Trøndelag spilte kvalifisering om to opprykksplasser til 1. divisjon 1963. Sarpsborg og Gjøvik/Lyn rykket opp etter å ha vunnet kvalifisering mot hhv Os og Aalesund.
Da 2. divisjon neste sesong skulle krympes til kun to avdelinger var det 5-7 lag fra hver avdeling som rykket direkte ned, i tillegg til de to tredjeplassene i Østlandsavdelingene som spilte kvalik om å unngå nedrykk. Fra fire av avdelingene rykket det dårligste laget ned to nivåer, til 4. divisjon 1963.
Kvalifisering for å unngå nedrykk: Raufoss slo Sparta og beholdt plassen.
Nedrykk direkte til 4. divisjon: Nedenes, Buøy, Skarbøvik og Verdal. Kilde Wikipedia [1]
Lillestrøm SK ble nummer 2 i sin avdeling, Østland Nordre, og kvalifiserte seg dermed til den nye 2. divisjonen.
Strømmen IF (mangler 3 spillere): Bjørn Midthun - Odd Larsen - Tor Hansen, Nils Tømte - Leif Olsen, Odd Wangen, Tore Sørensen, Rune Kristiansen.
Faksimile av Dagbladet 21.08.61
Kampen spilt på nøytral bane siden det ble spilt trippel serie og en av de 21 kampene skulle derfor spilles på «fremmed grunn».
Sirkusforestilling skrev «Sportsmanden» etter kampen. Parodi og skandale, i andre aviser. Da Strømmen fikk straffespark, stilte LSK-spillene seg i veien for straffeskytteren. Leif Olsen tok like godt og bar vekk Svein Bergersen, og ble deretter utvist for sin opptreden
Kommunen satte om benker rundt hele banen, siden det ikke fantes tribuner på «Stadion».
Romerikes Blad 21.08.61: "Dommeren mistet totalt taket på kampen og det hele ble en parodi. Strømmen var imidlertid klart det beste laget og vant fortjent 3-1". Nabooppgjøret på Lillestrøm Stadion lørdag utviklet seg dessverre mer og mer til en sirkusforestilling. Og dette må Gunnar Løvstad, Fram, ta mesteparten av skylden for. Den ene meningsløse avgjørelsen avløste den andre, dessuten som det ble oversett like mange forseelser. Foruten dette la Løvstad for dagen en lite - bestemt og myndig tone, og dommerjobben utviklet seg dessverre til en parodi. Men nå skal det også være sagt til hans unnskyldning at spillerne også gjorde sitt for å gjøre det «surest» mulig! Kampen åpnet eksemplarisk. Alt gikk stille og fredelig for seg, og begge lags spillere var «snille gutter» til å være et slikt nabo-oppgjør. Men så fikk vi den ene merkelige avgjørelsen etter å den andre og det utartet etter hvert til rene komedien. Verst var det kanskje ved annulleringen av Strømmens mål i 1. omgang. i Dommeren dømte først mål. Konfererte så med den ene linjemannen, pekte igjen mot midten, men litt etter gjorde han om til offside. At det var offside, er en annen sak. Etter dette var det slutt på alt som heter fotball!
Romerikes Blad 21.08.61 At Strømmen vant en helt fortjent seier er hevet over tvil. Ja, strømlingene var utvilsomt nærmere 4-1 enn LSK var 2-3. Men det som ble vist spillemessig må betegnes som meget svakt. En riktig avlevering var sjelden å se og det meste gikk på lykke og fromme. Tempoet var også elendig. Strømmen hadde et godt tak på 1.omgangen, men det var LSK som fikk mål, tre minutter før pause ved Jan Tore Berntzen. Allerede etter 3 minutters spill i 2. omgang lå utlikningen i lufta. Ballen spratt fra overliggeren og ned og en LSK-back fikk den vekk. Men i all tumultet som oppstod da, var det tydelig hands på LSKs v.b., og det var vel bare dommeren som ikke så at her skulle det vært straffe. Mange mente også at ballen var over streken, men dette hadde ikke dommeren mulighet til å bedømme fra sin posisjon. Et kvarter etter var utlikningen et faktum likevel, og Rune Kristiansen var sist på ballen. Midt i omgangen ble Strømmen tildelt straffe for hands, Og da oppsto en situasjon som vel aldri noen har opplevd eller forhåpentligvis kommer til å oppleve på en fotballbane. Noen av LSK-spillerne stilte seg i mur på 16-meteren får å stenge for Nils Tømte som skulle ta straffet. Som ventet oppstod det mye «knubbing» da, og dommeren visste hverken ut eller inn. Leif Olsen «tente» øyensynlig og tok og løftet vekk en LSK-spiller. Dermed bar det rett i badet for Olsen. Visst var dette korrekt, men hele opptrinnet hadde vært unngått om det hadde blitt lagt for dagen en litt mer myndig tone av dommeren. Da gemyttene var falt litt til ro igjen, scoret Tømte sikkert, og kampen var avgjort. Den siste goalen tegnet Odd Wangen seg for, etter 31 minutter.
At LSKs stjerne har bleknet betraktelig hos «nøytrale» romerikinger etter det som skjedde i denne kampen, er avgjort. Nå var heller ikke strømlingene bare for «søndagsskole-gutter» å regne hele tiden, men de la ikke på langt nær for dagen så simple streker som det lillestrømlingene gjorde under hendelsen ved straffesparket. Og det verste var at lagets kaptein gikk i spissen. Selv om man er aldri så uenig med dommeren (det var for øvrig flere utenfor banen ved idømmingen av dette straffet) nytter det ikke å protestere på denne måten! Banens utvilsomt beste spillet vår Tor Hansen, og det var utvilsomt han som la grunnlaget for Strømmens seier. Utmerket som han klarte både den defensive og offensive oppgaven. I det indre forsvaret var Odd Larsen, som fikk meget lett spill mot Per Sæther, den beste. I løperrekka var Leif Olsen i en klasse for seg, med blendende teknikk og overblikk. Best av de øvrige fire var Odd Wangen. På LSK-laget var det bare Egil Martinsen som ville noe hele tiden, og han var også den beste av dem. I løperrekken ble Oddvar Richardsen sørgelig alene, og da i en enda større grad enn tidligere. Begge ytter-løperne er sørgelig utenfor om dagen, og da indreløperen som skal være tilretteleggeren også skuffet, kan det ikke bli rare greiene, Ingen av de tre i det indre forsvaret kom på noen måte opp mot sitt beste. Minst dårlig vår tross alt Ivar Christiansen [2].
Aurskog IL: Karl Peder Westby – Leif Solberg, Ole M. Haug - Svein Bergerud, Hans Holth, John Jensrud - Svein Lerdahl, Hugo Hagen, Jan Solberg, Arve Solberg, John Wessel-Berg.
En meget sterk prestasjon av LSK. Aurskog IL som ledet serien, kom rett fra 5-0-seier mot opprykksfavoritten Gjøvik/Lyn, og gikk på sesongens første tap.
Akershus Arbeiderblad 25.09.61: "Noe stort dårligere enn dette kan det umulig bli. LSK hadde sin helsvarte dag igjen og selv om 3 av målene var lette må man være fornøyd med 0-5" Vi har dessverre sett de aller fleste av LSKs dårlige kamper denne sesongen. Men vi kan ikke huske å ha sett laget så dårlig som på Føyka i går - og det sier ikke lite! Selv om det indre forsvaret må ta hele tre av målene på sin kappe synes vi absolutt ikke 5-0-seieren' til Asker var noe for stor. Det sto for øvrig 0-0 ved pause, noe Etter de gode kampene mot Mjøndalen og Aurskog gikk vi ut fra at det unge LSK-laget var på rett tur igjen. Men vi tror at selv om vi har meget vanskeligheter med å finne noe positivt å skrive om etter denne kampen, bør ikke LSK-lederne ta dette nederlaget for tungt og på nytt ty til sine drastiske utskiftninger. Vi har jo sett at det bor noe i ungguttene. Og strengt tatt kom vel ikke denne reaksjonen så veldig overraskende? Det er klart det tar sin tid å bygge opp et nytt lag. Som nevnt har vi meget store vanskeligheter med å se noe som var positivt fra LSKs side denne gang. Det eneste måtte i tilfelle være Egil Martinsens vinghalf-spill. Godt kan man ikke si han spilte, men han var den eneste som prøvde å få i stand noe. Ellers var det grått i grått over hele linja som det går an, og de gangene man så mer enn tre trekk med mening kan man telle på den ene hånden. Selv om forsvaret var uhyre svakt, uten noe som heter sikring, var løperrekken enda verre, og foruten evnen hadde også viljen til å få i stand noe forsvunnet hos samtlige. Kort sagt: en helsvart dag! Målene kom slik i 2. omgang: 8. min, 1-0 ved Willy Olsen; 18. min. 2-0 ved Olsen; 15. min. $-0 ved Willy Fossli; 22. min. 4-0 ved Fossli via stanga, 05 $4. min. 5-0 ved Øivind Aas via Ivar Christiansen.[3].
Aftenposten mener LSKs fjerde mål var et selvmål av en Kamma-spiller. Akershus Arbeiderblad skriver: "mens v.b (Kammas venstre back) sterkt truet av Sæther ordnet 4-0 4 min. før pause". Arbeiderbladet (Oslo) har også oppgitt ett selvmål.
Funfact: Ham-Kams Finn Thorsen ble nummer 4 i skøyte NM i 1962 og deretter tatt ut på laget til EM der han ble nr. 17. La opp med skøyter etter den sesongen for å satse på fotball. Debuterte på landslaget i 1962 og eneste som har gått et internasjonalt skøytemesterskap og spilt A-landskamp samme år.
Aurskog IL: Karl Peder Westby – Leif Solberg, Ole M. Haug - Svein Bergerud, Hans Holth, John Jensrud - Svein Lerdahl, Hugo Hagen, Jan Solberg, Arve Solberg, Eivind Ullerud.
Indre Akershus Blad: "Aurskogs bane er ennå ikke klar og kampen spilles på Høland søndag".
Indre Akershus Blad: "Det spillet Lillestrøm Sportsklubb viste i første omgang i seriekampen mot Aurskog på Høland stadion søndag er noe av det beste vi har sett hittil. Hele laget var da med i et hurtig og sjanseskapende spill som satte Aurskog-forsvaret på de aller største prøver. Mest bryderi voldte indre venstre Oddvar Richardsen. Han var et stadig uromoment og opererte like ofte på vingen som i midten. Her måtte vel landslagstrener Kment finne en kandidat til landslaget" [4].
Østerrikeren Wilhelm Friedrich Kment fra trener for det norske landslaget 1960 - 1962.
I følge Indre Akershus Blad kom dommer Odd Rasmussen i fokus med flere svært tvilsomme avgjørelser: "3 — 0 ledelsen var fortjent, selv om de to siste målene var svært så lettkjøpte. Det andre må Aurskogs keeper ta på sin kappe, mens det tredje ble kampens store diskusjonsemne. Dommeren annullerte først scoringen for offside, men gjorde sa om og godkjente scoringen. Det « kokte» både på banen og utenfor etter denne avgjørelsen. Dommeren hadde hatt en lignende avgjørelse tidlig i første omgang. En av Aurskog-angriperne ble hektet inne i feltet, fløyta gikk og dommeren pekte på straffemerket. Så gjorde han plutselig helomvending og dømte indirekte frispark! For det tredje annullerte han en korrekt Lillestrøm-scoring i annen omgang" [5].
Romerikes Blad 18.06.62: "Det er bra å ta poeng etter å ha ligget så mye under. LSK fikk lite til og heldig som slapp 2-3 baklengsmål". La det med en gang være sagt at LSK skuffet ikke så rent lite på Gjøvik i går og lillestrømlingene har god grunn til å være fornøyd med 1-1 og poengdeling. Gjøvik/Lyn var absolutt det beste laget spillemessig sett og hadde også de langt fleste og farligste sjansene. Det hadde således ikke vært noe å si på om hjemmelaget hadde vunnet med et par goaler. Sett fra LSKs side må man si det var godt gjort å ta ett poeng på en dag da de fikk så lite til! Gjøvik/Lyns 1. omgang var meget god og 1-0-ledelsen ved pause etter scoring av Rolf Bjørn Backe på heading etter 10 minutter var avgjort i underkant. LSK ble i lange perioder helt utspilt og man kan takke hellet for at det ikke ble flere enn den ene scoringen. LSK på sin side hadde ikke en helt god sjanse i denne omgangen. Også etter pause kjørte hjemmelaget hardt på, men også da sto hellet lillestrømlingene bi. Etter hvert kom LSK i gang i denne omgangen og i de siste 20 minuttene hadde de et markant overtak. Utlikningen sørget Jan Tore Berntzen for etter 29 minutter, og det var faktisk LSK som holdt på å berge begge poengene i de siste minuttene da var det panikk i Gjøvik-forsvaret! LSK fikk lite til av det spillet som vi har sett tidligere i vår. Gjøvik/Lyn-spillerne var pågående og innsatsfylte og ga aldri LSK tid på seg til å få i stand noe videre spill, unntatt i kampens siste del. Løperrekken var denne gang meget «blek» og det hurtige og sjanseskapende spillet så man svært lite til. Spillerne hadde alt for lett for å klumpe seg sammen i midten og man gikk sjelden i posisjon. Dermed ble man alt for ofte tvunget til lange og resultatløse dribleserier. Hans Nylund var tross alt den som prøvde mest og må få den beste attesten. Oddvar Richardsen hadde en av sine «håpløse dager» da så å si alt mislykkes for ham. Jan Tore Berntzen er fremdeles nede i en bølgedal, men scorer gjør han like fullt. Det kan her nevnes at han har tegnet seg for mål i samtlige lagets 12-13 kamper i år, bortsett fra én da det ble 0 —O. Vingene, Sverre Heggtveit og Åge Buer, var de som leverte den jevneste innsatsen. Buer hadde for øvrig en god mann i Odd Hermansen mot seg og fikk ikke til stort. Heggtveit var ellers den som nok overrasket mest i rekka. Vinghalfene var svært ujevne og direkte god attest kan hverken Egil Martinsen eller Svein Bergersen få. Men de prøvde da å få i stand spill. At løperne ikke alltid inviterte til dette, er en annen sak. Det indre forsvaret med keeper iberegnet var for en gang skyld lagets beste del denne gang. Kort sagt: Svakt løperspill, lagets beste del denne gang. Roar Sand har vel aldri levert en bedre kamp i målet enn han gjorde denne gang, og vi nøler ikke et øyeblikk med å si at han var banens beste spiller. Claus Andersen som c. h. hadde problemer i førstningen, men spilte seg stort opp, og må få attesten meget god. Dette samme gjelder også v. b. Trond Willadsen, mens h. b. Ivar Christiansen på sin side hadde større vanskeligheter med sin ving, og måtte ofte gi tapt. Kort sagt: Svakt løperspill, ujevnt halfspill, meget godt forsvarsspill [6].
5.' 
